"Marlene Dietrich - en blå engel"
Scene West Victoria
Med Elsa Lystad og Kim Fangen
Av Christian Lange -oversatt av Mona Levin
Iscenesettelse: Daniel Bohr
-Når Elsa Lystad skal gjenskape Marlene Dietrich på scenen, er det ingen enkel oppgave. Bortsett fra Greta Garbo har vel ingen stjerne vært så myteomspunnet som Marlene. Filmstjerne i Tyskland allerede på tjuetallet og med det store internasjonale gjennombruddet i "Den blå engel" i 1930, innleder premiereløve Rune Alstedt.
-Forestillingen handler om Marlenes siste dager, der hun i sin ensomhet i selvvalgt eksil ser tilbeke på sitt liv. I følge hennes datter, Maria, forlot hun nesten ikke sengen på slutten av livet. Hun hadde remedier i værelset så hun ikke trengte å gå på toalettet, vannflasker fyllt med alkohol og delvis gjemt... Marlene Dietrich trodde hun kunne skjule at hun var alkoholiker, - stanken var forferdelig.
Premiereløve Alstedt
-Det er altså denne settingen Elsa Lystad gjenskaper på scenen. Og la det være sagt med en gang: Hun greier det på en fremragende måte, slår Alstedt fast. -Allerede når sceneteppet glir langsomt til side, fornemmer vi at det er en falmet, syk, ensom og alkoholisert stjerne vi møter.
-Lystad henter fram det hun kan om kunsten å bruke mimikk, hun plasserer tenkepauser akkurat der de skal være, - og hun synger akkurat passe monotont og surt som orginalen. Elsa Lystads Marlene er full av den sårbarheten som må ha preget den virkelige Marlene, sier Alstedt.
-Å si at Elsa Lystad ER Marlene, er å ta i. Men hun er så desidert en feiende flott skildring av Dietrich. Riktignok har Lystad spilt Marlene før, - men det var fem minutter på TV på slutten av sekstitallet. Nå gjenskaper hun Marlene gjennom en hel forestilling. Og la meg si at hun i utgangspunktet langt på vei alltid har hatt noe av det samme sensuelle, dype stemmeleie som legenden hun spiller.
-Kim Fangen som Christian Duprés er et riktig valg av Daniel Bohr, som har satt det hele i scene. Fangen spiller den unge litt nesegrust hjelpende og beundrende mannen som kjøpes til taushet. Til tider gjør han en svært troverdig figur, selv om han ikke har noen klar dramatisk funksjon i stykket, mener Alstedt.
-Det er danske Christian Lange som har skrevet stykket. Men hans problem er at han har litt vanskeligheter med å bestemme seg om dette er et drama, en biografi eller en dokumentar. Når det er sagt, må jeg gi ros til Mona Levin som har oversatt teksten, - riktig morsomt til tider.
-Marlene selv uttalte en gang: "Jeg har IKKE verdens vakreste ben, jeg vet bare hvordan jeg skal bruke dem!". Jeg skal ikke uttale meg hverken om Marlene eller Elsas ben, men derimot skal jeg plassere pilen på blinken, sier Alstedt klar med oppsummeringen:
-Jeg må gi minus for teksten, forfatter Lange har litt problemer med å bestemme seg.