Norsk bildebok bør ha gode vinnersjanser

Årets 14 nominerte fordeler seg mellom bildebøker, barneromaner, ungdomsromaner, en diktsamling, eventyr og småfortellinger.

Noen klar trend er vanskelig å spore.

Skal jeg likevel se bøkene under ett, synes jeg det er mindre vilje til å eksperimentere enn tidligere. Bøkene er gode, men nyskapende kan man ikke akkurat kalle dem. Bortsett da fra tre, som er mine klare favoritter.

• «Den försckräkliga historien om lilla Hon». Lena Ollmark og Per Gustavsson, Sverige
• «Alle sammen teller». Kristin Roskifte, Norge
• «Risulven Risulven». Nina Ivarssons, Sverige
• «Sølvnøkkelen». Sigrún Eldjárn, Island
• «Breven från Maresi». Maria Turtschaninoff, Finland
• «Styrke. Karana-galaksen. Log 1». Cecilie Eken, Danmark
• «Rottene». Ragnheiður Eyjólfsdóttir, Island
• «På en trollslândas vingar». Ann-Christin Waller og Anni Wikberg, Åland
• «Den søde rensdyrunge». Camilla Sommer, Grønland
• «Miljøløtur» («Miljas øjeblikke»). Rakel Helmsdal og Kathrina Skarðsá, Færøyene
• «Amulettspeilet». Karen Anne Buljo, Det samiske språkområdet
• «Det var ikke en busk». Eli Hovdenak, Norge
• «Rosie springer». Marika Maijala, Finland
• «Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor». Jacob Martin Strid, Danmark

Gru og grøss

Er det én bok jeg vil huske fra årets bunke, er det «Den försckräkliga historien om lilla Hon» av Lena Ollmark og Per Gustavsson. Dette er en svensk grøsser, en spøkelseshistorie helt utenom det vanlige!

Lilla Hon, som aldri blir kalt noe annet siden foreldrene bryr seg så ekstremt lite om henne, blir mobbet på skolen fordi hun er så lettskremt. De andre barna skremmer henne med den døde lærerinnen som går igjen på loftet, med kokken som spøker med kjøttøksen på skolekjøkkenet, eller om eleven som ble klemt i hjel mellom hyllene på biblioteket. En dag stenger de Lilla Hon inne på loftet, og siden hun er så beskjeden, er det ingen som savner henne.

Og hva skjer på loftet? Obs! Spoiler alert:

Jo da, der møter hun både lærerinnen som hengte seg, den blodige kokken med kjøttøksen, og gutten som døde blant bøkene.

Illustrasjonene – for dette er en illustrert barnebok – demper ikke akkurat uhyggen. De er skremmende og direkte, særlig kokkens dystre skikkelse, der han står med øksen klar til hugg.

Forfatteren leker seg med ulike genre, blander skrekk med humor i en drøy og absurd spøkelseshistorie. Den gode slutten, den vi venter på, siden dette tross alt er en barnebok, ja, den kommer, men på en helt annen måte enn vi kunne gjettet.

Dette er oppfinnsomt, rått. Jeg liker at man har såpass tiltro til unge lesere.

Både forfatter Lena Ollmark og illustratør Per Gustavsson viser at det er mange måter å fremheve god moral på, uten å miste det kunstneriske av syne.

Målgruppe: 9–12 år.

Vinnersjanser? Dette ville vært et tøft valg av juryen.

Tilbake til toppen

Bildebok om de største spørsmål

En annen av mine favoritter er norske Kristin Roskiftes «Alle sammen teller». Dette er en tellebok, men ikke av den sorten som lærer de minste å telle fra 1 til 20.

Nei, her går det fra 0 til 7,5 milliarder, som er det antallet mennesker som finnes på jorden. Kristin Roskifte tegner dem alle.

Dét gjør hun selvfølgelig ikke, men flere hundre skikkelser er i alle fall med. Boken kan brukes som en slags skattejakt, for på hver side forteller Roskifte noe spesifikt om ett eller flere av menneskene i mengden, som gjør at vi leter etter akkurat ham eller henne.

Boken fremelsker verdien av mangfold. På en morsom måte viser den at vi både er individer med hver våre særegenheter, og at vi er en del i mengden.

Les vår anmeldelse

Boken passer for store og små. Bør ha gode vinnersjanser.

