Samme spor
Sigur Ros: «Valtari»
Foto: sigur-ros.co.ukSigur Ros fikk sitt velfortjente gjennombrudd med sin andre plate, som kom i 1999. Den var både majestetisk og nyskapende. På lignende vis som britiske Radiohead har også Sigur Ros sparket rocken i nye retninger. De har en stil som mange har etterlignet i etterkant, der storslått kunstmusikk, kompromissløs rock og vakre melodiske løp har gått opp i en høyere enhet. Men siden da har Sigur Ros gått litt i de samme sporene, hvilket også gjelder deres sjette studioalbum «Valtari».
Trenger større dyp
Mer enn noen gang er det lange klanger og storslagne romantiske klassiskinspirerte landskap som preger musikken til Sigur Ros. Problemet i spor som «Varðeldur» og avslutningen «Fjögur píanó» er at bandet tydeligvis tror det finnes større dyp og mer substans i disse monotone og absurd påkostede lydkulissene enn det det faktisk gjør.
At disse slappe og endeløse pianokrusedullene slipper gjennom den kvalitetskontrollen som må eksistere i nærheten av et band som Sigur Ros, er bortimot ufattelig. De kunne kanskje holdt som et forspill til noe mye større og bedre. Det denne kvartetten med etter hvert erfarne musikere trenger, er noen bestemte innspill utenfra og en som kan si nei. Men Sigur Ros har altså produsert «Valtari» selv. Platen låter som en million dollar, og at de bedriver lydproduksjon i toppklasse, vet vi godt fra før.
Noe positivt
Nå er det ikke bare elendighet på «Valtari». «Dauðalogn» er like svær som alt det andre her, med kor og strykere i tillegg til bandets gitarer og tangentinstrumenter. Men den har en flott melodi og en sjelfull vokalavlevering av frontfigur Jonsi Birgisson. Og én komposisjon her er på høyde med det beste Sigur Ros noen gang har levert.
«Varúð», som betyr noe sånt som varsomhet, starter forsiktig, med en gåsehudfremkallende melodi, og så eser den ut i et gigantisk klimaks. Det er denne låten man trenger fra «Valtari». Ellers er det meste av det Sigur Ros byr på her, kun vakker, behagelig og tom eskapisme.
