Så var det boken med aller minst tekst og aller mest undring som gikk til topps hos juryen for Nordisk råds priser. Det var et overraskende valg, men ikke desto mindre godt. «Træið» er en modig bildebok, som med minimalistiske virkemidler åpner opp for de helt store spørsmål.
Det store i det lille
Opphavsmannen er Bárður Oskarsson. Han er forfatter og illustratør. Han er også humorist og filosof, vil jeg påstå. Dette er tredje gangen han er nominert til Nordisk råds pris for beste barne- og ungdomsbok. Jeg ser ikke bort fra at juryen gjennom flere gjensyn har fått øynene opp for storheten i Oskarssons beskjedne uttrykk.
Historien er fort fortalt. Kaninen Bob er på vei hjem fra butikken. Langt borte får han øye på et stort tre og lurer på hva som befinner seg på den andre siden. Han forsøkte en gang å gå dit, men ble skremt bort av en hund. Nå kommer vennen hans, Hilbert, gående. Han er også en hund, men altså en venn. Han sier han har vært på den andre siden. Det er ikke noe spennende der. Han har dessuten vært rundt i hele verden, for han kan fly! Bob blir begeistret, kan ikke Hilbert vise ham det? Nei, det gidder ikke Hilmer. Han trasker avsted for å handle. Bob blir stående og betrakte treet, før han tusler hjem.
Surrealistisk, subtilt, suverent
16 helsides oppslag gir oss historien. Teksten står på den venstre boksiden, den høyre er fylt av en nesten helekkende firkant i en dus grågrønn farge. Nyansene er ørsmå. Vi ser treet i det fjerne. Vi ser Bob og Hilbert. Treet er hele tiden like langt borte. De to vennene står på stedet hvil.
Boken gjør meg både trist og glad. Trist, fordi Bobs nysgjerrighet blir så effektivt stoppet av Hilbert. Glad, fordi Bob faktisk besitter denne grensesprengende nysgjerrigheten.
Glad også fordi Oskarsson ikke gir meg noen svar. Vil Bob slå seg til ro med det Hilbert har fortalt? Eller vil han fortsette å lengte etter nye steder, ny kunnskap å fylle livet sitt med?
For små og i alle fall større lesere
Jeg er dessuten glad for at mine forventinger blir brutt. Det skal jo liksom skje noe i en barnebok. Her skjer det ikke mye. I hodet mitt, derimot, vil ikke tankene stoppe.
Vi som har levd en stund, vil lese inn eksistensielle spørsmål i langt større grad enn små barn. Bokens potensial vil ikke komme til sin rett hos urutinerte lesere. Men hvem har sagt at bildebøker skal være for de minste? Samtalene denne boken kan avstedkomme, mellom barn og voksne, er verdt en nordisk litteraturpris og vel så det.
Passer for deg som:
- har evnen til å se det stor i det lille
