I ferien blir vi nemlig nødt til å snakke sammen og forholde oss til hverandre, og det er ting som tyder på at det faller oss vanskelig.
Ferien som de fleste gleder seg til gjennom hele året, tiden da vi skal fråtse i famillieliv og tett kommunikasjon er meget risikabel. For de som har greie på det, familierådgivere og slikt, sier at nettopp da blir kommunikasjonsproblemene synlige, og par som trodde de hadde det bra sammen, oppdager at det hadde de aldeles ikke.
Spesielt ille er det når sommeren er såpass værmessig dårlig som den har vært på våre kanter i år. Da må vi oppholde oss innendørs og kommer enda tettere inn på hverandre. De store forventningene vi hadde til sommerferien blir ikke innfridd, og vi oppdager at når fjernsynet og datamaskinen ikke er tilgjengelig på samme måte, skjærer det seg.
Det sto å lese i avisen nylig at vi sender e-post som aldri før og glemmer å snakke sammen, både privat og på jobben. Når vi ikke sender e-post, sender vi SMS-meldinger. Familielivet er svært ofte basert på at folk er hjemme til forskjellig tid og bruker mye av tiden til å kjøre barn rundt på forskjellige aktiviteter, når de da ikke sitter foran TV-skjermen eller PC’en, som sagt.
Når sommerferien inntreffer, skal vi finne tilbake til det opprinnelige familielivet, da familiene gjør ting sammen og nyter felleskapet. Så oppdager altså stadig flere at de har glemt hvordan det gjøres, glemt hvordan vi snakker sammen. I følge skilsmissestatistikkene, ble bare i Hordaland langt over 2000 par enten skilt eller separert i løpet av fjoråret, og det er en økning på innpå 10% .
Nå finnes her fagfolk som kan gi hjelp til å redde skrantende parforhold, men på det feltet som på så mange andre står det dårlig til med kapasiteten. Hordaland er landets dårligste fylke når det gjelder å redde desperate innbyggere i kjærlighetstrøbbel.
Det kan ikke en gang belastes ferieavviklingen, for ventetiden i fylket vårt er fra tre til fem måneder, og skrantende parforhold blir ikke bedre av å bli satt på venteliste så lenge. Så hordalendinger som har problemer, bør legge det de har igjen av ferie til for eksempel Sogn og Fjordane, for der kan de få hjelp i løpet av tre ukers tid, selv om det egentlig høres lenge ut det også.
Som alt annet er det et spørsmål om økonomi, og det er ikke lettere å forstå den pengemangelen enn alt annet vi ikke har penger til i dette landet. Nå kan vi jo selvsagt si at når man legger opp familielivet sitt slik mange gjør, med minimal daglig kontakt og kommunikasjon, så er problemene selvforskyldte, men det gjelder jo det meste av det vi foretar oss, som vi helst ikke skulle.
I alle fall bør vi forberede ferien godt før vi kaster oss ut i uvant tett samliv, skjønt for de flestes vedkommende er den risikofylte tiden nå over, slik at forholdene er blitt normalisert igjen, hva nå det måtte innebære. Det blir også fortalt om en hel del familier som har hatt det kjekt i ferien og som ikke har stilt seg i kø på familiekontorene.
Så selv om ferien altså er både oppskrytt og risikabel å gi seg i kast med, så finnes der sikkert en del av oss som møter til ny høstsesong med oppladete batterier og klar til å ta fatt på e-posten og mobiltelefonen igjen.
1.august 2002
Dagfinn Malt