Gravstøtte på Herdla kirkegård for to sovjetiske fanger
Foto: Asle Hella / NRK

Ivans norske grav

Flere sovjetiske krigsfanger døde av mishandling og sult i Norge enn tallet på døde nordmenn i hele krigen. For Ivan ble ryktet om Hitlers død skjebnesvangert.

HERDLA (NRK): Det blåser og regner på Herdla kirkegård. En drøy halvtimes kjøretur nordvest for Bergen står minnesmerket for Ivan Vasiljevitsj Roditsjev. Noen har vært her med en krans og et lys.

Dette er den til nå ukjente historien om hvordan en ung mann fra en landsby sør i Sovjetunionen havnet på en bitte liten norsk øy med ett hus.

Og om hvorfor han døde.

Historien handler også om en grusom hverdag for tre prosent av befolkningen i Norge midt på 1940-tallet; de sovjetiske krigsfangene.

Mer enn 70 år etter 2. verdenskrig begynner flere og flere brikker å falle på plass. Hvem var Ivan? Og de nesten 100.000 andre sovjetiske krigsfangene som bygget Nordlandsbanen, E6 og tyskernes nye flyplass på Vestlandet?

Nazistene kalte dem «Untermenschen». De var uten menneskerettigheter og knapt gode nok til å være slaver.

Bare de sterkeste overlevde transporten fra slagmarkene på Østfronten til slavearbeid i norske byer og bygder.

– Om det døde noen, så var ikke det så viktig for nazistene for det var så mange å ta av.

Michael Stokke, historiker

13.700 sovjetiske krigsfanger døde på norsk jord eller i skipsforlis langs norskekysten under 2. verdenskrig. Nesten 6000 av dem har ennå ikke blitt identifisert.

Til sammenligning døde vel 10.200 nordmenn på land eller til havs.

Hardt arbeid og matmangel tok livet av krigsfangene. For Ivan, i starten av 20-årene, er historien en annen.

Utsilingsleirene på Østfronten

22. juni 1941 angrep Tyskland Sovjetunionen. Dette ble den største væpnede konflikten i verdenshistorien, og mer langdryg enn Adolf Hitler hadde håpet.

De første månedene etter juni 1941 tok tyskerne til fange over to millioner sovjetere, men tyskerne hadde ingen plan for dem.

Fangene ble samlet under åpen himmel, innenfor piggtrådgjerder, på store sletter nær fronten. Tusenvis av dem som ikke ble henrettet fordi de var jøder eller kommunister døde av sykdommer og sult. Mot slutten av 1941 døde rundt 5.000 sovjetiske krigsfanger hver dag.

Sovjetiske krigsfanger på Østfronten

UVISS FREMTID: En gruppe sovjetiske soldater føres inn i fangenskap på Østfronten.

Foto: sovjetiske-krigsfanger.no

Hitlers plan var å utnytte hele Sovjet. Kommunismen hadde vært hovedfiende for Tyskland på 1930-tallet. Nå skulle sivilbefolkningen presses ut. Det skulle komme tyskere inn i stedet.

Historien om Ivan Vasiljevitsj Roditsjev starter da han ble født i Sovjet i 1920. I det sivile var han sjåfør. Han tilhørte den ortodokse kirke. Faren het Vaslij. Disse opplysningene står på fangekortet hans, på en russisk minneside.

Det finnes nesten ingen informasjon om Ivan igjen for ettertiden. Fangekortet er det eneste dokumentet som viser noe om hans korte liv, som endte på norsk jord.

Fangekort, side 1, for den sovjetiske krigsfangen Ivan Vasiljevitsj Roditsjev

FANGEKORT: Forside av fangekortet til Ivan Vasiljevitsj Roditsjev.

Foto: Michael Stokke

Hitler trodde krigen i øst skulle være over i løpet av noen måneder, men slik gikk det ikke. Sovjetunionens diktator Josef Stalin var ikke forberedt på krig, og hadde ikke nok geværer. Men Stalin hadde nok folk: Når tyskerne drepte eller tok noen til fange, kom det stadig nye sovjetiske soldater å slåss mot.

