I gjennomsnitt må vi bare jobbe omtrent 27 minutter for å tjene til det daglige brød.
Når vi tenker på våre forfedre som måtte bruke hele dagen og av og til deler av natten for å skaffe seg det de trengte for å livnære seg, så er det ikke rart at andre undersøkelser viser at vi blir både fete og late, og tilbringer store deler av vårt liv foran TV-skjermen eller PC’en.
Norsk Landbrukssamvirke og Statistisk Sentralbyrå passer på at ting ikke skjer uten at de – og vi – legger merke til det. Blant annet har de en årlig matkurvundersøkelse, der de sammenligner matinnkjøpene i 14 europeiske land målt mot lønnsnivået i de samme landene. Svenskene for eksempel må jobbe hele fire minutter mer enn oss pr.dag på tross av at matvareprisene er 20 til 30 % lavere der.
For ti år siden måtte vi arbeide hele 3 timer og 36 minutter for å tjene inn til vårt ukentlige matforbruk, for et år siden slapp vi unna med 2 timer 32 minutter, mens det nå altså bare er snakk om 2 timer og 17 minutters arbeidsinnsats for å ha nok å spise i en uke. På den bakgrunnen virker lønnsforhandlingene med tilhørende streiketrusler temmelig unødvendige.
Riktignok er det dyrt både å kjøre bil, reise på ferie og drive alle slags fritidssysler, men det å tjene vårt daglige brød, som vi i følge tradisjonen skal gjøre i vårt ansikts sved, det er ikke lenger særlig krevende. Det med ansiktets sved er helt ut, og har vært det lenge. For selv de tre og en halv timene som vi måtte arbeide i 1992, utgjør ikke mer enn 37 ukentlige arbeidsminutter.
Nå er det altså bare 27 minutter. Årsaken er , sier forskerne, som har svar på det meste, at vi i forhold til f.eks Sverige har 45 % høyere lønn, mens matvareprisene har stått forholdsvis stille. Uansett hva vi måtte synes om det. Så når vi også hører om folk andre steder i verden som både svetter og sliter for i det hele tatt å overleve, så virker våre klager ganske uberettigete.
Ja, om det så er den utskjelte harryhandelen i Sverige, så er den ganske overflødig. For hva er egentlig vitsen med å dra lange veger og slite og bære på tungt svenskekjøtt for å spare noen få minutters arbeidstid.
Nå må det kanskje tilføyes at disse gjennomsnittstallene er hentet fra Oslo, så i teorien kan det kanskje hende at vi her på Vestlandet må slite i noen minutter mer pr.uke for samme resultat, men det virker jo ikke så avskrekkende det heller. Hvis du går på jobb mandag kl.0800 så kan du gå hjem igjen kl.1017 og ha tjent til maten hele uken. Det er fritidsproblemene våre som blir størst.
Men det er jo noen som har det enda bedre - hvis det er det det er. Det er det alltid. I Düsseldorf i Tyskland og i København må de jobbe enda mindre enn oss, og hvis utviklingen fortsetter med en time kortere inntjeningstid hvert tiende år, så vil de som er i arbeid om tjue år ikke behøve å være det i det hele tatt.
Men det er selvfølgelig et spørsmål om hva vi bruker resten til. For hvis vi har for eksempel 35 timers arbeidsuke, så er altså 32 timer og 43 minutter tid der vi opparbeider oss inntekt som vi kan bruke til alt annet enn mat. Hva det er har imidlertid ikke forskerne begynt å se på enda. Kanskje de ikke har tid…
15.april 2002
Dagfinn Malt