Hopp til innhold

200 år siden Jotunheimen ble «oppdaget»

FALKETIND (NRK): Det var to studenter uten tidligere fjellerfaring som satte Norges mest kjente fjellområde på kartet - bokstavelig talt.

Harald Østgaard Lund og Arthur Tennøes bilde fra 2020 av det Keilhau tegnet i 1820.
Tegning av Baltazar Mathias Keilhau som viser Jotunheimen i 1820.

FØR OG NÅ: Baltazar Mathias Keilhaus tegning av fjell i Jotunheimen den 14. juli 1820, og foto fra samme sted i dag.

Baltazar Mathias Keilhau/Harald Østgaard Lund og Arthur Tennøe

«Anten er han spikende galen, elder so er han engelskmann».

Slik lyder et gammelt ordtak om engelske turister som var blant de første som vandret gjennom Jotunheimen.

I dag har det blitt en ren folkesport å gå på topptur både med ski og fjellsko. Blant annet går over 60.000 over Besseggen årlig.

Tusenvis har investert i toppturski for å bestige fjelltopper om vinteren.

For 200 år siden, i 1820, var situasjonen helt annerledes.

Gjendebu Et gammelt bilde fra Gjendebu

Gjendebu - eller Gjendeboden som hytta het da dette bildet ble tatt i 1872. I dag er hytta en betjent DNT-hytte.

Foto: Ukjent / Den Norske Turistforening
Menn og kvinner på tur i Jotunheimen i 1932

DNTs første gruppetur var i Jotunheimen. Bildet er fra 1932.

Foto: DNT
Fire elverumsjenter på fottur i Jotunheimen sommeren 1943. Marie Horst, Mette Grøner, Sosse Nielsen og Putte Høye er fotografert stående på ei enkel trebru over ei kvitskummende elv på vegen mot Skogadalsbøen i Luster i Sogn.

Fire elverumsjenter på fottur i Jotunheimen sommeren 1943. Marie Horst, Mette Grøner, Sosse Nielsen og Putte Høye er fotografert på vegen mot Skogadalsbøen i Luster i Sogn.

Foto: Stiftelsen Norsk Skogmuseum
Galdhøpiggen, gruppe 4, menn, skåler, "toppskål", glass, flaske, fottur.

God stemning på toppen av Galdhøpiggen. Bildet er tatt i 1916.

Foto: Leif Burull/Anno Domkirkeodden
Gruppeportrett, to kvinner kledd opp til fottur. Hatt, sekk og stav.

To kvinner er kledd opp til fottur med hatt, sekk og stav.

Foto: GUSTAV BORGEN/NORSK FOLKEMUSEUM
Mann står på toppen av Glittertind i 1917.

På toppen av Glittertind i 1917.

Foto: Leif Burull/Domkirkeoddens fotoarkiv

Studenter ble nysgjerrige

Folk i bygdene rundt Jotunheimen brukte fjellet til jakt og seterdrift.

Dette med rekreasjon og ferie var et ukjent begrep på begynnelsen av 1800-tallet.

Men så skjedde det noe.

To studenter fra Christiania ble nysgjerrige på det «uoppdagede» fjellområdet.

Baltazar Keilhau og Christian Boeck bestemte seg for å legge ut på en ekspedisjon.

Det var Nasjonalbiblioteket som først omtalte saken.

Baltazar Mathias Keilhau (t.v.) og Christian Boeck

NULL ERFARING: Studiekameratene Baltazar Mathias Keilhau (t.v.) og Christian Boeck Keilhau hadde ingen fjellerfaring før de besteg Falketind og «oppdaget» Jotunheimen.

Foto: Wikimedia Commons.

De tok seg opp via dalførene i Valdres, opprinnelig for å botanisere «paa den lavere Fjeldstrækningen» mellom Hallingdal og Valdres.

Men omgivelsene fristet.

Etter hvert ble lysten til «at komme op imellom disse vilde, ubekjente Trakter» i det de kalte Jotunfjeldene, så sterk at de bestemte seg for å bestige noen av dem, ifølge artikkelen Geologer til fjells, fra UiO.

Den 14. juli 1820 besteg de Falketind. På turen fikk de god hjelp av den norske reinsjegeren Ole Urdi fra Øystre Slidre.

Denne ekspedisjonen har senere blitt omtalt som «Jotunheimens oppdagelse».

I årene som fulgte ble flere topper i Jotunheimen besteget for første gang.

I 1868 ble Den Norske Turistforening stifta, og dermed var kulturen for fjellvandring for alvor i gang.

Stor betydning den dag i dag

På dagen 200 år etter at Boeck, Keilhau og Rudi klatret opp på Falketind, ønsket de to erfarne fjellklatrerne Anders Opdal (82) og Ralph Høibakk (83) å gjenta ruta.

– Vi klatret mye i lag i yngre år. Så giftet jeg meg og sluttet langt på vei med klatring, mens Ralph fortsatte. Så ringte jeg til han og sa at nå måtte vi ut og feire dette, sier Opdal.

Jotunheimen

FEIRING: De rutinerte fjellklatrerne Ralph Høibakk (f.v.) og Anders Opdal har vært på mange ekspedisjoner sammen. På toppen av Falketind ble 200-årsjubileet til Jotunheimen markert.