Tyskland fikk raskt et problem. De trengte arbeidskraft til fabrikkene og til innhøstingen i landbruket, men unge tyske menn måtte fortsette å krige på Østfronten.

Derfor bestemte Hitler at krigsfangene skulle brukes som arbeidere.

Fangetransportene til Norge

I sentralarkivet i forsvarsdepartementet i Den Russiske føderasjonen ble det i 1946 notert ned noen flere opplysninger om Ivan Vasiljevitsj Roditsjev. Han ble født i landsbyen M. Bykovka i kommunen Balakovskij, i fylket Saratov. Moren het Ekaterina Andreevna Roditsjeva.

Hun bodde fremdeles i landsbyen da sønnen ble sendt i krigen.

8. desember 1943 ble Ivan, som var oversersjant i 2. motorisert infanteribataljon i 3. motorisert infanteri gardebrigade, tatt til fange i Malin i Polen.

Sovjetiske krigsfanger hadde to alvorlige problemer som gjorde tilværelsen uutholdelig og håpløs.

Genèvekonvensjonen av 1929 satte internasjonale regler for behandling av krigsfanger, men Sovjetunionen hadde ikke skrevet under på avtalen. Det utnyttet nazistene. De mente at disse fangene ikke hadde noen rettigheter, og fangene ble stygt mishandlet og sultefôret.

Dessuten hadde Stalin innført en lov som gjorde det straffbart å bli tatt som krigsfange. Stalins ordre var at den siste kulen i geværet skulle soldaten bruke på seg selv.

Høyest andel fanger i Norge

Ivan var 174 centimeter høy, og han hadde mørkt hår. Han var frisk da han ble tatt til fange. Fangekortet viser fingeravtrykket, men bildet mangler.

På side to av fangekortet står det at han ble sendt til fangeleir Stalag VIII-C (ekstern lenke). Den lå i Sagan i Tyskland (nå Żagań i Polen). Der fikk han fangenummeret 81999. 12. februar 1944 ble han sendt til samleleiren Stalag II-B utenfor Stettin i Tyskland. Byen heter i dag Szczecin og ligger i Polen.

Norge fikk etter hvert det største antallet krigsfanger i Europa, i forhold til folketallet. Det bodde rundt tre millioner mennesker i Norge på denne tiden, av dem var mer enn 95.000 sovjetiske krigsfanger. Nazistene sendte også krigsfanger og sivile tvangsarbeidere fra mange andre land til Norge.

Samtlige sovjetiske krigsfanger i Norge kom med lastebåt fra Stettin ved Østersjøen. Som dyr ble de friskeste mennene tatt ombord, og stuet under kummerlige forhold i mørke lasterom, uten toalett. Ikke alle kom frem i live.

– Om det døde noen, så var ikke det så viktig for nazistene. For det var så mange å ta av, sier historiker Michael Stokke.

Forskeren ved Narviksenteret forsøker å finne ut mest mulig om hver eneste krigsfange i Norge.

Til nå er rundt 8000 av de 13.700 døde sovjetiske krigsfangene identifisert.

Michael Stokke, historiker og forsker

HISTORIKER: Michael Stokke har siden 1998 samlet informasjon om krigsfangene som var i Norge under 2. verdenskrig. Akkurat nå jobber han med en doktorgrad om de 4.000 jugoslaviske krigsfangene i Norge.

Foto: Asle Hella / NRK

De første fangene fra Østfronten kom til Norge allerede i august 1941. Det var før Hitler hadde gitt ordre om å bruke soldatene som tvangsarbeidere. I de første fire båttransportene fra Stettin kom det 800 i hver. Tyskerne hadde et enormt behov for folk til å måke snø i Nord-Norge. Det var det tunge håndarbeidet fangene fikk.

Etter hvert bygget krigsfangene forsvarsanlegg, flyplasser, jernbane og veier på norsk jord. En av veiene var riksvei 50, som nå heter E6. Fangene var en veldig viktig arbeidskraft for tyskerne, samtidig ble de betraktet som «undermennesker» som ikke hadde noen verdi.

