– Jeg tenkte at jeg skyter gjennom bukselomma, hvis jeg må

Rune Skoglund fra Austmarka i Kongsvinger var 14 år, da krigen brøt ut i Norge i 1940. Han ble en av de mange barna, som fungerte som grenseloser og kurer under krigen.

– Mor og far ble spurt først, men de var gamle og klarte ikke å utrette så mye. Storebroren min Albin tok over, men det ble for mye arbeid for én person. Jeg måtte hjelpe til, så enkelt var det, forteller Skoglund.

Svært viktig gård for Gunnar Sønsteby

Han møter oss med et fast blikk og en hånd, og et «velkommen». Det er ikke mye som minner om at den tidligere grenselosen har passert 86 år. Han bor fortsatt på gården etter foreldrene sammen med sin kone.

Håkerudtomta, som gården heter, var et knutepunkt på den svært viktige postruta mellom Oslo og Stockholm. En rute som ble ledet av Gunnar «Kjakan» Sønsteby.

– For meg betydde det alt. Jeg var avhengig av kontakt med Stockholm i Oslo, og vi var helt avhengig av en sikker rute. Den fant vi over her, sa Sønsteby i et intervju med NRK i 2004.

SE VIDEO: Gunnar Sønsteby besøkte Skoglund i 2004:

• Norsk krigshelt på gamle stier

– Jeg dro opp våpenet, og sa «Jeg har denne»

Det er stille på Håkerudtomta i dag. Snøen ligger lett på bakken og trærne. En liten skogsvei fører fram til huset gjennom skogen. Slik var det ikke under krigen.

Da måtte man ta beina fatt på en smal sti de siste fem-seks kilometerne fra hovedveien. Gården grenser mot Sverige, og ligger cirka 50 kilometer fra Kongsvinger.

Dermed ble det mange lange sykkelturer for grenselos og kurer Rune Skoglund, som blant annet fraktet post til Kongsvinger.

Han husker svært godt sin første tur på sykkel fra gården til Kongsvinger, som 14-åring. Han hadde med seg post som skulle til en motstandsmann.

– Da jeg kom med posten, ble han så sint. Han skrek: «Dette sender de med en guttunge!?». Jeg dro opp det skarpladde våpenet jeg hadde i lomma, og svarte: «Jeg har denne.» Han ble bare enda sintere, sier Skoglund, og ler så kroppen rister.

SE VIDEO: Rune Skoglund forteller:

– Deres mot var overveldende

Mange barn og unge utførte livsfarlige oppdrag som grenseloser og kurerer under 2. verdenskrig, men svært lite er skrevet om disse små heltene som kunne være helt nede i seksårsalderen.

Dette ville forfatter Jarle Elvemo gjøre noe med. Han har skrevet boka «Grensebarn i krig – De unge og glemte heltene».

– At disse barna aldri har fått den oppmerksomhet og påskjønnelse som andre helter har fått, må betegnes som en skam. Deres mot var overveldende, mener Elvemo.

Barn med ladde våpen

Gjennom flere år har han samlet inn historier fra og om disse barna. Som regel ble de trukket inn som grenselos eller kurer på grunn av foreldrene, forteller Elvemo.

Foreldrene hadde sagt seg villig til å hjelpe motstandsbevegelsen, men tiden strakk ikke alltid til.

Dermed ble barna spurt om hjelpe til med småting, som for eksempel å sjekke om kysten var klar på en bru, så flyktningene kunne komme seg over eller de ble brukt til å frakte post.

– Etter hvert så økte arbeidsoppgavene for barna. Mange av barna skjønte ikke hva de var utsatt for, og mange foreldre klarte ikke å sette grenser, sier Elvemo.

Han rister litt på hodet, mens han fortsetter.

– Det rare var jo at mange av disse småungene fløy omkring med ladd våpen. Noen hadde også med seg gifttabletter, som de skulle ta hvis de ble oppdaget, slik at de ikke skulle bli tatt levende.

Vaktene trodde ikke at niåringen var los

Den yngste grenselosen Elvemo har funnet er Astrid Linerud fra Hattfjelldal i Nordland. Gården hun vokste opp på, og fortsatt bor på, ligger rett ved grensa.

Hun var seks år da krigen brøt ut.

Gården ble raskt et sted hvor flyktninger kom innom på deres vei til Sverige. Mange ganger måtte Astrid følge flyktninger som ikke visste veien.

Hun husker spesielt en gang hun, som niåring, fulgte en familie fra Trondheim over til Sverige.

– Der ble vi møtt av militærvakter, og de trodde jeg tilhørte familien og ville internere meg. De trodde ikke på at en niåring kunne være los. Tanten min, som bodde i nærheten, måtte forklare at jeg var los for familien. Etter hvert fikk vi overbevist soldatene, og jeg kunne heldigvis gå hjem igjen, sier Linerud.