Foto: Even Lusæter / NRK

Høibakk ble raskt med på ideen.

Sammen har de tidligere besteget Tirich Mir i fjellkjeden Hindu Kush i 1964.

Høibakk var også med i den første norske ekspedisjonen som nådde toppen av Mount Everest, i 1985.

De to klatrerne har faktisk også en førstebestigning av nettopp Falketind, de var nemlig de første som besteg Falketind via nordveggen.

Høibakk forteller at Jotunheimen har betydd mye for hans interesse for fjell. I 1954 var han på Besseggen, et fjell han hadde hørt mye om.

De rutinerte fjellklatrerne Ralph Høibakk (f.v.) og Anders Opdal har vært på mange ekspedisjoner sammen. På toppen av Falketind ble 200-årsjubileet til Jotunheimen markert.

ET EVENTYR: – Jeg ble slått av utsikten mot Gjende, Jotunheimen og fjellene. Men jeg kjente at jeg måtte ha noe mer enn Besseggen, og derfor ble det klatring på meg. Men turene i Jotunheimen i 1954-55 var et eventyr, sier Ralph Høibakk. Her på veg opp til Falketind, 14. juli 2020.

Foto: Even Lusæter / NRK

Samtidig har Arthur Tennøe og Harald Østgård fra Nasjonalbiblioteket markert jubileet ved å undersøke hvordan området har forandret seg på så mange år.

De hadde med seg den kjente landskapsgeografen Oskar Puschmann for å ta bilder av hvordan det ser ut på Jotunheimen nå kontra for 200 år siden.

– Det som er helt sikkert er at breene har smeltet veldig, sier Østgård.

Han forteller at bildet som Keilhau tegnet fra Jotunheimen er en eksakt kopi av hvordan det ser ut der nå, og at bildet var en sensasjon på den tiden.

– Bildet hadde stor betydning for naturvitenskapen i Norge i 1820-årene, og har fremdeles den dag i dag historisk betydning for klimaforskningen.

Med skjørt og fine kjoler i fjellet

På 200 år har det også skjedd en revolusjon innen utstyr i fjellet. Det vanlige på 1800-tallet var å ha på seg pene dagligdagse klær. Menn gikk i hatt, skjorte, vest og bukse. Damene hadde lange skjørt og pene kjoler.

Fotturister ved Røisheim ca. 1880.

PENT KLEDD: Slik gikk fotturister kledd når de vandret i fjellet på 1800-tallet. Bildet er tatt ved Røisheim rundt 1880. Tidligere ble Røisheim brukt som utgangspunkt for fotturer til Galdhøpiggen.

Foto: Norsk Folkemuseum

– Det førte jo til masse vanskeligheter når de for eksempel skulle over elver. Da måtte de bli båret over, og det var det ikke alle som likte. Det ble ganske mange komiske episoder ut av det.

Sigri Sandberg Meløy

UTEN TURKLÆR: Det fantes ikke turklær for hverken menn eller kvinner på den tiden. Men de gikk og gikk, sier Sigri Sandberg, som er frilansjournalist, forfatter og tekstforfatter.

Foto: Birger Amundsen

Det forteller Sigri Sandberg. Hun er sakprosaforfatter og har blant annet skrevet boka «Frykt og jubel i Jotunheimen», som handler om kvinner og fjell opp gjennom tidene.

«Vi må be Gud bevare oss for noensinne å komme så langt i emansipasjonen at våre landsmanninner skulle falle på for alvor og i alminnelighet å bestige tinder».

Det skrev fjellklatrer Johannes Heftye i en avisartikkel i 1882.

At kvinner vandret i fjellene var det altså delte meninger om.

– Noen synes det var helt idiotisk at kvinner skulle bli svette og skitne, mens andre synes det var hyggelig å ha med kvinner på tur og at det beriket miljøet, forklarer Sandberg.

En typisk fjellturist anno 2020 skiller seg kraftig fra 1800-tallets vandrere. I alle fall med tanke på klesstil:

«Det er så let at puste»

I dag er det relativt sjeldent å se kvinner i lange skjørt i fjellet, og kjønnsdiskusjonen er for lengst ute av bildet.

Jotunheimen er imidlertid mer populær enn noensinne.

– Vi ser fremdeles at det er en av de absolutt mest populære destinasjonene blant utlendinger og nordmenn som skal på fjellferie i Norge. Det sier Eivind Haugstad Kleiven, kommunikasjonsrådgiver i Den Norske Turistforening.

Men hva er det så med dette fjellet, som stadig tiltrekker seg horder av folk?

Da fjellpioner Therese Bertheau fikk spørsmål på 1800-tallet om hvorfor hun gikk i fjellet svarte hun:

«Man føler et velbefinnende i kroppen som ingen kan tenke seg. Det er så let at puste».

– Det er et fantastisk sitat. Alle prøver å forklare hvorfor man går på fjell og er i naturen. Jeg synes hun beskriver det så godt, sier Sigrid Sandberg.

På toppen av Falketind.

PÅ TUR: Se da fjellklatrerne Anders Opdal og Ralph Høibakk gjentok ruta til Boeck og Keilhau.