To tredeler av alle sovjeterne i Norge var i Nord-Norge. Bare byggingen av Nordlandsbanen krevde 25.000 sovjetiske fanger.

Flyplassen på «Festung Herdla»

22. mars 1944 kom Ivan Vasiljevitsj Roditsjev til Stalag 303 på Jørstadmoen ved Lillehammer. Alle krigsfangene i Sør-Norge tilhørte denne hovedleiren. Her ble de fordelt og sendt videre til hardt slavearbeid.

Noen uker senere ble han sendt til Krigsgefangen Arbeitsbataljon 188, som hadde tilholdssted i Bergen. Etter tre dager der var han i arbeid på Krigsgefangen Arbeidtskommando Herdla.

– Bare to måneder senere var han død. Så det ble en kort fangetilværelse, sier Michael Stokke.

Nøyaktig hva Ivan ble satt til å gjøre er det ingen som vet, for øyen Herdla var et lukket militært område. Her hadde tyskerne alle sine tre stridsgrener; Luftwaffe hadde flyplassen, Wehrmacht (hæren) hadde kystfortet og Krigsmarine betjente torpedobatteriet.

Tyske jagerflygere på Herdla

JAGERFLYGERE: Herdla, 8. mars 1945. Rudolf Artner og Siegfried Ballerstädt feirer Artners 20. luftseier etter at han samme dag har skutt ned en britisk Beaufighter. Tyskernes hverdag i Norge er mye bedre dokumentert enn krigsfangenes.

Foto: Herdla museum

– Nesten uansett hvor du snur deg på denne øyen er det spor etter krigen. Det er enormt med byggverk, stillinger, bunkere, steinbrudd og tunneler, sier Gunnar Furre.

Han leder Herdla museum, og forteller at det var hastverk som gjorde at de flate jordene på Herdla ble nazistenes hovedflyplass på Vestlandet. De var lette og raske å planere.

Gunnar Furre på Herdla

FLATE JORDER: Museumsleder Gunnar Furre ved stedet der rullebanene lå. På det flate området lengst borte lå nord-sør rullebanen. Øst-vest banen gikk fra det samme området og mot høyre i bildet.

Foto: Asle Hella / NRK

Norge hadde på denne tiden ingen flyplass mellom Stavanger og Trondheim. En flyplass måtte raskt på plass for å verne skipstrafikken langs kysten mot allierte angrep, overvåke innseilingen til Bergen og verne selve byen.

– Herdla var helt stengt for sivilbefolkningen, så vi vet ikke hva fangene bidro med. På Herdla har det nok vært 1500–2000 mann totalt, inkludert fangene, men vi vet ikke sikkert, sier Gunnar Furre.

Andreas Bjørnstad ble tvunget til å forlate gården sin på Herdla da tyskerne under 2. verdenskrig skulle bygge flyplass på øyen. I dette intervjuet fra 1988 forteller han om byggingen av flyplassen. Reporter er Sigrid Eide. Foto av flyplassen: Herdla museum

RADIO: Folket på Herdla ble tvunget til å forlate gårdene sine da tyskerne under 2. verdenskrig skulle bygge flyplass. I dette intervjuet fra 1988 forteller bonde Andreas Bjørnstad om byggingen av flyplassen. Reporter: Sigrid Eide. Foto: Herdla museum.

Tyskerne bygget også et kystfort på Gavlen, helt nord på Herdla, med fire kanonstillinger. På slutten av krigen ble også torpedobatteriet «Hjeltne», som lå i det samme området, ferdig.

150 av de sovjetiske krigsfangene bodde i Herdlevågen, på selve øyen Herdla. Ivan ble plassert i en brakke, sammen med rundt 80 andre, på den lille naboøyen Midtøy.

Der bodde det en kvinne som fremdeles husker ryktet om Hitler. Hun husker også kaoset etterpå, da Ivan ble ført bort.

Umenneskelige forhold i leirene

Når krigsfangene kom til Herdla var flyplassen stort sett ferdig, bygget av Organisation Todt (OT). Denne halvmilitære byggeorganisasjonen inngikk kontrakter med private entreprenører, i tillegg til at de fikk tildelt arbeidsbataljoner av krigsfanger på opp til 3000 mann.