Tilbake til toppen

Ambisiøst om vennskap og utenforskap

Min tredje favoritt er også svensk, nemlig debutanten Nina Ivarssons «Risulven Risulven». Dette er en vond og svært ambisiøs roman rettet mot 9- til 12-åringer. Jeg-forteller er 13 år gamle Pär. Forfatteren beholder kompromissløst hans synsvinkel gjennom hele boken. Pär bor sammen med moren, som ikke har jobb, som kjederøyker, som er ung og vakker. Omsorgen for Pär er det så som så med.

En dag møter Pär en jente som kaller seg Risulven. De blir venner i hemmelighet. På skolen vil hun ikke vite av ham, der er hun Rihanna og en av de populære. Hun er flyktning fra Syria og har sin personlige bagasje å hanskes med.

Noen vil si at utenforskap er et forterpet tema i barne- og ungdomslitteraturen. Ja, det er hyppig omskrevet, men Nina Ivarsson har funnet en egen måte å skildre utenforskap på, der de to med hver sine utfordringer møtes. Forfatteren pirker i maktbalansen mellom dem, hun dykker ned i størrelser som vennskap, lojalitet og fremtidstro.

Boken er samtidsaktuell samtidig som den behandler eviggyldige spørsmål.

Jeg mener også denne er i favoritt-sjiktet.

Tilbake til toppen

Fire fantasy-fortellinger

Om utenforskap er et velkjent tema, er fantasy en velbrukt sjanger i ungdomslitteraturen. En stund skulle alt være dystopier. Det er ikke så presserende nå. Men fortellinger som har et magisk tilsnitt, eller er lagt til en fiktiv verden, finnes det mange av.

Den islandske barneromanen «Sølvnøkkelen» av Sigrún Eldjárn er den som kommer nærmest dystopien. Verden slik vi kjenner den er forsvunnet. Bøker finnes ikke lengre. Far, Sumarlidi og Soldis legger ut på en reise for å lete etter mor, som er blitt borte.

For meg blir denne postapokalyptiske fortellingen for springende. Den er beklemmende velmenende og postulerer tydelig at bare vi har bøker (og gjennom dem kunnskap) kan vi skape en ny og bedre fremtid. Illustrasjonene med fargeblyant er sympatiske, de viser godt barnas følelser, men er ellers nokså tradisjonelle i uttrykket.

Beregnet på 9-12-åringer.

Jeg blir overrasket om denne vinner.

Tilbake til toppen

Da er Maria Turtschaninoffs ungdomsroman «Breven från Maresi» leseverdig på en helt annen måte. Finske Turtschaninoff var også nominert til Nordisk råds barne- og ungdomsbokpris i 2015 med «Maresi. Krönikor från Röde klostret». Årets bok er en frittstående fortsettelse av den.

Vi er i en ubestemmelig tid i et slags middelaldersk landskap uten biler, elektrisitet eller telefoner. Ungjenta Maresi blir vår heltinne. Hun kjemper med stort mot og magiske evner mot onde makthaveres utbytting. Hennes mål er – selvfølgelig – økt kunnskap og samarbeid. Svart-hvitt blir det iblant her også, men dette er en dyptpløyende fantasy-roman med fine personskildringer og mange lag.

Dette ville vært en verdig vinner.

Tilbake til toppen

Kamp mellom ondt og godt finner vi også i «Styrke. Karana-galaksen. Log 1» av Cecilie Eken. I denne danske science fiction-romanen møter vi Saga Sølvisdatter, datter av høvedsmannen på planeten Hvidøy. En dag blir planeten brutalt overtatt av en fyrste fra en naboplanet og hans to sønner. Hvordan kan Saga forsvare planeten?

«Styrke» er en spennende historie om mot, kamp og kjærlighet, og om å bli en bedre versjon av seg selv. Her er godt språk og gjennomført oppbygging med filmatiske scener. Jeg har imidlertid lest mye lignende før. Boken er den første i det som skal bli en serie.

Så: Jeg tror ikke den når opp.

Tilbake til toppen

Også «Rottene» av Ragnheiður Eyjólfsdóttirer en pageturner av en ungdomsroman. En gjeng ungdommer fra Reykjavik reiser ut på landsbygda for å ha sommerjobb. Det de ikke vet, er at de er plukket ut som forsøksrotter for en skruppelløs forsker som injiserer en bakterie fra selveste Svartedauden i blodet deres for å se om de overlever.

Actionfylt og medrivende, men fortellingen skjemmes av stereotypier og klisjéfylt språk av typen snerret hun ut mellom sine sammenbitte tenner.

