Må kaste geitekjøtt rett på dynga: – Det føles frustrerende og trist

De døde kjea blir hentet av Litras kadaverhenting og destruert.

– Vi som produserer geitemelk har rett og slett ikke råd til å ta vare på kjebukkene, selv om vi synes det er vannvittig trist, forklarer Kjersti Skurdal.

Hun og samboer Kenneth Bjørkheim bor i Tverrbygda, som ligger mellom Vinstra og Skåbu i Gudbrandsdalen. Her har de bygget på geitefjøset de overtok etter Kenneth sine foreldre, og investert rundt fem millioner kroner.

– Det er veldig trivelig å være geitebonde, men det at så få etterspør kjøttet er en bakside ved det. Og det er ingen god følelse at dette er en uutnytta ressurs, forklarer Kenneth.

Selv synes de kjøttet er godt, og slakter til eget bruk. Men til tross for at kjøttet både er smakfullt og magert, er få nordmenn vant med å bruke kjekjøtt i matlaging. Derfor er etterspørselen liten, og det betaler seg ikke å sende dyra til slakt.

• Les også: Åpnet Norges største geitefjøs

– Spiser omtrent alt

Gården det unge samboerparet bor på ligger høyt og fritt. Det er mye hyttefolk i området, men noen fastboende naboer er det også. Sol har de hele året, og geitene har nok av busker og kratt å gnage på i sommersesongen.

– De spiser omtrent alt de kommer over, og fra juni til september slipper vi dem bare rett ut rundt gården her. Da er de ute hele dagen, og kommer inn igjen når det er tid for melking, smiler Kjersti, mens hun løfter opp et av de spretne kjeene som kom til verden rett før jul.

Paret har drevet gården i rundt ett år, før det var det Kenneth sine foreldre som drev gården. Kenneth og Kjersti tok over i mars i fjor, og sier de klarer seg på de inntektene gården gir. De har 160 melkegeit i fjøset, rundt 60 som ikke har fått killing enda, og 60-70 killinger.

• Les også: Lottomillioner til geitene

Men de synes begge det er trist at det ikke lønner seg å ta vare på friske, levende dyr. For det er nemlig bare hunndyra det lønner seg å fø opp, fordi de på sikt vil produsere melk.

– Jeg synes det er helt forferdelig med slaktingen av kjebukkene. Men vi skal leve av gårdsdrifta, og både fôr og eventuelt morsmelkerstatning til dyra er dyrt. Derfor lønner det seg å avlive i stedet, sier Kjersti.

– «Glemt» delikatesse

Svenn Arne Lie, tidligere forsker i Norsk Institutt for Landbruksforskning, de siste årene kjent som landbruksdebattant, er en av dem som nå tar til orde for økt bruk av geit. Han peker nettopp på at geitekjøtt, eller aller helst kjekjøtt, ifølge Lie er en «glemt» delikatesse. Samtidig er geita en skogrydder av de sjeldne.

– For hver kilo kjekjøtt som produseres ryddes det hele 100m2 med busker og kratt, forklarer han.

Videre forteller han at kjeet er spesielt godt egnet i Norge fordi det kan utnytte vekstsesongen og at det dermed nesten ikke trenger å stå inne. Beitesesongen for busker og kratt er også lengre enn for gress.

– Tenk på at det flotte landskapet vi for eksempel har oppover Gudbrandsdalen kan utnyttes som fôr til dyr! Men vi trenger initiativ til å snu den utviklinga vi har hatt, slik at vi i mye større grad får dyra ut i utmarka.

Lie mener at potensialet - slik det er i dag - nærmest er uutnytta.

– For å bruke Oppland som eksempel, så kan vi godt doble beitetrykket uten at det gjør noen ting.

• Les også: Fullt på fødeavdelingen i geitefjøset

Ingen argumenter mot økt beite

Landbruksdebattanten mener at det ikke finnes gode argumenter for å ikke la dyr beite mer i utmark. Slik sett er det viktig å ha flere tanker i hodet samtidig, mener han, og ramser opp:

• Matproduksjon
• Landskap
• Arbeidsplasser
• Kvalitet på maten vi spiser

Til det siste først, Lie mener at det er vesentlig høyere kvalitet på de produktene som lages ute på beite, enn det som pruduseres i industrifjøs.

– Dessuten - vi forbrukere er mer enn villige til å betale for dette, når den kvaliteten blir synliggjort.

– Likevel er det svært få geiter og kje å se ute på beite i dag, og landskapet gror igjen år og for år. Hva skal til for å endre dette?

