Hopp til innhold

Aleksander den stores sterke og svake sider

Hvem var Aleksander den store? Thorvald Steen skildrer en forfyllet verdenshersker gjennom elskerinnens blikk.

Thorvald Steen

Hvem var egentlig Aleksander den store? Thorvald Steen leter etter erobreren i det som ikke er fortalt og dikter en etterlatt fortelling fra Aleksanders skrivekyndige elskerinne.

Foto: Erlend Aas / SCANPIX

Hvilke historiske kilder har skapt de forestillingene vi har om fortiden? Er kildene til å stole på? Gjennom en håndfull romaner har Thorvald Steen lett etter det som finnes mellom de offisielle kildeskriftene.

Lik eller mislik

Han har gitt tanker og språk til historiske personer som Richard Løvehjerte, Snorre Sturlason eller Charles Darwin. Det kan man like eller mislike, for hvilke kilder har nå Steen til de faktiske personenes indre?

Han har en dikters tilgang. Steen skriver romaner – og derfor tolererer jeg også at han ikke nødvendigvis er historisk korrekt. Gjennom fantasi og tilknytning til eget liv skaper Thorvald Steen mennesker av folk som tidligere var historiske symboler.

Tekstene gir meg inspirasjon til å tenke friere om fortiden. Fortellingene gir lyst til å lese mer, fra andre kilder, og å lete etter det som ligger skjult i det usagte.

Fra en kvinnes synspunkt

Thorvald Steen: det usynlige biblioteket

Thorvald Steen: Det usynlige biblioteket. Roman. Oktober forlag 2015

I «Det usynlige biblioteket» forteller Steen om Aleksander den store og hans læremester Aristoteles. Eller; det er Phyllis som forteller, hun er kokk i Aleksanders hær og kongens elskerinne. I alle fall er hun det i Thorvald Steens versjon.

Phyllis er ellers kjent fra flere malerier og statuer fra renessansen, der hun ridende på Aristoteles' rygg (noen ganger påkledd, like ofte naken) blir et symbol på den makten en kvinne kunne ha selv over de største tenkere og filosofer.

Og det er vel noe av Steens forehavende: ved å gi stemme til en kvinne, løfter han garantert frem en usynlig og uhørt kilde til store menns liv og ettermæle.

Verken Aristoteles eller Aleksander levnes mye ære i denne beskrivelsen av Aleksanders siste dager.

Skriver inn seg selv

Phyllis er jeg-fortelleren i romanen. Men det er en jeg-forteller til. I kursiverte småkapitler kommenterer Thorvald Steen Phyllis' beretning – han refererer til tekster han har lest av kjente historikere om hendelsene han nå dikter frem, og ikke minst sammenligner han Aleksanders liv med sitt eget.

Begge er de lesende mennesker, begge har et brennende ønske om å sveve – den ene over verden, som enehersker, den andre over en norsk granskog, med drømmen om det perfekte skihopp. Der Aleksander mot slutten av livet ligger lammet i sengen – av malaria eller forgiftning, hvem vet? – er forfatteren som skriver dette, nå, fanget av en muskelsykdom som gradvis lammer kroppen.

Steens tydelige postulat blir at om det er årtusener mellom disse livene, finnes det likevel bånd av menneskelig erfaring som snor seg gjennom tid og geografi. Blir det for tydelig? Jeg synes ikke det, selv om forfatterens pekefinger så eksplisitt styrer blikket.

Vilje til å forstå

Det ligger en klar humanisme i Thorvald Steens historiske prosjekt. Her er en vilje til å forstå, til å se de mye omskrevne skikkelsene i et uventet lys. Heltene har sine svake sider, skurkene sine sterke.

I vår tid er det lett å latterliggjøre Sigrid Undsets uttalelse om at menneskenes hjerter forandres aldeles intet i alle dager. Enhver vil vite at det ikke er mulig å snakke om et moderne menneske før moderniteten. Samtalene mellom Aleksander og Phyllis føles svært moderne. Phyllis problematiserer for eksempel gudsbegrepet og spør:

Bryr gudene seg egentlig om meg? Har jeg bare vært selvopptatt og innbilsk i min tro på at de vil hjelpe når avmakten griper meg? Jeg har vært overbevist om at de vil tenne et lys når mørket omringer meg, og lede meg til klarhet. Det har ikke skjedd. Lidelsen er sterkere enn gudene. Hvorfor griper de ikke inn? Er de ikke interessert i oss mennesker? Er alt en løgn? En flukt? Er det vi som har skapt dem i vårt hode?

