Selger mer enn Knausgård, men er ikke «viktig»

Forfatter Elin Brend Johansen skriver serieromaner og studerer litteratur. Men hennes sjanger har ingen plass i norsk litteraturforskning. Som forfatter og litteraturstudent skjønner hun ikke hvorfor.

• Les også: Snåsamannen møtte Margit Sandemo
• Les også: Margit Sandemo: - Dette gjør meg lykkelig

– Du lærer jo veldig mye interessante ting, både i forhold til hva folk har skrevet tidligere, hvordan litteraturen er i dag, du lærer deg å tolke tekster. Det tror jeg alltid er en styrke at en forfatter kan.

Mange ganger Knausgård-opplag

Elin Brend Johansen er i gang med å lansere sin romanserie nummer 2, «Alvestad». Den handler om overklassepiken Ingrid Alvestads liv på en stor gård på Romerike mot slutten av 1800-tallet.

Og hun mangler ikke lesere. Første bok i «Alvestad»-serien er for eksempel trykket i 300.000 eksemplarer, mens årets megaselger Karl Ove Knausgårds fem første bind av «Min Kamp» - som ikke defineres som en serieroman - har solgt rundt 200.000, skriver Universitas.

– Rører veldig mange

Litteraturforskerne bør ikke overse en litteratur som betyr noe for så mange, mener Elin Brend Johansen.

– Serielitteraturen er en genre som rører veldig mange mennesker. Undersøkelser viser dessuten både at serielitteratur er en inngangsport til annen litteratur, og at de som leter serielitteratur også leser mye annen litteratur.

Hun ser for seg mange aspekter ved serieromanene som ville vært interessante for en forsker.

– Det kunne vært interessant å se hva det er som gjør at serielitteraturen berører så mange mennesker? Er det noe annen litteratur kan lære av det? For eksempel.

– Ikke prestisje

Universiteet i Bergen satte nylig i gang et eget delemne om Knausgård. Men ingen forsker på, eller underviser i, serielitteratur ved Universitetet i Oslo, forteller professor i litteraturvitenskap Irene Iversen.

– Det har ikke noe særlig prestisje i fagmiljøet. Dessuten kan en si at interessen opphørte en gang utpå 80-tallet. Den var ganske sterk på 70-tallet, og det fantes folk som forsket på det og underviste om det. Men siden så har det ikke blitt noe.

– Lønner seg ikke å forske på

Det lønner seg rett og slett ikke for forskere å se på serielitteraturen, mener Iversen.

– Det er sånn at hvis man skal få penger til et forskningsprosjekt så lønner det seg å forske på litteratur som allerede er anerkjent. Og på universitetet er det etter hvert blitt veldig strømlinjeformet, og veldig lite rom for å hente inn nye ting i undervisning.

Når et emne som serielitteratur var akseptert som forskningstema for noen tiår siden henger det sammen med at den gang foregikk en oppvåkning om kulturelle og klassemessige forskjeller, sier Irene Iversen. I tidens løp klarte kriminallitteraturen å sprenge seg inn.

– Det kom en god del - både internasjonalt og i Norge, bøker om populærlitteratur. For eksempel ga Willy Dahl ut flere bøker hvor han viste at det fantes en populærlitterær tradisjon.

• Les også: Leste bokserie - flyttet til Norge

– Zola og Dickens i føljetong

Et nytt prosjekt ved Universitetet i Oslo kalt «Mangfoldige offentligheter» skal forske på en del av feltet, formidling av litteratur gjennom folkeblader og tidsskrifter fra 1700-tallet og fremover gjennom 1800-tallet.

– Vi forsker jo på Zola som vi vet var i føljetong før det kom ut som romaner, eller på Dickens som var føljetong. Det har vært forsket på føljetongromanene også i hele Norden, men det er nå veldig lite rom for å gjøre noe annet enn å forholde seg til den aksepterte, kanoniserte litteraturen.

Iversen synes absolutt det burde være plass til forskning og undervisning i serielitteratur.

– Vi vet at det er folkelesning, vi vet at det er en litteratur som bruker litterære teknikker for å fange leserne. Det er interessant å se hvordan bøkene bygges opp, som jo er noe av det som er hovedinteressen i litteraturvitenskap, sier litteraturprofessoren.

_{(Bildet av Irene Iversen er lagt ut på Wikimedia Commons med en Creative Commons-lisens.)}