Årsaken til at denne ganske korte konsertoperaen av Igor Stravinskij ble vellykket, skyldtes først og fremst grepene fra regissøren, operaregidebutanten Eirik Stubø. Den tidligere teatersjefen ved Nationaltheatret har aldri regissert en opera tidligere. Men her lot han den kraftfulle musikken få spille hovedrollen.
Minimalistisk regi
Overraskende få sceniske effekter ble tatt i bruk. Lys og skygge ble brukt i et spill som fikk frem det faretruende i tragedien som er i ferd med å rulles opp. Solistene gjorde få, men virkningsfulle bevegelser. Mannskoret var i nøytrale grå og hvite klær og fikk spille en helt sentral hovedrolle ved at de sto brettet ut langs hele scenekanten. Og det er viktig, for det er koret som er oss, folket, som er berørt av tragedien som utspilles mellom konger, dronninger og guder:
Den ultimate tragedien
Uten å vite det har Kong Oedipus for mange år siden drept sin egen far. Nå er han gift med kvinnen som viser seg å være hans egen mor. Øyeblikket når den grusomme sannheten går opp for ham, er en av operalitteraturens aller sterkeste scener. For å si det med Jon Fosses' glimrende oversettelse av fortellerrollen til nynorsk: Oedipus faller. Og han faller djupt. Moren hans forlater ham og tar selvmord. Oedipus blindes og blir et utstøtt monster.
Tenor uten kraft
Men her levde dessverre ikke hovedrolleinnehaveren opp til dimensjonene. Innhopperen Gordon Gietz sang ikke med tilstrekkelig overbevisning i de kraftfulle partiene. I de lydsvake partiene slet han med skurr på stemmen. Langt mer overbevisende var gode gamle Knut Skram i rollen som Kreon, i et av sine comeback . Også Ingeborg S. Raustøl gjorde en fin og smidig rolle som fortelleren. Best av alle var allikevel finske Tuija Knihtilä i nøkkelrollen som Iokaste, Oedipus' mor. Hun tilførte akkurat det lille ekstra av glød i stemmen og erotikk i bevegelsene som gjorde handlingen troverdig.
Trøkk i kor og orkester
De mektige korklangene slapp med full kraft rett ut i salen. Den jobben gjorde Kor Vest godt. Også Bergen Filharmoniske Orkester fulgte opp det majestetiske trøkket i Igor Stravinskijs nærmest tidløse arkaiske klanger. Alt sammen vel aksentuert og på hugget dirigert av den sveitsiske dirigenten Baldur Brönnimann, som nylig ble kunstnerisk leder for BIT20 Ensemble i Bergen. Kun i duetten midtveis ble sangerne noe overdøvet av orkesteret.
Beviset på at dette var vellykket, var hugget jeg kjente i hjertet da sluttakorden ble spilt og sceneteppet falt. Selv om vi visste løsningen på denne tragiske mordgåten på forhånd.