HØR:
LES:
NRK er ikke ansvarlig for innholdet i denne artikkelen.
Jutta Hipp
er en av jazzhistoriens godt bevarte hemmeligheter. Jutta Hipp ble født i Leipzig og var akkurat fylt tjue da krigen var slutt i 1945. Da hadde hun studert kunst og musikk på kunstakademiet, og brukt krigsnettene på forbudte jazzklubber der man spilte Count Basie og Duke Ellingtons plater.
Faren ville nok at Jutta skulle følge opp sine evner som maler og tekstilkunstner, men Jutta kunne spille piano som en djevel. Hun knakk koden og skjønte hvordan de store pianistene turnerte tangentene, Bud Powell, Teddy Wilson og etter hvert Lenny Tristano, som hun brevvekslet med: – Jutta kunne spille som storfiskene.
Den røde armé
«frigjorde» Leipzig – og Jutta fikk tilbud om å virke som maler. «Du kan male våre propagandaplakater – vi har bruk for ditt talent i folkets tjeneste». Etter tretten år med Hitler og nazismen hadde de fleste tyskere en klar forestilling om hva bolsjevikene ville med tyskerne. Jutta rømte vestover til Frankfurt am Main.
Der kom hun fort i kontakt med ledende jazzmusikere, blant andre Hans Koller, brødrene Mangelsdorff. Det ble festivalspilling og turneer med jazzmusikere som hadde overlevd nazityskland.
Leonard Feather
En vakker dag i 1954 dukker den amerikansk-engelske impresarioen og kritikeren Leonard Feather opp, og Feather skriver: «Vi var på turne i Tyskland med Billie Holiday, Buddy De Franco og et par ande. Jeg fikk høre om Jutta Hipp og at hun spilte på en klubb i Duisburg med egen kvintett – så vi stakk innom. Og der satt den pene jenta med svart hår nedover skuldrene i en hvit, blomstret kjole med puffermer omgitt av to saksofonister, bass og trommeslager. Oh boy! Etter så mange år med nazistyre – dette var utrolig!»
New York, 52nd Street
Fiftysecondstreet med tretti eller førti jazzklubber var det stedet i New York jazzfolk fra hele verden måtte besøke. Feather ordna det slik at Jutta skulle få spille der, på Hickory House, høsten 1956. Og han ordna med plateutgivelse på den legendariske Blue Note-labelen.
18. november 1955 kom Jutta med amerikabåten til The Big Apple og ble tatt i mot av Feather, i april 1956 var scenen på Hickory House rydda og klar for Jutta. Og det stemte: Jutta spilte som en av «gutta». Det kan ha vært dét som ble hennes skjebne. En ung tysk pike fra erkefiendeland som spiller cool jazz slik «våre» folk spiller. Det ble kanskje for sterkt for publikum og medmusikanter. Etter to år i New York ga i alle fall Jutta opp pianoet, og spilte aldri en eneste tone mer .
Denne historien fortsetter vi i Studio Sokrates om en uke.
Akvarellmaling
Etter at Jutta Hipp ga opp jazzen som livsvei tok hun jobb som syerske i en liten tekstilfabrikk i Queens, New York. Og hun malte akvareller. Det tyske tidsskriftet Jazz Podium lar Studio Sokrates vise tre av Juttas akvareller:
Musikken
1:
2:
