Alene i Imsdalen

Bildeserie: Bli med til Imsdalen!
Lyd: Hør hvordan det er å bo alene i en fjellbygd

Mellom høye, mørke fjell kledd med stein og gran snor Imsdalen seg inn mot de to Imssjøene.

Dalføret ligger mellom Gudbrandsdalen og Østerdalen med en grusvei tvers igjennom. Langs veien ligger noen små gårdsbruk og bolighus, men ingen bor her lenger. Utenom Gunnar Stuen og ei til.

- Hvis jeg skulle flytta et annet sted hadde jeg vantrivdes voldsomt, sier Gunnar.

Isolert om vinteren

73-åringen har bodd i Imsdalen hele livet. For han er fjellet viktigere enn noe annet.

- Her har jeg jakta både rein, rype og elg. I fjor høst bare jeg ut et reinsdyr på 46 kilo, fra langt inni der, sier Gunnar og peker vestover.

Men det er ikke bare idyll å bo i en fjellbygd langt fra folk, særlig om vinteren. Da blir Imsdalen ofte isolert.

- Jeg må ringe brøytebilen når jeg skal på butikken, og kommer ikke den må jeg bruke snøskuter de tre mila til butikken, sier Gunnar. Da kan det gå uker uten at han ser folk.

- Vinteren kan bli litt lang og ensom, innrømmer Gunnar.

Det var annerledes da han var guttunge og det bodde flere familier og mange unger i Imsdalen.

- Nå er det bare meg, og Eva Huse som bor borti der, sier 73-åringen og peker videre inn i dalen.

- Også har vi en innflytter da, men han er nesten ikke her.

- Blir her til jeg dør

Men om det er lite selskap av folk, er det desto mer selskap i naturen. I vinter ble Gunnar venn med en rev.

- Ja, den kom hver dag og fikk mat. Den spiste så fint av hånda mi, smiler den voksne mannen.

Gunnar kjenner ikke sine 73 år. Hver dag klatrer han opp den bratte åssida ved siden av huset sitt. Det holder han i form og gjør han sprek nok til å fortsette livet i Imsdalen.

- Jeg kommer til å bli her til jeg dør, jeg. Jeg føler meg ikke gammel enda. Må få leve i noen år til, vet jeg, humrer østerdølen.