Da forfatteren Gabriel Michael Vosgraff Moro ble spurt om å bli redaktør for litteraturtidsskriftet Bokvennen, tenkte han: Har jeg tid til dette? Deretter: Ja, det vil jeg selvfølgelig gjøre!
Les:
– Helt fra jeg begynte å interessere meg for litteratur i 14-årsalderen har det vært tre gode litterære tidsskrifter i Norge: Vinduet, Vagant og Bokvennen. Å få lov til å utvikle og sette sitt personlige preg på en av disse og samtidig ivareta en tradisjon, var en utrolig flott mulighet jeg ikke kunne si nei takk til, sier Moro til NRK.no.
Vil ikke forsvinne
Gabriel Michael Vosgraff Moro.
Foto: Brynjulf Jung Tjønn/NRKInnerst inne i de nye lokalene til Vidarforlaget finner vi kontoret hans. Og Moro, som i fjor utga romanen «Der lyset slipper inn», en utgivelse som skapte debatt i Bok i P2, er offensiv i sin aller første leder i Bokvennen, hvor han slår et slag for papirboken.
«Å sammenlikne papirbokens død med cd-ens fallende oppslutning i platebransjen, slik enkelte journalister har gjort, er både upresist og tåpelig», skriver Moro, som ikke tror at verken iPad eller andre lesebrett vil kvele papirbokens eksistens.
Les:
– En papirbok med sin egen materialitet, lukter, spor etter bruk og tidens gang, er noe annet og for meg mer betydningsfullt enn en duppeditt i metall og glass til lesing av digitale filer, sier Moro, som mener litteratur handler om langt mer enn skriften som kan leses.
Les:
– Å være genuint opptatt av litteratur henger sammen med en kjærlighet også til gjenstanden skrift formidles i, til fonter, papirkvalitet, innbindinger og omslag. Papirboken er rett og slett en genial oppfinnelse, den kommer aldri til å forsvinne.
Flere sprell
Bokvennens trofaste lesere kan ha fått seg en overraskelse da første nummer med Moro som redaktør havnet i postkassen. Omslaget er knall gult, med store rosa fonter. Men det er ikke bare designet den nye redaktøren har frisket opp.
Det ferske nummeret av Bokvennen.
– Jeg har forsøkt å aktualisere og skape større mangfold og variasjon i bladets innhold og måten stoffet formidles på. Jeg er opptatt av at bladet skal inneholde en miks av uttrykk uten å bli rotete.
Moro vil ikke at Bokvennen skal være for selvhøytidelig. Han mener at det klassiske og bibliofile har preget Bokvennen og vil fortsette å gjøre det, men han vil forsøke å etterstrebe en bredere profil med flere overraskelser og sprell.
– Utenlandsk litteratur er viktig for meg, det samme er naturlig nok oversettelse som fag og formidling av internasjonale forfatterskap. Dette kommer til å prege Bokvennen i tiden som kommer.
Foryngelse
– Du har også foretatt en foryngelse når det gjelder bidragsytere. Hvorfor det?
– Jeg synes det er fint og stimulerende at vi har med bidragsytere født på 1920-tallet og 1980-tallet, målet er selvfølgelig å få spennet til å gå fra 1910 til 1990, hehe. Da dekker vi virkelig hele det forrige århundret. Det har vært viktig å få inn yngre folk. Abonnentene har blitt stadig eldre og én konsekvens er at en del forlater oss av naturlige årsaker.
Målet fremover for Moro må være at både barnebarn og besteforeldre kan gi hverandre Bokvennen i gave. Dessuten har Moro stor tro på møter mellom generasjoner og miljøer.
– Jeg kan ikke fordra litterære klikker, moteretninger eller alt pjattet om å føle seg som en del av en generasjon. Jeg har en innebygget vegring mot gruppetilhørighet.
Er ofte frustrert
Til daglig er Moro også forfatter og bokanmelder i både VG og Morgenbladet. Hvordan klarer han å kombinere alle disse rollene? Går det utover skrivingen?
– Jeg er ofte frustrert, men tenker i neste øyeblikk at det er mulig å gjøre mange ting på en gang. Skriving er uansett vanskelig å få tid til. Det er aldri lett å kombinere stor virketrang med en medfødt evne til latskap. Samtidig er jo alle disse rollene både hobby og jobb i ett, så da blir skillene mellom arbeid og interesser oppløst, sier Moro.