Phyllis / Det usynlige biblioteket (s. 60)

Likevel blir jeg fascinert av tanke-eksperimentet til Thorvald Steen.

Jeg blir interessert i ordene som kunne vært uttalt for over to tusen år siden. Jeg liker leken med papyrus-rullene som kunne vært i Aleksanders hemmelige bibliotek, med titler som Mislykkede straffe- og henrettelsesmetoder, Overdrivelser som grenser mot hvite løgner eller, i disse Eia-utspill-tider: Hva jeg har gjort for å imponere menn. (s. 132).

Derfor hisser jeg meg ikke opp over åpenbare moderne innslag som beskrivelsene av babylonske restauranter der Aleksander og Phyllis bestiller forrett, hovedrett og dessert.

I denne sammenhengen er det fantasiens svev som teller, diktningen om tankene en verdenshersker kunne ha tenkt da og som så overraskende kan kjennes igjen nå.

Kulturstrøm

  • TMZ: Limp Bizkit-bassist Sam Rivers er død

    Limp Bizkit-bassisten Sam Rivers er død, skriver TMZ.

    Han ble 48 år. TMZ viser til en post på bandets offisielle Instagram-konto.

    – I dag mistet vi vår bror. Vår bandkamerat. Vårt hjerte, skriver bandet.

    Det amerikanske bandet ble i september presentert som et av de store på festivalen Tons of Rock i 2026 i Oslo. De har aldri spilt i Norge før.

    Rivers var med å starte bandet, kjent for «Break Stuff», «Rollin’» og «Nookie» på 90-tallet, men forlot det i 2015. Årsaken var en leversykdom forårsaket av mye alkohol. Etter en levertransplantasjon kom han tilbake tre år etterpå.

    Dødsårsaken er ikke kjent.

    en mann som spiller gitar foran en folkemengde
    Foto: Yalonda M. James / AP / NTB
  • Ingen nordmenn har klart det etter dem

    Lørdag 19.oktober 1985 ringte telefonen i leiligheten der Morten, Magne og Pål bodde i London. Det var med beskjeden om at låta deres Take On Me hadde nådd 1.plass på den amerikanske Billboard Hot 100-lista. Nå hadde a-ha den singelen som var mest spilt på radioer og mest kjøpt av folk i hele USA. Etter det har ingen nordmenn hatt musikk på toppen av den listen!

    -Vi startet på toppen sier Magne Furuholmen i intervjuet du kan høre i Musikklivet, og denne endret alt.

    Take On Me startet som "The Juicy Fruit Song", med bare melodien og riffet til Magne og Pål i deres første band Bridges. Mortens sang på refrenget er inpirert av Richard Strauss «Also sprach Zarathustra». Tempoet er like raskt som en moderne technolåt. Og videoen med tegneseriesekvensen var banebrytende, og ofte etterlignet siden.

    40 år senere listes Take On Me fortsatt opp blandt popens beste låter. Riffet gjør sangen gjenkjennlig på få sekunder. Og fortsatt er det nesten umulig å synge som Morten på refrenget, som går over 2 1/2 oktav.
    - Den var ikke laget for å være noen sing-a-long, forteller Magne i Musikklivet.

    Morten Harket, Magne Furuholmen og Paul Waaktaar-Savoy
    Foto: Michael Ochs Archives / Getty Images
  • – Bare så vidt han er en artist

    Flo Rida (46) er for mange unge studenter selve lyden av barndommen deres, og torsdag kveld opptrådte han i Norge.

    Han byr på nostalgi – ikke ulikt nylig norgesaktuelle Pitbull, en annen 2010-tallshelt innen partymusikk fra Florida.

    Og nostalgi selger tydeligvis: Amerikanerens konsert på studentfestivalen Uka – Norges største kulturfestival – ble fullstendig utsolgt.

    Men var det kveldens forestilling verdt de 800 kronene som hver student punget ut med? Overhode ikke, mener NRK P3s anmelder Even Samir Kaushik.

    Flo Rida på UKA 2025 i Dødens dal, Trondheim
    Terningkast 2 Konsert

    «Minimal innsats og gigantisk gevinst»

    ANMELDELSE: Flo Rida på Uka