Jeg ser ikke bort fra at juryen lar seg fascinere av denne.

Tilbake til toppen

Eventyr, fortellinger og dikt

Fra Åland er boken «På en trollslândas vingar» nominert. Den er skrevet av Ann-Christin Waller med illustrasjoner av Anni Wikberg.

Etter en liten rammefortelling om en søskenflokk i et øyrike langt mot nord, får vi fire eventyr, hvert av dem handler om et eller to av barna. Eventyrene tematiserer drøm og virkelighet, lengsel og fantasi. Kan passe som høytlesingsbok. Illustrasjonene er litt endimensjonale etter min smak, med noen hederlige unntak der en heks spiller lyn og torden på et sort flygel og selveste Poseidon mesker seg med blåbærpai.

Ingen priskandidat i mine øyne.

Tilbake til toppen

Camilla Sommers «Den søde rensdyrunge» fra Grønland blir også presentert som et god natt-eventyr. Forordet henvender seg først til den voksne, som skal lese, og så til barnet, som trygt kan sovne til historien. Men hvilket barn kan sovne trygt, når den lille reinsdyrungen blir alene når moren blir skutt? Mennesket, det tobeinte dyret, er fienden.

Den lille kalven treffer til slutt en reinsdyrflokk og blir selv mor. Historien er liketil og slutten er jo betryggende.

Illustrasjonene underbygger den litt naive fortellingen. Den søte kalven ser disneysk Bambi-aktig ut med sine store, uttrykksfulle øyne og lange, tynne ben. Forsidebildet er det beste, der et voksent dyr troner i sort silhuett mot en blå og grønnsprakende nordlyshimmel.

Høytlesingsbok for barnehagebarn. Vinner nok ikke.

Tilbake til toppen

Noveller står det på tittelbladet til «Miljøløtur» («Miljas øjeblikke») av Rakel Helmsdal og Kathrina Skarðsá fra Færøyene.

Alle fortellingene er lagt i munnen på 12 år gamle Milja, som forteller om morsomme, triste og skumle opplevelser hun har hatt de siste fire-fem årene. Her er rampestreker, mild anger og småfrekk skadefryd. Dette er hverdagslige hendelser fortalt i en litt veslevoksen etterpåklok tone. Boken kan minne om Maria Parrs «Vaffelhjarte», eller Astrid Lindgrens «Bakkebrygrenda»:

Det kan godt skje noe skummelt eller uhyggelig i Miljas liv, men hun vokser opp i et omsorgsfullt og trygt miljø, så vi er aldri i tvil om at det ordner seg greit til slutt.

Kathrina Skarðsá står for blyanttegningene av alle personene som dukker opp. Dette er et fikst grep, med småpene tegninger som godt kunne vært laget av en 12-åring.

Oppsummert: En koselig og småmorsom bok for 9-12-åringer som godt kan sjarmere en prisjury.

Tilbake til toppen

Den eneste diktsamlingen i bunken kommer fra det samiske språkområdet og er signert Karen Anne Buljo.

«Amulettspeilet» inneholder 65 korte dikt for ungdom. Diktene tar ofte utgangspunkt i joiken, i sangen som er blitt sunget fra foreldre til barn gjennom generasjoner. Noen av diktene er korte fortellinger, andre mer en stemningsfornemmelse om slektskap til naturen eller familie.

Her er flere gode bilder og sammenligninger, og også råd til et ungt menneske som skal orientere seg i møtet mellom kulturer. Både tilbakeskuende og samtidsaktuelle dikt får plass.

Jeg synes nok flesteparten av diktene fremstår som lite tilgjengelige for ungdom. Kan hende passer de best som utgangspunkt for diskusjoner i en klasse-sammenheng? Eller for mer voksne lesere som har mer lyrikk innabords.

Det blir nok ingen pris til det samiske språkområdet i år.

Tilbake til toppen

Visuelt og vilt

«Det var ikke en busk» er den noe kryptiske tittelen på Eli Hovdenaks bildebok. Og mindre mystisk blir det ikke når fortellingen dras i gang. En and og en trollfigur er på vei til en hytte i mørket. Hva skal de der? Trollet, som heter Torvald, har heldigvis hodelykt. Det gjør at de finner frem. Men det gjør også at han ser ut som en enøyd kyklope for skogens små dyr. Mens Tilde, som anden heter, frykter de ukjente dyrene i skogen, er dyrene på sin side redde for Torvald.

