Får hjelp i fengsel: Visste ikke hva en tannbørste brukes til

«Irina» sitter i fengsel etter at hun ble lurt med på noe hun ikke helt visste konsekvensen av. Hun er et typisk offer for menneskehandel.

Hun heter egentlig noe annet, men er redd for å bli gjenkjent. Hun frykter bakmennene, og håper å komme seg ut av deres grep og starte et nytt liv når hun kommer ut av fengslet.

Fikk ny sjanse i fengslet

De som ikke blir oppdaget som offer for menneskehandel før de kommer i fengsel, havner som regel tilbake til bakmennene etter endt soning fordi de ikke har noe reelt valg.

I Kongsvinger fengsel har de det siste året hatt et unikt samarbeid med Rosa-prosjektet for å finne disse kvinnene i fengslet og hjelpe dem bort fra bakmennene.

«Irina» føler at hun har fått en ny sjanse. De ansatte har brukt mye tid på å finne ut om hun er et offer for menneskehandel. Før hun kom til fengslet var det ingen som visste om bakgrunnen hennes. Nå har hun fått mange rettigheter og muligheter. Målet er å klare seg selv når hun kommer ut.

Det finnes mange som «Irina» i norske fengsler. Tradisjonelt har fengslene vært et sted å sone en straff. De som skal ut av landet etter soning har fått minimalt med opplæring og skolering.

– Det betyr en stor forskjell for disse kvinnene å få hjelp. Det kan gi dem et valg når de kommer ut. Det er kanskje ikke kriminalomsorgens oppgave tradisjonelt, og det beste er om de hadde blitt oppdaget før, men det viktigste er at de blir oppdaget før de blir sendt ut igjen, sier Ida Lindmo, avdelingsleder ved avdeling G ved Kongsvinger fengsel.

Hun tok for ett år siden initiativ til at Kongsvinger fengsel skulle samarbeide med Rosa-prosjektet for å hjelpe disse kvinnene i fengslet.

– Dette er de mest sårbare av de sårbare, sier Lindmo.

Et lett bytte

«Irina» forteller at hun ble forlatt av moren sin da hun var nyfødt, og at hun har vokst opp på barnehjem i et Øst-Europeisk land. Der skal hun ha blitt utsatt for overgrep av både kvinner og menn gjennom hele oppveksten. Hun er analfabet. Hun har aldri lært å sette grenser for seg selv. Hennes erfaring er at det er best å si ja for å unngå ubehageligheter. Hun håper alltid på det beste, men er blitt skuffet mange ganger i livet sitt.

For de ansatte i fengslet er det en tidkrevende jobb å avdekke hvem som er utsatt for menneskehandel. Kvinnene vil ofte ikke snakke om det og språket er en utfordring.

– Vi har ikke kapasitet til å finne alle eller gjøre noe med det, men det føles bra å kunne hjelpe noen, sier Lindmo.

Det siste året har hun snakket mye med «Irina», og ikke minst lært henne mye.

Øvd på å si nei

– Nå kan jeg snakke og forstå engelsk. Det gjør ting mye lettere. Dessuten har jeg lært å vaske, lage mat, snekre og male. Jeg kan klare meg bedre når jeg kommer hjem, sier «Irina».

«Irina» har lært flere grunnleggende ting i fengslet som kan være en selvfølge for andre, for eksempel har hun lært hva en tannbørste skal brukes til.

– Dette er en ekstremt sårbar gruppe som må lære ting som vi kanskje ser på som barnelærdom. Vi har snakket mye om grenser og øvd på å si nei, sier Lindmo.

Leila Langdalen i Rosa-prosjektet er ofte i fengslet for å hjelpe til i konkrete saker.

– Det er helt unikt at et fengsel har så stort fokus på å hjelpe disse kvinnene. Det er så viktig. Vi vet ikke hvor omfattende menneskehandel er i Norge, men vi vet at det er store mørketall. Hvis vi klarer å finne kvinnene, kan de få hjelp gjennom internasjonale avtaler, sier Langdalen.

Ofre for menneskehandel kan gjennom International Organization for Migration (IOM) søke om støtte fra sårbarhetsprogrammet. De kan for eksempel startkapital til et prosjekt og oppfølging når de kommer ut av fengslet.

– Gjennom det internasjonale samarbeidet får de også oppfølging i ett år etter at de kommer tilbake til hjemlandet. Dette kan være starten på et nytt liv for mange, sier Langdalen.

Hun jobber med en plan for «Irina» som snart skal ut av fengslet.

«Irina» gleder seg til å komme hjem. Det til tross for at huset hennes har et tak som er lekk og gulvet er av jord. Mannen hennes, som kjøpte henne ut av barnehjemmet i sin tid, er syk og alkoholisert.

I bagasjen på vei hjem får hun med seg ny kunnskap og 38.000 kroner. Alt skal brukes til å få orden på tingene hjemme. I tillegg for hun oppfølging og støtte det første året.

For første gang i sitt drøyt 40-årige liv ser «Irina» en mulighet til å klare seg selv.

– Vi forstår nok ikke helt hva dette betyr for disse kvinnene, sier Lindmo.