Syklet av veien av trøtthet

Åge Aulie fra Nes i Akershus var også bare seks år da krigen brøt ut. Da han var åtte år begynte han som los sammen med sin bror på ni og et halv år.

Jobben deres besto blant annet av å sjekke at Årnesbrua var fri for tyske vakter, slik at flyktningene kunne komme seg over.

• – Naturgitt at vi må legge inn årene

Brua lå cirka ni kilometer fra Åge og broren Ole sitt hjem. De måtte også frakte sykler, som flyktningene brukte på ruten tilbake til utgangspunktet. Denne turen ble ofte gjort om natten, uten lys på sykkelen for ikke å bli sett.

– Vi hadde gode gammeldagse sykler uten gir, for en liten guttunge var det slitsomt. I tillegg var vi begge to mørkredde. Det var nesten det verste mange ganger. Noen ganger var jeg så trøtt at jeg sovnet og havnet i grøfta med sykkelen, sier Åge Aulie.

I 1944 måtte han og familien sjøl flykte til Sverige.

SE VIDEO MED ÅGE AULIE:

Kalte seg gangstertops

Tilbake på Håkerudtomta på Austmarka, bare et steinkast fra svenskegrense, sitter forfatter Jarle Elvemo og mimrer med Rune Skoglund.

Den tidligere kureren og grenselosen viser fram bilder, og peker og forteller hvem som er fotografert.

– Her er vi samlet etter krigen. Vi hadde omdøpt oss til IOGT, det betydde Internasjonale Organiserte Gangstertops, sier Skoglund, og ler godt.

Latteren sitter løst hos den 86 år gamle mannen. Han forteller engasjert om hva han opplevde under krigen, og minnene er mange.

Han husker møtene med Gunnar Sønsteby, og den gangen Sønsteby tilbød seg å stjele en arbeidssele til Skoglund-familiens hest fra et tysk lager.

– Jeg sa at nei, det får du ikke ofre livet ditt for. Isteden vekslet jeg til meg svenske penger av ham, slik at vi kunne kjøpe en sele i Sverige.

Stoppet med våpen i sekken

Episoden han husker best var den gangen han ble stoppet av to tyske vakter, da han var på vei til Kongsvinger på sykkel.

Med seg i sekken hadde han hemmeligstemplet post og to pistoler. På bagasjebrettet lå det en radiosender innpakket i gråpapir.

Da han kom rundt en sving, sto to soldater i veibanen, og ropte «Halt, bitte!»

En av vaktene ble stående et stykke unna med våpenet rettet mot Skoglund, mens den andre vakten kom bort og spurte etter pass.

– Jeg torde ikke å si at jeg skulle til Kongsvinger, for da hadde de kontrollert meg. Så jeg sa at jeg skulle på jobb på en sag i nærheten, forklarer Skoglund.

– Jeg skyter rett gjennom buksa, hvis jeg må

Da den tyske soldaten noterte ned det Skoglund sa, stakk han hånda i lomma og tok fram et lommetørkle og lot som han var forkjølet.

– Da jeg stakk lommetørkle tilbake i lomma, så tok jeg av sikringen på pistolen jeg hadde der. Jeg tenkte at jeg skyter rett gjennom buksa, hvis jeg må.

Soldaten lurte på hva Skoglund hadde i sekken, og på bagasjebretten. 16-åringen svarte at det er mat til å være borte hele uka på saga. Soldatene trodde på forklaringen, og Skoglund fikk reise videre.

– Jeg hadde ikke syklet mer enn 200–300 meter før jeg måtte sette meg ned. Da var jeg helt gjennombløtt av svette, så redd var jeg.

SE VIDEO: Rune Skoglund forteller:

Har fortsatt mareritt

De unge grenselosene og kurerene forteller om mange dramatiske episoder, og flere av dem slet psykisk etter krigen. Forfatter Elvemo tror ikke alle har det like bra, sjøl om de gir inntrykk av det.

– De fleste sier at det gikk bra, men jeg vet ikke helt. Man spiller en rolle for uteverden, men den indre verden må man slite med sjøl. Krigen sluttet den 8. mai, men for noen gjorde den ikke det likevel. Mange kjente en tomhet. For mange sluttet aldri krigen.

Rune Skoglund innrømmer at han har hatt mange mareritt.

– Jeg synes at jeg har klart meg bra, men jeg har mange ganger våknet av at kona dytter i meg, og sier «Nå må du slutte med den skrikingen».

– Hva gjør du om nettene når du ikke får sove da?

– Jeg har fått innsovningstabletter av doktoren. De hjelper ikke et dugg. Jeg må opp og gå, sier Skoglund.