For tretti års tid siden, da hadde den tidens politikere stor tro på stordrift og sentralisering. Da hadde vi en forholdsvis liten og oversiktlig Bergen by og omegnskommunene Arna, Fana, Laksevåg og Åsane.
De ble slått sammen til StorBergen, bl.a. for at alt skulle bli så mye billigere og for at innbyggerne skulle merke det ved at det ble billigere å administrere og at vi ville få mere igjen for skattekronene våre, som det dessuten skulle bli færre av.
Da dette hadde virket en stund, skattene hadde gått opp og de fleste kommunale tjenester var blitt rasjonalisert slik at vi betalte stadig mer for å få mindre, fant politikerne på at de skulle gjennomføre byparlamentarisme med byråd og et politisk regjeringssystem som skulle gjøre alt så mye bedre.
Da det hadde virket en stund, fant de ut at nå var det på tide å desentralisere igjen. De gjenopprettet riktignok ikke de sammenslåtte kommunene, men de opprettet bydelsutvalg og bydeler som skulle ta seg av desentraliserte oppgaver, for nå skulle det bli billigere og mer oversiktlig. Byadministrasjonen fortsatte imidlertid som før, selv om vi skulle tro at den da fikk mindre å gjøre.
Etter en tid ble så bydelene slått sammen igjen til 8 store bydeler, som til dels fikk nye navn som de som bodde der ikke kjente igjen. I tillegg til at vi fikk 8 nye administrasjoner, i tillegg til dn storevi hadde fra før. Men det gikk seg til det også, som det meste gjør, inntil politikerne eller hvem det nå er som finner på slike ting, nå har funnet ut at de skal spare ved en ny sentralisering.
For på tross av at Bergen for ikke lenge siden handlet til seg over en milliard kroner ved aksjesalg, penger som skulle gjøre det bedre for bl.a.skolebarn og eldre, så har byen så dårlig råd at de må spare penger. Særlig på skole og eldresiden. Riktignok, sier politikerne, skal det spares på administrasjon , og skoler og eldre skal skjermes, men inntil nå har de ikke blitt det.
Derfor går de altså løs på bydelene igjen,.Ni av ti bystyremedlemmer mener nå at bydelsstyrene har helt minim,ale muligheter, som de sier, til å styre sine egne bydeler. Dessuten har bydelsstyrene etter hvert fått mindre og mindre innflytelse, og dersom bydelsstyrene mener noe det er mening i, blir de som oftest overkjørt av bystyret.
Før jul vedtok likevel bystyret å videreføre den såkalte bydelsreformen, men det kommer kanskje av at, av en eller annen grunn, har lederne og nestlederne i bydelsstyrene en helt annen oppfatning av saken enn de menig medlemmene, kanskje fordi de altså har en taburett om den er aldri så liten, og såkalte taburetter er alltid vanskelig å gi slipp på.
Profesor Aarebrot, som skal ha greie på slikt, sier at bystyret i morgen den dag kan legge ned alle bydelsstyrene uten at vi innbyggere mister nattesøvnen vår, og det er helt sikkert riktig. En undersøkelse for en tid siden fastslo til og med at de færreste av oss visste hva vår egen bydelssleder het engang. Og de får som sagt mindre og mindre å bestemme over.
Det blir en stor utfordring å få til tverrsektorielt samarbeid når spiss-kompetansen forsvinner, sa selveste byrådslederen for en tid siden, mens en av bydelslederne sier at slik utviklingen er nå kan man likegodt be sistemann slukke lyset når han forlater bydelen.
Vi alminnelige bydelsbeboere registrerer bare at politikerne igjen både sier og gjør uforståelige ting, men de hører ikke på oss uansett. Vi får bare vente til neste generasjon politikere kommer og forandrer alt sammen igjen. Overbevisningen om hva som er best for oss har alltid hatt begrenset holdbarhet.
28.mars 2003
Dagfinn Malt