Nå prøver samfunnets topper å overbevise oss om at det er økonomisk og besparende at vi alle sender regninger til hverandre. Hvis vi tar et enkelt eksperiment med en såkalt kjernefamilie med et forståelig husholdningsbudsjett, så går det an å forstå hvordan internfakturering - som moteordet er- fungerer.
Dersom mor på tradisjonelt og gammeldags vis lager mat, steller hus og klær og slike ting, så må det ifølge moderne prinsipper prisfastsettes, og mor må sende regning til husholdningen – eller eierselskapet - og få utbetalt det hun fortjener. Dersom far skuffer snø på fortauet, reparerer familiens bil og denslags, må også han sende regning for sine tjenester, slik at familien kan se hva ting egentlig koster og slik at familieøkonomien totalt sett går i balanse.
Etter forholdsvis kort tid vil det bli en betydelig administrasjon av alle regningene, og sannsynligvis må familien ansette en økonom som kan ta seg av regningene og bokføringen. Dette høres ut som det tøvet det er, men det er altså slik samfunnet har ordnet seg i dag.
Sett i familiemålestokk, ser alle at keiseren ikke har klær på, men dersom det skjer i kommunal sammenheng, slik det faktisk gjør, eller i Telenor eller for den saks skyld i NRK, så er det ingen som tør å gjøre som barnet i eventyret, si at "Han har ingen ting på !"
For å ta for meg kommunen . For et par dager siden sto det i avisen at Fana bydel betaler Bergen kommune 80 millioner kroner for å leie sine egne lokaler, og til å betale det med får de penger av Bergen kommune. Så skal bydelen spare penger ved at de sparer på leieutgiftene, det er det de skal overleve på. Står der i avisen.
En del advarende røster har det faktisk vært, noen har antydet at man umulig kan spare penger totalt sett, ved at de ansatte sender regninger til hverandre.
I avisen ble det nevnt som eksempel at Fana bydel betaler 4,7 millioner for å leie Odinsveg bosenter. De pengene får de av bykassen til å betale med, og en del administrative medarbeidere har mye arbeid med å sende regning og penger fra kommunen til kommunen.
Angivelig for å spare penger, fordi alle må se hva tjenestene koster, som det så fint heter. For å tjene penger til bydelslivets opphold, blir Solhaug aldershjem lagt ned. Dermed sparer bydelen 850.000 kroner, for beboerne skal flyttes til Odinsveg, som de altså alt betaler leie for.
Men dermed får heller ikke Bergen kommune de 850.000 kronene, og er ikke Fana bydel en del av Bergen kommune, og hvem er det så til syvende og sist som taper eller tjener penger? Selvfølgelig kan vi se på det som et sysselsettingstiltak for både bydels- og byadministrasjonen, men ifølge de konsulentene som har funnet på det er det ikke det det dreier seg om. Sannsynligvis ville de to skredderne i eventyret om keiseren i dag blitt kalt for konsulenter.
Så kommunen – og bydelene - tjener penger på å kutte ned og rasjonalisere, enda de fleste mener at det er det motsatte som trengs.Å tjene penger ved å spare på administrative utgifter eller konsulenttjenester er tydeligvis ikke like politisk korrekt.
Så det med å tjene penger er ikke særlig gjennomført i offentlig sektor. Ikke i privat heller, for den saks skyld. For også de privatiserte bedriftene, som for eksempel Telenor, driver og sender regninger til seg selv. Og Jernbanen, den er delt opp i så mange enheter at ingen vet hvem som er hva. NSB kan fortelle om toget er i rute, men hvis linjen er stengt, er det Jernbaneverket som kan fortelle når den åpner, og alle skylder på hverandre og har hver sin adminitrasjon til å ta seg av økonomien.
I eventyret endte det for så vidt godt, med at folk flest oppdaget at keiseren var naken, slik at han fikk kledt på seg igjen - etter at skamrødmen hadde lagt seg. Men i det virkelige liv er det ingen slik slutt på eventyret.
Kanskje det er slik at vår tids skreddere - de som syr keisererns klær – ikke bryr seg om at folket har gjennomskuet dem, og det kan jo fungere det, så lenge der stadig dukker opp nye keisere å lure …. Vi får kjøpe en regningsblokk selv og gå i gang…
24.januar 2002
Dagfinn Malt