«Kveldsvævd» eller« kveldsvæve» kommer fra norrønt, og kan bety en løvetann eller annen bladblomst som folder bladene sammen om kvelden. Men det kan også overføres på mennesker som er trøtte og ønsker å falle til ro.
Overraskende slektsopplysninger
I Jon Fosses sammenheng kan vi legge til noen betydninger til, som å være på slutten av livet, i livskvelden, med et ønske om å falle til ro en gang for alle. For det er der Ales er, den aldrende kvinnen som fører ordet i denne tredje boken i det jeg i mangel på bedre betegnelser velger å kalle Fosses middelalder-trilogi, selv om det i dette siste bindet kommer noen overraskende slektsopplysninger som bringer fortellingene nærmere vår tid.
Ales er datter til Alida. Det var hun som seilte inn til bryggen i Bjørgvin med Asle i Andvake, som var den første boken i serien. Asle er spelemann som sin far. Alida er mørkhåret og utstøtt av sin mor, som kan fortelle at Alida er den vonde og søsteren Oline er den gode. Hun er den svarte og Oline er den hvite, og det er dette, forholdet mellom det lyse og det mørke som disse bøkene handler om.
Indre verden
I et tjue år gammelt essay med tittelen «Negativ mystikk» ("Gnostiske essays, 1993) forteller Fosse om sine to sine to besteforeldre som begge var rotfestet i den han kaller den norske puritanismen.
Selv omtaler han seg selv som en post-puritanist. På samme måten som besteforeldrene var vendt mot sin egen, kristne verden, vil Fosse skrive romaner som på samme vis er sin egen verden, ikke vendt utover mot den ytre.
Post-puritansk
I tillegg til puritanismen er det musikken som har vært avgjørende for Fosse, men her er det fra gammelt av en motsetning. Moren til Alida representerer den trangsynte pietismen. For henne musikken er djevelens verk, og helt klart på den mørke siden av tilværelsen. Datteren ser det annerledes, det er i felespillet at kjærligheten flommer ut og skaper enn himmel over den trøstesløse tilværelsen vi er dømt til å leve den korte tiden vi befinner oss på denne jord. På den andre siden er det ikke så enkelt heller, for den elskede Asle, som alle som leser disse bøkene sympatiserer med, har litervis med blod på hendene.
Djevelens verk.
Så om musikken ikke er djevelens verk, så har i alle fall musikeren djevelen i seg. "Kveldsvævd" gjengir en forgangen verden av religiøse og moralske forestillinger som kan føles fremmede, men som kanskje er mer tilstede den dag i dag enn det nåtidsmenneskene vil erkjenne.
Slik bølger disse fortellingene til den sene, post-puritanske Fosse frem og tilbake mellom lys og mørke helt til de to smelter sammen til en egen verden, Fosses verden, hvor vi først ser det lyse i det mørke, så ser vi det mørke i det lyse, for så å erkjenne at det er ganske mye mørke i det mørke. Alt dette i en type litteratur som har den utpregete fordelen den ikke ligner på noe annet av det som skrives ellers i Norge eller i verden forøvrig.
