NRK Meny
Normal

Jakten på historien

Festspillforestillingen Coelacanth er en forestilling om jakten på den gode historien. Men den presenterer også viktige problemstillinger knyttet til å gjøre levende menneskers historier om til fiksjon og scenefortelling.

Coelacanth

Festspillforestillingen Coelacanth er musikalsk solid

Foto: Thor Brødreskift

Karen Frøsland Nystøyl NY

Koreograf Alan Lucien Øyen får en telefon fra ballettsjef Ingrid Lorentzen: Kan han tenke seg å lage en forestilling basert på myten om Orfeus og Eurydike?

Metodisk avsporing

Alan Lucien Øyen

Alan Lucien Øyen er koreograf

Foto: Alan Lucien Øyen

Svaret blir ja. Musikken til forestillingen er allerede komponert når Øyen og tekstforfatter-makker Andrew Wale begynner jakten på historien. Myten ligger der allerede som et utgangspunkt.

Men de ønsker ikke å gjøre det enkelt for seg selv. Jakten på fortellingen fører dem til USA, og selve historien lever sitt eget liv i både i Japan og Bergen.

Resultatet blir en treakter, en lang affære signert Øyen og resten av kompaniet winter guests.

Tom Remlov formulerer det slik i programmet: «Når jeg tenker meg om handler det vel egentlig om avsporingen som metode, som både eksistensielt og dramaturgisk prinsipp». Her beskriver han det som kan kalles coelacanthens skjelett: avsporinger.

Spinner

En godt over fem timer lang avsporingsseanse har likevel røde tråder, avsporinger kan også nøstes. De kan forvirre publikum, men det er samtidig dette som er noe av det som driver i denne forestillingen.

De tre aktene, grunnleggende forskjellige blant annet på grunn av lydbildet, representerer i sum en søken etter historien Øyen og Wale ønsker å fortelle. Jakten på det unike og spesielle. Orfeus og Eurydike i vår tid.

Og når de finner noe, skaper de det om og spinner virkeligheten om til fiksjon.
Denne jakten på historie, som samtidig er en forestilling om dramaturgi og scenekunstprosess, presenteres i et filmatisk format.

Fra prøvene på Coelacanth

Fra prøvene på Coelacanth

Foto: Martin Flack

Det er som å være på et filmsett, eller som å være vitne til innspilling av en tv-serie. Derfor oppleves det merkelig å se den i Dns’ gamle og ærverdige teatersal.

Den passer bedre til et annet format, til en stor hall, kanskje et filmsett. Kan hende blir opplevelsen annerledes når den i oktober skal spilles på Operaens Scene 2.

Musikalsk solid

Det er særlig det musikalske lydbildet, men også utformingen av replikkene og de enkelte scenene som gjør at Coelacanth har et filmatisk preg.

Jørgen Knudsens gode komposisjoner, orkestrert og rekomponert av fløytist og orkesterleder Bjørnar Habbestad, er virkelig solid arbeid.

Med ulike besetninger følges forestillingen av en blanding av minimalisme og filmmusikk i kombinasjon med et utall populærmusikalske referanser, dette uttrykkes gjennom både kammermusikk og improvisatorisk jazzmusikk.

Musikken er stykkets største forse, den driver, bærer, plukker opp tråder, fører handlingen videre når det stopper opp. Musikken er den viktigste kilden til viktige tempo- og sceneskift.

Noen ganger underbygger den handlingen i de ulike scenene, andre ganger utfordres handlingen av den. En slik gjennomkomponert forestilling med en besetning på hele 12 musikere er sjelden i norsk teaterliv, og en gave for denne forestillingen.

Svingdører

Også scenografien minner om et filmsett. Med utgangspunkt i store, firkantede flater skaper scenograf Åsmund Færavaag kulisser i form av bokser som kan skyves frem fra veggen når det trengs. Boksene ominnredes underveis slik at veien fra et hotellrom i Tokyo til et pikerom i USA ikke er lang.

Coelacanth

Scenograf Åsmund Færavaag kulisser i form av bokser

Foto: Thor Brødreskift

I tillegg har Færavaag en fin løsning med svingdører i tre, og konstruksjonene i Coelacanth minner mye om dem han gjorde til fjorårets festspillforestilling Fiction, koreografert av Øyen for samtidsdanskompaniet Carte Blanche.

Materialfølelsen er mye av den samme. Færavaags uttrykk er sofistikert og massivt på samme tid.

Forestillingen på engelsk med en internasjonal skuespillerbesetning. Det, sammen med utformingen av replikkene, gjør også sitt til at opplevelsen blir filmatisk.

Til fiksjon

Jakten på den moderne Orfeus fører Øyen og Wale raskt til New York. Tilfeldigheter vil at de møter døvetolken Lisa Reynolds. Hun bærer på en historie, og den tar de tak i. De spinner videre på den, utvider den og gjør den til fiksjon. Det er denne fiksjonen som fører historien til Japan, blant annet.