– I første omgang skal «Rydd Norge-kampanjen» forsøke å bidra til at kjekjøtt kommer inn i butikkene. Nå er det så godt som umulig å få kjøpt kjekjøtt, og vi vet jo at mange kjebukker får et relativt kort liv, fordi det ikke lønner seg å ale dem opp.

– Ser en endring

Generalsekretær Lars Erik Wallin i Norsk Sau og Geit bekrefter at det dessverre har vært slik i flere år at bukkekillingene har blitt destruert på grunn av lav lønnsomhet. Men han mener at noe likevel er i ferd med å endre seg.

– Det ble gjort grep i jordbruksavtalen i fjor, hvor det ble gitt økning i tilskuddet til kjeslakt, det er klart at det bør være en stimulering til å få opp lønnsomheten.

Det ble økt fra 80 kroner per slakta kje over 3,5 kilo, til 300 kroner. Det blir spennende å se hvilke utslag dette får for næringa, det er klart at dette er en uutnytta ressurs, sier han.

Wallin forteller at de ikke har konkrete tall for hvor mange som destruerer kjebukkene, men bekrefter at mange gjør det slik.

Tilbakemeldingene til organisasjonen for produsentene har nemlig gått på at det er trist at det ikke er noe marked for å selge kjøttet. Wallin sier at noe av flaskehalsen har vært at det ikke er stort nok volum.

– Det er en omsetningssak også, for i et volumsystem har det vært for kostbart å få slakta kjeet på riktig måte. I tillegg har dette vært en råvare det ikke har vært mulig å tilby året rundt. Unntaket er de som velger å foredle kjøttet lokalt eller har leveranseavtaler med slakteri, sier han.

Regjeringen: – Positivt at kulturlandskapet ryddes

Landbruks- og matdepartementet er klare på at de ønsker at flere skal oppdage geitekjøttet, og at de vil bidra for å unngå at mat blir kastet.

– I jordbruksoppgjøret i fjor ble tilskuddet til kjeslakt økt fra 80 kroner til 300 kroner. Så er det også viktig å finne avsetning i markedet for produktene og det kan vere rom for å ta ut mer penger i markedet for kjekjøtt, skriver statssekretær Blåfjelldal.

Hun sier videre at det er viktig for regjeringen å satse på øka produksjon av mat, og det vil også virke positivt for kulturlandskapet.

– Det er alltid positivt med folk som tar et tak for å rydde kulturlandskapet, og det er ingen tvil om at geita er ein fantastisk kulturlandskapspleier, sier statssekretær Hanne Maren Blåfjelldal.

Hun sier at det imidlertid ikke er så mye politikerne kan gjøre for å tvinge folk til å spise en viss type kjøtt, men at det er viktig at produsentene selv gjør det de kan for å markedsføre produktet sitt.

– Men for oss er det viktig å stimulere til økt produksjon av lokalmat, og det vi har gjort ved å gi økt støtte til slike produsenter, forklarer hun.

Nortura: – Vi vil bidra

Nortura har de siste årene forsøkt seg på et samarbeid med levering av kjekjøtt til en håndfull restauranter og butikker i Oslo-området.

– Vi er opptatt av å redusere mat-svinn, og har derfor satt i gang noen forsøk med enkelte kjeder hvor vi har kampanjer.

Han sier at det ikke er et særlig stort marked, men at de er villige til å forsøke og å være på tilbudssida.

– Hva kan gjøres for at markedet oppdager dette kjøttet, som ikke minst er sunt?

– Vår visjon er at vi skal få omsetning på hele dyret. Men det er klart - vi kan ikke alene skape dette markedet. Det vi kan gjøre er å skape interesse for det, og derfor så går vi i samarbeid med de butikkene og kjedene som ønsker å selge det

Spennende første-år

Det har vært et spennende første-år for Kenneth og Kjersti i Tverrbygda. Ikke minst var de spente på om de ville fylle melkekvota - både sin egen og de de hadde leid. De bygde på fjøset da de tok over, og de visste ikke om de kunne klare å produsere nok.

– Vi fylte kvota i oktober, så da var vi glade, sier Kenneth.

Rundt ham skramler det i hundrevis av geiter som spretter rundt og klør seg mot fjøsinnredningen. Plutselig spretter en killing opp på ei fôringsbøtte.

– Det viktigste for oss er at vi trives med det arbeidet vi gjør her på gården, og så håper vi på sikt at det kan lønne seg å ale opp bukkekillingene også. Kjøttet er nydelig på smak, og ikke minst er det sunt. Vi håper at flere oppdager denne gode maten, som i dag i stor grad blir kasta, sier det unge paret i Tverrbygda.

• Les også: Geitebonde har mist 70 dyr