Norske folketoner, fransk impresjonisme, intrikat 1940-tallsjazz og debatten om oljeboring i nord og er like aktuelle inspirasjonskilder for bassist-veteranen fra Mo i Rana. Pedagogen og tenkeren Bjørn Alterhaug gjør her opp musikalsk status over seg selv. Det skjer gjennom tolv ”Songlines” som han kaller det – melodier, fragmenter, etyder og musikalske koblinger - musikk som av ulike årsaker har festnet seg i hans hode eller oppstått der.
En vill ferd
Det blir en vill ferd gjennom tider og tradisjoner. Den innledende Østerdals-Kyrien svinger herlig tilbakelent med referanse til 1970-talls guppa Søyr hvor Alterhaug var en grunnpillar. Men potensialet til et virkelig ekstatisk høydepunkt tas aldri ut, og jeg opplever derfor den langsomt ut-tonede slutten som litt utilfredsstillende.
Tidenes maktdemonstrasjon
Så eksploderer det når saksofonister Frode Nymo og John Pål Inderberg leverer tidenes maktdemonstrasjon i den 60 år gamle Warne Marsh-linja ”Marshmallow”. Men når alle går inn i kollektiv improvisasjon kunne deltakerne med fordel vært mer sparsomt og lyttende til stede . Og Lars Gullin-perlen ”Merlin” havner i et rastløst lett dansabelt dobbelt-tempo og mister mye av sin magi.
Forventninger
Med Herbie Hancock og Chick Corea-duetten over Gershwins ”Liza” i uutslettelig minne er mine forventninger på topp når altsaksofonist Frode Nymo og pianist Vigleik Storaas kaster seg ut på samme dyp, dessverre uten samme resultat. Det mangler ikke på virtuositet, men det skrangler rytmisk, tar aldri helt av og ender med en flau utfading.
Til å bli tenksom og glad av
Høydepunktet på Bjørn Alterhaugs ”Songlines” er for meg koblingen av Gabriel Faurés Rekviem og Alterhaugs egen Sør-Afrika-hyllest. Musikk til å bli både tenksom og glad av.
Bjørn Alterhaug kvintett – “Songlines”
Ponca Jazz Records PJRCD 119
- Bjørn Alterhaug, bass
- Vigleik Storaas, piano
- Frode Nymo, altsax
- John Pål Inderberg, barytonsax
- Erik Nylander, trommer