Coelacanth

Fiksjonen fører historien til Japan

Foto: Thor Brødreskift

Historien handler om Lisas far, som døde under en operasjon nyttårsaften 1999. Han etterlot seg et uferdig manuskript. Det viser seg at han trolig døde grunnet en feil utført av legen Jason Ovid (mytereferansene er på plass), og historien spinner videre rundt farens tidligere liv, Lisas tidligere liv, legens opphav.

Lisa Reynolds orker ikke lese farens romanutkast, det blir som å miste ham igjen, på samme måte som Orfeus på vei fra dødsriket snur seg tilbake bare for å se Eurydike forsvinne tilbake til Hades igjen, borte for godt.

I tillegg spiller de medvirkendes liv i større eller mindre grad inn i handlingens og historiens gang. Også hvem de ønsker å være og hva de ønsker å formidle som scenekunstnere farger historien. Med seks skuespillere og en danser på scenen sier det seg selv at det blir mange viljer som trer frem til ulike tider. Alt dette skal publikum forholde seg til.

Balansere

Men på ett punkt konfronterer Lisa Reynolds (som finnes i virkeligheten, men som også er en karakter i stykket) via videoprojeksjon Øyen og Wale med bruken av hennes og farens historie.

Med hvilken rett endrer de den? «Vi skaper fiksjon», svarer de. Men er det ok? Er det grunn god nok for den det gjelder?

Dette spørsmålet vender stadig tilbake når kunsten griper inn i og omformer virkeligheten, særlig når det pekes på spesifikke tilfeller. Spørsmålet blir hva Øyen og Wale ønsker å bruke Reynolds-historien til.

Kan svaret, i hvert fall noe av det, være at de bruker historien til å fortelle en historie? En historie om hvordan en historie kan fortelles, i så fall. På samme måte som de bruker seg selv og andre i kompaniet, om enn ikke i samme grad. Med seg selv som karakterer i tillegg til semi-fiktive og non-fiktive karakterer, balanserer forestillingen i overgangen mellom fiksjon og virkelighet.

Coelacanth

Homofile karakterer går igjen i stykket på ulike vis

Foto: Thor Brødreskift

Mannlig kjærlighet

Orfeus-myten følger Coelacanth som en underliggende linje. Det refereres til Ovid, til andre mytiske figurer, og ferden går til underverdenen når Lisa Reynolds drar dit for å finne sin far.

Jason Ovid, legen, møter henne der. Men ingen av dem får innpass i dødsriket, all den tid de ennå er levende. Orfeus regnes også som den mytiske grunnleggeren av homofili.

Myten forteller at når han kommer tomhendt tilbake fra dødsriket etter å ha mistet Eurydike, holder han seg utelukkende til mannlige elskere. Dette frustrerer så mange kvinner at de river ham i fillebiter.

Og da, endelig, returnerer han til dødsriket og sin kjære. Homofile karakterer går da også igjen i stykket på ulike vis.

Regnbuens ende

Coelacanth er et stykke som tar avstikkere. Det er blitt kalt sprikende – noen tråder plukkes opp og kastes, andre tvinnes sammen. Formmessig er Coelacanth nettopp en coelacanth: en fisk svømmende i dypet.

Coelacanth

Coelacanth er en fisk, svømmende i dypet

Foto: Thor Brødreskift

Den følger historiefortellingsformatet som ofte illustreres av en fisk: Hodet er innledningen, så følger midtdelen (buken), avslutningen hvor vi nærmer oss halen, mens selve halen er en snerten epilog.

Tittelen henspiller på formen og på et dykk i underverdener. Avslutningen er forestillingens svakeste parti, når Alan Øyen forsøker å oppsummere seansen med en tekst som med ett skal være alvorlig.

Overgangen fra ironi og skøy til brå seriøsitet er ikke elegant og oppleves som en nødløsning. Halesnerten er Andrew Wales fremføring av en kjent Sinatra-slager om jakten på gull og den gode historien ved regnbuens ende.

Med andre ord: jakten slutter aldri. Men tro mot formen må dette stykket ende, og halen kappes brått av mens publikum sitter igjen med følelsen av at ingen historier, og i hvert fall ikke denne, er fortalt ferdig.

Kill your darlings

Tross morsomme episoder, fantastisk musikalsk følge, et solid ensemble og spennende tematikk, mangler Coelacanth fremdrift i enkelte partier.

At det gjør opplevelsen ufullstendig, er mindre viktig, for forestillingen er ufullstendig, historiejakten blir aldri ferdig. Noen av replikkene drukner i en litt slurvete uttale, og det kan være grunner til å stramme enkelte passasjer inn.

Samtidig finnes enkeltscener som er svært godt gjennomarbeidede og står som påler. Men kompaniet står i fare for å bli innadvendte. Ensemblet kjenner hverandre så godt at det virker som om det har vært vanskelig å kutte på steder der det er nødvendig.

Men Ingrid Lorentzen skal berømmes for å ha hyret inn en scenekunstner som går sin egen vei og gjør forestillinger det finnes få av i norsk teater. Så får det heller være at dette kan oppfattes som teater for de få og interesserte. Øyen er en spennende scenekunstner, og det er ingen grunn til ikke å la seg utfordre av ham.