Hopp til innhold

– Potent stoff om Camilla Collett

Med sin nye roman vasker Mona Høvring frem gullet fra Camilla Colletts glemte selvbiografi, «I de lange nætter». – Jeg har vært veldig tro mot teksten, samtidig så har jeg vært ganske rå mot den, sier forfatteren.

Mona Høvring

Forfatter Mona Høvrings nye roman har fått tittelen «Camillas lange netter».

Foto: Roald, Berit / NTB scanpix

Toget som tar undertegnede fra hovedstaden til forfatter Mona Høvrings hjem i Vestfossen, har Eidsvoll som avgangsstasjon. Eidsvoll som var forfatter Camilla Colletts oppvekstby.

Høvring er på motsatt retning av toglinja, men hun har likevel kommet nærmere Colletts oppvekst enn mange romanforfattere noensinne kommer til å gjøre. Hennes nyeste bokprosjekt, som kom ut i høst, heter Camillas lange netter, og er basert på Colletts selvbiografi I de lange nætter fra 1862.

«Herjet» med Colletts tekst

Camillas lange netter
Foto: Oktober forlag/Exil Design

I forlagets beskrivelse av Høvrings nye bok står det at forfatteren «går i dialog» med Colletts selvbiografiske verk. Høvring leste Colletts bok og ville modernisere den.

– Det er ingen som har pålagt meg denne oppgaven, så det er et ganske dristig prosjekt. Jeg så et bra verk som jeg da begynte å dele opp, bryte opp og nærmest herje med. I de lange nætter er et relativt glemt verk, sier Høvring.

– Jeg begynte å lese boka og tenkte at jeg ville gjøre lesningen min på en annen måte. Å skrive denne boken ble min måte å lese på. Det er et så utrolig rikt og saftig materiale. Det var potent og vitalt stoff inni der, men det var litt skjult.

Boken er attpåtil ikke lett å få tak i. I hvert fall ikke i papirutgave. Høvring forteller at hun fant et eksemplar da hun var på Holmsbu, i en bok-kasse til 10 kroner.

– Da tenkte jeg at , når jeg finner den helt tilfeldig, går jeg hjem og jobber. Nå må jeg gjøre dette!

Sterkt om venninnen Christiane

Høvring skrev seg gjennom boken og lagde sin egen komprimerte versjon av den. I likhet med I de lange nætter, er det Colletts stemme som trer frem i Høvrings bok. Hun forteller om barndommen, om moren og faren og broren Henrik, om kjærligheten til Welhaven og til ektemannen Peter Jonas Collett. Og ikke minst om ungdomsvenninnen Christiane von Schultz.

Christiane var Colletts venninne da forfatteren var elev hos herrnhuterne ved Brødremenighetens skole i Christiansfeld i Sønderjylland, mellom 1827 og 1829. Ifølge Torill Steinfelds biografi Camilla Collett. Ungdom og ekteskap, ble vennskapet mellom de to jentene «Camillas store trøst og glede» under oppholdet.

Christiane – ak Christiane, hvordan skal jeg skildre hende! Jeg føler Umuligheten deraf, og jeg har heller ingensinde forsøgt det. Der er ingen, jeg kan se saa tydelig med lukkede Øine som hun. (…) Høi, slank, fyldig og smal som et Rør, men af denne bløde, naturlige Smekkerhed, der ikke er frempint, bar hun sit noget store Hoved med det deiligste cendréfarvede Haar lidt bøiet, som en Blomst, der har udviklet sig for yppig for sin Stengel (…) At jeg følte mig mægtig hendraget til hende, vil enhver kunde begribe.

Camilla Collett / I de lange nætter

– Hadde noen uttrykt en sånn hengivenhet og beundring – en lengsel og attrå nesten – for et annet menneske i vår tid, ville det naturlig nok ha blitt oppfattet som en forelskelse. Det er noe som er litt erotisk ladet der, tenker jeg. De var sammen på kostskole i to år i den heftigste pubertetstiden til Camilla Collett, sier Høvring.