Det var 15–20 slike bygg- og arbeidsbataljoner i Norge. Og 103 leirer. Wehrmacht hadde ansvaret for hvor mye mat fangene skulle få og at de hadde nok klær, men så var det OT som hadde ansvaret for innkvartering i brakker, og hva de skulle jobbe med.

Det ble en pulverisering av ansvaret. Når fanger døde skyldte de på hverandre. Hvem hadde ansvaret for at de døde? Var det for dårlige forhold i brakkene, eller hadde de for lite mat?

– Tyskerne hadde spesielle begreper på fangekortene, de hadde noe som het «allmenn kroppssvakhet». Det finnes jo ikke som en diagnose, men det er altså det at kroppen er utslitt. Krigsfangene døde av utmattelse, forteller Michael Stokke.

De sovjetiske krigsfangene i Norge hadde den samme uniformen som da de ble tatt til fange på seg gjennom hele fangenskapet. Klærne ble fort slitt ute i hardt arbeid, i all slags vær. På vinterstid hendte det at støvlettene ble tatt fra dem for at de ikke skulle rømme. Da hadde de bare tresko som de fikk av tyskerne, med sementsekker og ståltråd som holdt treskoene fast på føttene.

Sovjetiske krigsfanger

HVEM VAR DE? Sovjeterne var dem som led det største tapet på norsk jord. Sovjeterne er også dem det finnes færrest opplysninger om. Av 95.000 fanger, døde 13.700. Fremdeles er det tusenvis som ikke er identifisert.

Foto: Ukjent / Falstadsenteret

– Fangene jobbet lange dager med å spa på tung grus og sand.

– De fikk ikke varmet seg, og fikk ikke tørket klærne sine om natten etter en lang dag med regn. Det bodde gjerne 30 fanger i ett rom med bare en ovn. Neste dag måtte de ut igjen, med våte klær.

Titimersdagene varte fra klokken 07.00 til 17.00. Fangene hadde en halvtimes pause, uten mat, midt på dagen.

Maten fikk de på kvelden. Som regel var det en suppe med kålrabi, litt potet og kanskje litt kjøtt. I noen leirer ble suppen kalt blomstersuppe, andre steder piggtrådsuppe. Den hadde mange navn, og inneholdt lite næring.

– De fikk også litt brød som de prøvde å spare en liten bit av til neste morgen. De tyske soldatene tok ofte smøret som fulgte med brødet, og mistet du en så viktig ting som smøret så ble du alvorlig underernært, sier Stokke.

Brakkelivet på Midtøy

Hver morgen klokken sju, mandag til lørdag, ble Ivan Vasiljevitsj Roditsjev og de andre fraktet med båt fra Midtøy til jobb på Herdla.

Søndag var fridag.

– Da ljomet det vakker russisk salmesang fra de høyeste knausene på Midtøy. Det var så nydelig, sier en av dem som bodde fast på øyen for mer enn 70 år siden.

Den eldre kvinnen ønsker ikke å bli omtalt med navn, men det hun forteller tyder på at de rundt 80 fangene på Midtøy kan ha hatt det litt bedre en krigsfanger andre steder.

Midtøy

MIDTØY: I det store huset midt på Midtøy bodde det én norsk storfamilie under 2. verdenskrig. I den rødbrune bygningen i bakgrunnen bodde det tre tyske soldater som betjente en tysk lyskaster. Krigsfangenes brakker lå nede ved nøstene og kaien. I dag er det bare pilarene som står igjen. Midtøy er 20 mål stor.

Foto: Asle Hella / NRK

De unge mennene i brakkene ved kaien gjorde sterkt inntrykk på den norske familien som bodde i huset på toppen av øyen. Den yngste fangen var bare 17 år.

– Han viste oss et bilde av søsteren sin, men han visste ikke om hun var i live. Og så begynte han å gråte. Begge foreldrene var døde. Jeg synes så synd på den fine gutten.