Kanskje moralen er at vi blir mindre redde om vi blir kjent med det ukjente? Eller kanskje er det ingen moral i det hele tatt? Eli Hovdenak lar oss tolke som vi vil.

Det er ikke mange ordene i boken, det er de litt utflytende kulltegningene som spiller hovedrollen. Mørket og skogen tar mest plass, men fargene og lyset stemmes fint inn i den nattlige fortellingen.

Boken er nok beregnet på barnehagebarn, selv om det umiddelbart kan synes som den retter seg mer mot voksne. Rent estetisk kan et observant barneblikk ofte finne mer i bildene enn den raske voksenleseren kan.

Jeg tror ikke den vinner, men det er en utfordrende kandidat.

Tilbake til toppen

Den finske bildeboken «Rosie springer» av Marika Maijala er også først og fremst en visuell opplevelse. Rosie er en veddeløpshund. Hver dag løper hun etter en mekanisk hare. Det er til å bli dødstrist av. En dag hopper hun over rosehekken som omgir veddeløpsbanen. Hun løper ut i den store verden. Hva møter hun der? Finner hun venner? Ja. Og hun fortsetter å løpe, sammen med dem, fordi hun selv vil.

Boksidene fylles av den verdenen Rosie møter: Trafikk, biler, et sirkus, en park. Tegningene er naivistiske, skravert med fargeblyant eller kritt, som et barn skulle gjort det. Samtidig er det forseggjort og fullt av detaljer. Her er fart i hver strek.

God kandidat, men jeg tviler på at den vinner.

Tilbake til toppen

Sist, men ikke minst i årets bunke, er danske Jacob Martin Strids bildebok «Da Mumbo Jumbo blev kæmpestor».

Dette er den åttende boken om flodhesten Mumbo Jumbo og vennen hans, elefanten Mimbo Jimbo. Denne gangen har Mumbo Jumbo spist en mysteriesopp som gjør ham kjempestor. Men Mumbo Jumbo vil være liten! Han kan jo ikke komme inn og sove i huset hos mammaen sin.

Den eneste som kan gjøre ham liten igjen, er heksen Baba Jaga, som bor i Sibir. Dermed drar Mumbo Jumbo og vennene hans av sted. Det er duket for viderverdigheter.

Fortellingen om Mumbo Jumbo er en tegneserie, der illustrasjonene både utlegges i små ruter og i dobbeltoppslag over to boksider. Det skaper energi og gir variasjon. I Jacob Martin Strids bildeverden er ingenting umulig. Her er flygende ballonger, satellitter og hus på føtter. Som i fortellingen om Milja, er utgangspunktet trygt. Dermed er barn og voksne klare for å la seg føre med på skumle eventyr, for vi vet jo at alt går bra til slutt.

Boken er leken, inkluderende og morsom. Den passer godt både for de aller minste og for barn som kan lese selv.

Om jeg tror den vinner? Nja, det skal vel i alle fall noe til at noen misliker denne.

Tilbake til toppen

Umulig å spå

Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris ble utdelt for første gang i 2013 med norske politikere som pådrivere.

Det var jammen på tide. Nordisk råds litteraturpris hadde eksistert siden 1962, og ingen pris var enda gitt til en barne- eller ungdomsbok. Selv ikke Astrid Lindgren ble funnet verdig for Nordisk råds litteraturpris. Ergo måtte det en egen pris for barne- og ungdomslitteraturen til.

Jeg har lest alle de nominerte bøkene helt siden prisen ble innstiftet i 2013. Det har gitt meg stor innsikt i hva som gis ut for barn og unge i Norden akkurat nå. Ikke minst har det vært artig å se hvor stort mangfold det er i utgivelsene.

Barne- og ungdomsprisen er jo egentlig en umulighet, siden bildebøker for de aller minste konkurrerer med diktsamlinger, tegneserier eller avanserte ungdomsromaner. Men det har ikke vært til hinder for at juryene har plukket verdige vinnere.

I fjor gikk bildeboken «Treet» av færøyske Bárður Oskarsson til topps. Det var boken med desidert minst tekst, og minst handling, men med desto større rom for filosofi. I hvilken grad de minste barna er med på den filosoferingen, er en annen diskusjon.

Det er mye alvor i årets bunke. Kanskje kunne vi trengt mer humor i omgang med tilværelsens aller største spørsmål. Det kunne gjort det litt lettere for et lite menneske å finne sin plass i verden.

Les også: Marta Norheims favoritter til Nordisk råds litteraturpris