Ga liv etter døden

Det er en overskyet septemberdag med litt regn på Lillehammer.
20 år gamle Kari Mølmen Øien fra Vinstra er psykologistudent ved Høgskolen, og litt senere denne dagen skal hun på forelesning.
Først skal hun bare en tur på Strandtorget kjøpesenter og skaffe seg ny treningsbukse.
Hun kjører sin egen bil, en 15 år gammel Toyota.

Kari kommer aldri til kjøpesentret.
Like før klokka 11.30 kolliderer bilen hennes med en trailer inne i tunnelen og hun får livstruende skader.

– Jeg fikk en ekkel følelse da jeg hørte at det hadde skjedd en trafikkulykke på Lillehammer, og tenkte på Kari. Det sier pappa Jan Roger Bøe Øien.
Han var på jobb på Karriere Oppland på Otta da han hørte om ulykken. – Men jeg tenkte at Kari er jo på forelesning, så det kan ikke være henne.

Ikke lenge etter fikk han beskjeden som fikk både han og kona Cathrine til å sette seg i bilen og kjøre til sykehuset.

Der lå Kari hardt skadd etter sammenstøtet med traileren. – Hun hadde maks uflaks, sier Jan Roger. Hun hadde lav fart, traileren hadde lav fart og trailersjåføren kan ikke klandres for noe. Han fikk stoppa vogntoget, men Karis bil kom sidelengs over i motsatt kjørebane og inn i fronten på traileren. Karosseriet ble klemt inn på siden.
Selv om Kari hadde lav fart og bilbelte på hadde hun ikke sjanse, sier Jan Roger.

Etter få timer blir Kari fraktet med luftambulanse fra Lillehammer til Ullevål universitetssykehus.
Foreldrene setter seg i bilen sin og kjører etter.

På veg inn til Oslo snakker Cathrine og Jan Roger om hva hvis det verste skulle skje, at Kari skulle dø av skadene?
På sykehuset i Lillehammer hadde de sagt at de måtte forberede seg på dette.
– Vi hadde selvsagt fortsatt et håp, sier Cathrine, men samtidig begynner man jo å tenke på det verste utfallet.

Stor mangel på organer

Stadig flere trenger livreddende organtransplantasjon. Til enhver tid står det mellom 300 og 400 mennesker på venteliste. Ved utgangen av september i år var det 329 i den største gruppa, de som venter på å få transplantert nyrer. 54 ventet på nye lunger, og 18 personer ventet på å få nytt hjerte. – Økningen gjelder over hele verden, og mangelen på nyrer skyldes blant annet flere tilfeller av livstilssykdommer som diabetes. Det sier daglig leder i Stiftelsen Organdonasjon, Hege Lundin Kuhle. En annen årsak til at flere står på venteliste enn før er rett og slett at legene har blitt flinkere til dette håndtverket, at flere kan få denne muligheten, men det mangler altså donorer.

Foreslo det selv

Før Cathrine og Jan Roger hadde parkert bilen utenfor sykehuset i Oslo var avgjørelsen tatt. De ville si ja til å donere organer om det skulle bli aktuelt. – Vi visste at det var hodeskader, vi visste at legene ikke fikk kontakt med henne. Så selv om vi hadde håp, så vi hvilken veg det bar sier Jan Roger.

Da de fikk beskjed om at Karis liv ikke stod til å redde brakte foreldrene selv temaet organdonasjon på banen.
– Vi overrumplet sykehuspersonalet da vi kom dem i forkjøpet og foreslo det selv, sier Jan Roger.
Det er nok ikke vanlig at initiativet kommer fra pårørende. Men vi er realister på slike ting, sier han. Vi er ikke religiøse, vi forholder oss til virkeligheten slik den er.

– Det er meningsløst å kremere organer som kan hjelpe folk, sier Jan Roger.

Svært få kan gi

Det er bare 0.4% av befolkningen som kan være organdonorer. Det er bare de som dør av en hodeskade som er aktuelle. Derfor er det så viktig at de som dør på denne måten kan være donorer. At de selv har sagt det mens de levde og at de pårørende bekrefter det, at de sier ja sier Hege Lundin Kuhle.

At foreldrene her brakte temaet opp selv synes Lundin Kuhle det står stor respekt av. – Når pårørende er så rustet og så sterke at de tar opp dette på eget initiativ gjør de også jobben enklere for legen som skal spørre, sier hun.

Hadde ikke snakket om det

– Vi hadde ikke snakket ansikt til ansikt med Kari om organdonasjon, men hun hadde snakket med ei venninne om det, forteller Cathrine.
Med henne hadde Kari snakket både om donasjon og at hun ville bli kremert.
– Det var godt å få denne bekreftelsen fra venninnen etter at vi tok avgjørelsen på sykehuset. Da visste vi at vi handlet i tråd med Karis ønske.

Disse jentene var bare 20 år, og det er jo ikke sikkert at en ungdom som dør har snakket med foreldrene om slike tema sier foreldreparet på Vinstra. Det kan være andre i vennekretsen eller familien som sitter på den informasjonen. Når ulykken har skjedd ringer man jo ikke rundt til venner og familie for å høre hva vedkommende har sagt.

Mange vil ikke snakke om dette, og det er lett å skjønne at organdonasjon er et ubehagelig tema. Jeg har hørt om folk som nekter ungene sine å snakke om dette temaet, og det blir feil for meg. Det er viktig å vite for å kunne følge ønsket de har sjøl hvis det verste skulle skje. Det kan lette situasjonen din at du vet at du gjør som avdøde ønsker, sier mamma Cathrine. Om du ikke vet hva avdøde ville må du ta bestemmelsen sjøl, og da er det greit å ha tenkt gjennom dette på forhånd, og ha tatt et standpunkt, mener Jan Roger.

Cathrine og Jan Roger tror at årsaken til at mange sier nei kan nettopp være at det blir for vanskelig å ta stilling til spørsmål om å ta ut organer når en står midt oppe i det.
– Du får først sjokket, så skal du ta innover deg at noen ønsker å fjerne organer fra den man er glad i. En ønsker gjerne å beholde så mye som mulig av den som er død, det er slik det er lett å tenke, sier Cathrine.

Snu det på hodet

Mor til Kari synes ikke det er vanskelig å forstå hvorfor så mange sier nei til donasjon. Spørsmålet kommer mens en man er glad i ligger for døden. Mange orker ikke forholde seg til det, og vil helst utsette det hele. Man er redd man skal angre i ettertid, og da er det lettere å si nei.

Men, sier hun. Hvis en snur det på hodet og spør: Ville du tatt imot?
Hvis du trenger det – ville du tatt imot et hjerte eller en nyre?
Hvis du ønsker å ta imot det må du også være villig til å gi.

Vi kunne uansett ikke få Kari tilbake. Da var det enkelt valg.