Fangene fikk gå ganske fritt nede ved brakkene og på kaien på Midtøy. Noen fikk også hjelpe til med å bære vann når de norske kvinnene vasket klær. Og fanger i kjøkkentjeneste fikk komme opp til Midtøy-familien for å slipe kjøkkenknivene.

Storfamilien på Midtøy levde av fiske, og mannfolkene var stort sett på havet.

– Fangene var greie, men vi gikk aldri alene ned til kaien. Vi gikk alltid to, sier kvinnen.

– Jeg husker at vi fikk poteter tilsendt med båt. Vi rakk ikke å bære opp alt fra kaien, og dagen etter var resten borte. De hadde nok fått potetene inn under frakken, men ellers var det aldri noe tull.

– Krigsfangene fant krabber i fjæresteinene, som de kokte i små blikkbokser. De klaget aldri, sier kvinnen.

Men de var nok sultne. Også her bestod den daglige maten av suppe og brød.

– De hadde en ekstra skjorte som de ofte brukte når de hadde fri. Skoene var dårlige, men mange av fangene fikk hjemmestrikkede sokker av oss. Da ble de veldig glade.

På denne lille øyen var det nærere forhold mellom krigsfanger og nordmenn enn det som var vanlig og mulig andre steder. Historiker Michael Stokke tror det skyldes at det var vanskelig å rømme fra øy til øy, og at de tyske vaktsoldatene stort sett lot fangene være i fred.

– Mange av vaktene var kanskje tyskere som ikke ville ut i krigen på Østfronten. De som ble utkommandert til å være vakt i Norge gjorde jobben sin, og kom unna med å være litt grei med fangene. Men ikke for grei, for da kunne de bli straffet og sendt til Østfronten likevel. Det gjaldt å holde seg på en middelvei, forklarer Stokke.

Mytene om dem som overlevde

Mange av de 84.000 sovjetiske krigsfangene som overlevde krigen i Norge var redde for å reise hjem igjen. De fryktet straffereaksjoner fra Stalin.

– I Sovjet ble de som ble tatt til fange sett på som forrædere. De skulle jo egentlig spare den siste kulen til seg selv.

Michael Stokke, historiker

Den kalde krigens myter fortalte at de fleste ble henrettet da de kom hjem, men dette har i ettertid vist seg å ikke være sant.

Den kalde krigen mellom øst og vest fra 1947, stanset stort sett all kontakt frem til Berlinmuren falt i 1989. Etter 1990 har det vært lettere å få innsyn i russiske arkiver.

– Det var egentlig færre enn man hadde trodd som måtte til disse fæle sovjetiske straffeleirene. De som havnet der hadde vært i tysk tjeneste på en eller annen måte. Som tolk, eller vært i aktiv tjeneste for tyskere, sier Stokke.

– Mange av krigsfangene kunne reise rett hjem. En del måtte fortsette militærtjenesten, og noen måtte jobbe i to år med å bygge opp igjen samfunnet før de fikk reise hjem. Det gikk altså mye bedre med dem enn det vi har trodd.

– Alle ble ikke skutt, som noen sa. De fleste har hatt et rimelig greit liv etter krigen.

Ryktet om Hitlers død

Lørdag ettermiddag 22. juli 1944 var været lettskyet og det var knapt et vindpust på Midtøy.

Det var nesten 20 varmegrader da motorbåten til den tyske offiseren Hans Richard Küster og hans menn la til kai. Küster var kompanileder for Wehrmachts 2. kompani, 188. bataljon i Bergen.

Det ble umiddelbart mye oppstyr på øyen. Samtlige menn i fangebrakken ble kommandert ut. Fra loftsvinduet i hovedhuset fulgte kvinnene i Midtøy-familien dramaet. Også barna var beordret inn av de fastboende tyskerne på øyen. Dette skulle de slippe å se.

– Å, det var så mye skriking. Disse svære karene som kom i båt, kommanderte og skrek og truet med å skyte.

I finskjorten forlot Ivan Vasiljevitsj Roditsjev Midtøy.

