Karen-Christine Friele har vært uunnværlig når det kommer til kampen for likeverd uavhengig av seksuell orientering. Nå spilles et nyskrevet stykke om hennes liv og kamp ved Den Nationale Scene i Bergen.
Gode regigrep åpner Frieles historie og gjør det til en fortelling om menneskerettigheter og menneskeverd.
Noe mer
Det kunne blitt en ren hyllest, og det kunne blitt ren biografi. «Kim F» er begge deler. Men viktigst av alt: Det er noe mer. Manuset forteller Kim Frieles historie, men regien gjør den også til noe annet, til en fortelling som lever her og nå og som setter Frieles kamp i perspektiv. For det koster å være annerledes – uansett hvilken måte man er det på.
Så er det ofte slik med forestillinger av typen «Her er ditt liv» at de fort kan bli forutsigbare og lite spennende. Slik er det ikke her.
Forestillingen starter som en fest med kjente låter fra vår egen tid, og tonen er satt: Dette er en feiring av det gode.
Regissør Audny Chris Holsen har laget en forestilling med mange scener og raske skift, men som likevel har nok rom for ro og refleksjon. Vekslingen mellom sinte telefoner, små rop om hjelp, små hemmelige møtesteder der homofile kunne puste fritt, samtaler med en støttende familie, trusler i byen og møtene mellom Kim og hennes kjære Wenche Lowzow – alt balanseres så fint i denne forestillingen.
Tross mange skift er det en historie som gjennom regien gis et vekstpotensial, og det danner seg et bilde av en livsnødvendig kamp for kjærligheten.
Glamour og kamp
Kristin Bengtsons scenografi gjør seg godt i denne sammenhengen. Scenen har en slags catwalk-sving i bakre del, og den ender opp i en trapp på siden av scenen. Det gjør at skuespillerne kan jobbe på ulike høydenivå, og det gir også et hint av glamour til forestillingen. Fra taket henger gjennomsiktig stoff i store flak, effektivt brukt som skjulested når det trengs eller som private områder, steder man kan gjøre seg usynlig.
Kim Friele selv, spilt av Linn Løvvik, er en målbevisst virvelvind. Selvsikker, kantete og hard, hun tåler en støyt og tar gjerne en kamp.
Hennes utkårede Wenche Lowzow (Anna Dworak) er en helt annen type – mild, åpen, noen ganger redd. Det gjør kjemien mellom de to til tider sitrende, og forholdet i seg selv er en driver i stykket. Selv om Friele godt kunne vist større sårbarhet.
De øvrige tre skuespillerne tar seg av resten av rollene med god kontroll, selv om faren for å bikke over i homoparodien noen få ganger er faretruende nær.
HAR KONTROLL: Kristian Berg Jåtten (t.v.), Håkon Moe og Steffen Mulder.
Foto: Gisle Bjørneby / DNSKlokt
Frieles og alle andre homofiles kamp har hatt sterke motstandere opp igjennom. Stykket kunne gått i den fallgruven å presentere ren latterliggjøring av eksempelvis politikere eller kirke. Men det gjør den ikke.
Forestillingen «Kim F» anerkjenner sine motstandere samtidig som den viser at de tok feil. Det er en styrke ved denne forestillingen og gjør den til et stykke scenekunst det går an å snakke om nesten uansett ståsted. Det er klokt gjort.
«Kim F» forteller Kim Frieles historie, men gjør det med grep som strekker seg inn i vår tid. Den fordømmer ikke. Det er som om stykket sier at den som dømmer, selv blir dømt.
Samtidig viser «Kim F» at kampen for likeverd ikke er over. Det viser programteksten, og til en viss grad også forestillingen: Det opprettholdes et vi og et dem. Også forestillingen betoner dette, at kampen for likeverd kjempes fordi det finnes en forskjell – og at dette opprettholdes av begge sider. Det er synd – det skulle vært et oss. Samtidig hadde denne avstanden vært uutholdelig mye større uten Kim Frieles innsats.
