Stortingsvalget i Oppland ble som ventet en valgthriller der mandatfordelingen i fylket ikke var klar før resultatene fra den siste av fylkets 26 kommuner forelå. De nasjonale trendene ved valget slo for fullt inn i Oppland: Så store som endringene var i landsmålestokk ga dette valgresultater fra Oppland som må betegnes som historiske.
Fylket har nå fem nesten jevnstore partier som klynger seg rundt 10 (12.7-9.9) prosent, og KrF trakk det korteste strå med en prosentvis oppslutning som vanligvis ville gitt mandat fra fylket.
Arbeiderpartiet gjorde som forventet ut fra meningsmålingene et historisk dårlig valg med en tilbakegang på 9.5 prosent i forhold til det svake resultatet i 1997. Hadde Ap fått like stor tilbakegang som i landsmålestokk (10.6 prosent), så ville også partiets tredjemandat røket, og partiets gruppe fra Oppland ville blitt halvert fra fire til to representanter. Fylkespartiets formann Rudihagen slapp med skrekken valgnatta. Sett i et lengre perspektiv har Ap hatt en tilbakegang i mange kommuner på over 20 prosent på 16 år, som må karakteriseres som ganske dramatisk.
SV ble nykommeren blant partiene fra Oppland. 40 år etter at SF ble dannet er den sosialistiske venstrefløy representert fra Oppland. SV gikk fram over hele fylket ved dette valget, og opplevde sin største framgang på mer enn 8 prosent i Kjetil Bjørklunds hjemkommune Nordre Land. SVs framgang var noe mindre enn i landsmålestokk (+ 5.6 mot + 6.5), men stor nok til at partiet kvittet seg med inntrykket om at Oppland var fylket der en ikke skulle lykkes. Resultatene fra 1973, 89 og 93 er nå overskredet, og et godt resultat er belønnet med mandat. Det er ikke tvil om at partiet med sin profil under Kristin Halvorsens lederskap denne gang har fanget opp en del sosialdemokratiske kjernevelgere som "ikke kjenner Ap igjen" etter det moderniseringsprogram det har gjennomgått.
Høyresiden styrket seg ved dette valget, takket være Høyres framgang og mandaterobring. Fremskrittspartiet gjorde sitt beste valg noensinne i Oppland, og parkerte sine rivaler fra partistriden, som gikk til valg som Opplandslista, fullstendig på sidelinjen. Høyre er tilbake som fylkets nest største parti slik det var i en periode på 1980-tallet. Likevel greide ikke Høyre å oppnå samme framgang som partiet gjorde i landet sett under ett (4.0 mot 6.9 prosent). Det at SV kom så sterkt i siste halvdelen av valgkampen som Høyres "gode fiende", bidro nok aktivt til at høyrebølgen ikke fikk enda sterkere fotfeste en den gjorde i Oppland ved dette valget. For fire uker siden tydet mye på at det kunne gå i retning både av blåere "Opplandsbenk" og en blåere nasjonalforsamling.
Sentrum gikk samlet sett tilbake med 2.5 prosentpoeng i forhold til forrige stortingsvalg. KrF gikk nesten tilbake like mye som landstrenden, og det ga mandattap, på det nest beste resultat i Oppland for partiet. Da Olav Djupvik ble innvalgt i 1977 var det med lavere oppslutning prosentvis enn den Rigmor Kofoed Larsen nå oppnådde. Venstre og Eivind Brenna oppnådde et godt valg i Valdres og gjorde et skikkelig innhogg blant Senterpartiets velgere i sterke senterpartikommuner. Inger Enger og Sp greide imidlertid å dempe den nasjonale nedgangstrenden noe i resten av fylket, og berget stillingen som fylkets tredje største parti.
Oppland skifter ut to kvinnelige stortingsrepresentanter med to menn i kommende periode. "De nye koster" har markert seg sterkt på henholdsvis kultur, Thommesen (H), og miljø, Bjørklund (SV). Det skal bli spennende å følge deres virke på Løvebakken.
Høyres og Frps representant fra Oppland vil sannsynligvis inngå i det parlamentariske grunnlag for en ny regjering. Begge disse partiene har nedlegging av fylkeskommunen som en av sine viktige symbolsaker. Det skal bli interessant å se hvordan hopehavet blir mellom disse partiene og mellompartiene KrF og V, når det gjelder saker som fylkeskommune, regional utvikling og distriktspolitikk i perioden som kommer.
Det neste vi bør følge med interesse er Arbeiderpartiets arbeid for å "finne igjen seg selv". Det grunnleggende dilemma partiet står overfor er dette: Ap må utvikle en strategi for et bedre og mindre ad-hoc preget samarbeid med KrF, SP og SV, samtidig som partiet nok ønsker å samarbeide med Høyre om en aktiv europapolitikk som peker henimot økt europeisk integrasjon.