Han satt ombord i Küsters båt med hendene på hodet. Foran ham stod det en tysk soldat med bajonetten rettet mot Ivans bryst. Fire andre fanger ble også ført bort på samme måte. Dette ble Ivan Vasiljevitsj Roditsjevs siste dag.

To dager tidligere hadde Wehrmacht-offiserer i Tyskland forsøkt seg på et statskupp mot Hitler. En bombe eksploderte i et av hovedkvarterene til den tyske ledelsen, men Hitler ble bare lettere skadet.

Ryktet om Hitlers død, derimot, det levde. Og nådde både Midtøy og Herdla.

– Ryktene gikk over alt, hos nordmenn, hos fanger, de visste jo ingen ting. De bare hørte noe og så ble det fullstendig fordreid. Det var invasjoner både her og der, freden var kommet og da måtte jo nazistene gi opp. Det var ville rykter, gjenforteller Stokke.

– Fangene nektet å jobbe, for Hitler var jo død.

Sent på kvelden 22. juli kom Küsters båt tilbake med tre av fem fanger.

– Det var vel de to som hadde agitert mest, sannsynligvis, som ikke kom tilbake, sier Michael Stokke.

Ingen vet nøyaktig hvor likene til Ivan Vasiljevitsj Roditsjev og Petr Grigorjevitsj Nikolaev ligger. Sistnevnte vet vi lite om, bortsett fra at han var menig soldat, født i 1916, trolig i Novosibirsk.

– Jeg gir meg ikke før jeg har funnet fangekortet hans, også, sier Stokke.

Historikeren og forskeren får fremdeles henvendelser fra etterkommere og familiemedlemmer som lurer på hvor i Norge deres kjære ligger begravet.

– Senest for noen uker siden ble jeg kontaktet av en russer som lette etter opplysninger om sin savnede bestefar.

Etter krigen gikk det rykter om at Ivan og Petr ble skutt av den tyske vaktstyrken på Herdla, oppetter kirkegårdsmuren.

Frigitte krigsfanger forlangte at likene skulle finnes for å gi dem en skikkelig begravelse, og tyskere ble satt til å grave og lete. Uten resultat.

«Her ligger 2 russiske soldater som ble skutt av tyske nazister den 22.6.1944», står det på minnesteinen som ble satt opp på Herdla av de sovjetiske fangenes landsmenn.

Minnestein ved Herdla kirke

FEIL DATO: Datoen på minnesteinen, 22. juni, er feil. Arkivet i forsvarsdepartementet i Den Russiske føderasjonen bekrefter at de to ble skutt 22. juli 1944. På minnesteinen står navnet Petr, men den vanlige russiske skrivemåten er Pjotr.

Foto: Asle Hella / NRK

Minnesteinen ble først satt opp utenfor kirkegårdsmuren, men er senere flyttet inn på kirkegården. Nær kirkens inngangsdør.

«Vi takker dem for alt.»

Fra minnestein ved Herdla kirke

Hans Richard Küster og ni andre ble etter krigen siktet for henrettelsene på Herdla. Küster døde i fangenskap i Øst-Tyskland i 1946.

Kilder:

  • Sovjetiske krigsfanger i Norge 1941–1945 – antall, organisering og repatriering. Marianne Neerland Soleim. Dr.art.-avhandling Institutt for historie, Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø (2004)
  • Herdla – fra fredelig bygd til krigsskueplass. Ole Bjørn Sælensminde. Askøy kommune (2001)
  • Herdla – den spesielle øya. Erling Virkesdal. Herdla museum/Askøy kommune (2005)
  • Askøy Tidende, 13. juni 1979
  • Utstillingen «Russarfangen», Fjell festning (2017)
  • Michael Stokkes nettside om sovjetiske krigsfanger
  • Helvete brøt løs. Max Hastings. Font forlag (2012)
  • Forelebig udö! Sovjetiske krigsfangar, norske partisanar og russaren «Nils». Ole-Jacob Abraham. Kapabel forlag (2007)
  • Reisegg, Øyvind. (2015, 17. juni). Gu Lag. I Store norske leksikon. Hentet 22. mars 2017 fra https://snl.no/GULag.
  • yr.no