Det er vanskelig å være kunstner, og enda vanskeligere å bli så anerkjent at kunstneren kan leve noenlunde godt av det. Det finnes en lang rekke mer eller mindre gode amatører, og noen få profesjonelle. Dessuten er det et problem – i hvert fall for salgbarheten – at svært mange av de profesjonelle ikke blir forstått av folk flest.
Slik er det med politikkens kunst også, for politikk betyr i følge ordboken min "statsmannskunst", og det er altså vanskelig, det skal være vanskelig, det er derfor det er en kunst.
Spesielt nå later det til at vanskelighetsgraden er i ferd med å øke for politikerne, for nå går det mot valg, og da skal de kunne selge kunsten sin til oss på en såpass overbevisende måte at vi stemmer på dem. For politikk er ikke bare en kunst, den er også et massefenomen, i den forstand at vi alle sammen har rett til å mene noe om den. For vårt politiske samfunn er et demokrati , og det gjør det enda vanskeligere for kunstnerne, for politikerne.
Fremskrittspartiet er for så vidt greitt nok, de bedriver en form for politisk balansegang som de fleste av oss som ikke var så god i gymnastikk på skolen, skjønner oss på. De geberder seg så voldsomt at de til stadighet detter ned fra bommen. Så må de klatre opp igjen og begynne balanseringen på nytt . Noen har sympati for det. De krangler så åpenlyst og hjertelig at svært mange av oss kjenner seg igjen fra vår tid i skolegården. Men noen særlig vanskelig kunst er det kanskje ikke .
Ifølge avisreferatene er AP atskillig flinkere til å balansere, i hvert fall de som deltok på fylkesårsmøtet i helgen, for de har –fortsatt ifølge referatet – på snedig vis unngått å ta standpunkt til det meste. Ulrikstunnel, som de er i mot, har de åpnet for, fordi der er så mange som er for. Pelsdyrforbudet, som noen har foreslått, har de stor forståelse for, men de har jo stemmerett pelsdyr-oppdretterne også, så det spørsmålet må utredes først, og utredningen er forhåpentligvis ikke ferdig før valget er over. For etter valget har ikke politikerne de samme betenkelighetene med å iverksette beslutninger folk ikke liker. Ikke hvis de gjør som de har gjort før, og det gjør de nok.
SV - som ifølge navnet skal være både sosialistisk og venstre, går ifølge avisene, i takt og enstemmighet mot høyre og vil regjere sammen med Arbeiderpartiet, dersom de får det til, og landsmøtet deres blir karakterisert som like mildt og forsonende som en søndagsskolesamling.
Og Høire , de har ikke sagt noe som helst på lange tider. Så kanskje er det ikke
politikerne som er de største kunstnerne, men vi velgere som skal forstå kunsten.
Det var jo mye enklere før, da Arbeiderpartiet var for arbeidere, Venstre for mål- og avholdsfolk, SV var iltre og røde, Kristelig Folkeparti var kristelige og Høyre sto for det samfunnsbevarende og var "Det skal være slik som før"- partiet .
Da kunne vi i det minste bruke eliminasjonsmetoden og bestemme hvem vi i hvert fall IKKE skulle stemme på. Nå er det litt av en kunst å skille partiene fra hverandre , for ved å lese partiprogrammene kommer vi nærmest frem til at de vil det samme alle sammen.
I hvert fall inntil valget i høst er over.