– Venner av samme kjønn på den tiden skrev ofte skjønne, svært hengivne brev til hverandre, for eksempel, fulle av lidenskap. Men det som jeg oppfatter som erotikk, blir selvsagt bare spekulasjoner fra min side. Hun kunne jo aldri ha stått fram som bifil eller lesbisk på den tiden, uansett, legger hun til.

I 1828 døde Christiane, og den da 15 år gamle Camilla Wergeland skal ha reagert med stor sorg, noe som er tydelig i selvbiografien I de lange nætter. Episoden finnes også i Høvrings roman.

Så kom det for en dag. Christiane var død. Nei, jeg vil ikke snakke om sorga mi. Jeg slutta ved instituttet. Barndomsåra var over.

Mona Høvring / Camillas lange netter

Broren Henrik Wergeland blir også viet stor plass både i Colletts og i Høvrings verk.

– Jeg synes at hun gir et ømt og fint bilde av ham. Hun hadde stor respekt for ham og var sterkt knyttet til ham. Allikevel sier hun at det var bra at han døde såpass tidlig fordi hun mente at han hadde fullført sitt livsverk. Det synes jeg er ganske sterkt sagt.

Kan et dikterliv beregnes etter lengden? En silkeorm lever bare noen få måneder. Så blir den til en sommerfugl, og dør. I livstida si har den spunnet masse silke og født tusenvis av spirer til nytt silkeormliv, til nytt sommerfuglliv. Henrik blei bare trettisju år, men som dikter levde han rikt og inderlig. Hadde han levd lenger, ville livet vært fullt av skuffelser og anger og uopprettelig skade.

Mona Høvring / Camillas lange netter, s. 69

– Invitasjon til å lese Collett

Camilla Collett

Den unge Camilla Collett, tegnet av faren, presten Nicolai Wergeland.

Foto: Nicolai Wergeland / Wikimedia Commons

I år er det 200 år siden Colletts fødsel og 100-årsjubileum for stemmerett for kvinner i Norge. Collett kjempet i sin tid for kvinners frigjøring og ble en viktig inspirasjonskilde for den norske kvinnebevegelsen. Det er neppe tilfeldig at boken til Høvring kommer ut nå.

– Både ja og nei. Jeg er ikke særlig glad i jubileer og store markeringer, fordi slike begivenheter ofte får noe glansa, løgnaktig og overfladisk over seg. Det blir sagt mye tøv på store dager som fort blir glemt. Samtidig så ble det helt feil å vente til neste år med å gi ut denne boken. Fordi det passer veldig godt sammen med andre nye bøker om Collett, som Tone Selboes Camilla Collett. Engasjerte essays, den reviderte utgaven av Torill Steinfelds biografi og Line Baugstøs biografi om Collett for ungdom.

Høvring sier at hun ville gjøre Colletts selvbiografi lettere tilgjengelig. Selv om boken er en roman, har hun ikke diktet noe.

– Jeg har vært veldig tro mot teksten, samtidig så har jeg vært ganske rå mot den, da, sier forfatter, og innrømmer at hun kan identifisere seg mye med Colletts univers.

– Det er den jentestemmen og den vrange kvinnestemmen som jeg kjenner igjen. Den virker kompatibel med den jeg er og det jeg selv skriver om i mitt forfatterskap. I Camillas lange netter har jeg lagt mitt eget til side på et vis, men så dukker mitt eget opp likevel, min egen autonomi, så å si. Jeg tror leserne mine vil gjenkjenne min signatur i arbeidet, samtidig som det er veldig klart at det ikke er jeg som har funnet på stoffet. All ære til Camilla Collett.

Bør de to bøkene leses parallelt? Er dette en invitasjon til å lese I de lange nætter?

– Ja, absolutt, det er det. Det kan være kjekt å lese denne «barnebibelversjonen» først og så se hva man finner i teksten til Collett. Boka har ikke vært død, men den har dessverre vært bortgjemt og litt glemt. Hvis denne boken får noen til å gå tilbake til grunnteksten og lese den, er det veldig fint.

Kulturstrøm