Nå er det slått fast at vi må betale for å bli kirkelig gift. Det har riktignok ganske lenge vært vanlig å betale for seg i kirken, men det har hittil hatt et skinn av frivillighet over seg, ettersom det heter kollekt, og ettersom vi selv velger beløpet vi skal legge i bøssen eller hatten eller hva det nå er.
Det er ikke tilstrekkelig, sier kirkens folk nå, dersom vi ønsker Vårherres velsignelse over ekteskapet, må vi kjøpe den med rede penger. Det må på ingen måte forveksles med det som kaltes avlat og som ble avskaffet alt i middelalderen. Det er bare til dekning av kirkens løpende utgifter. Blir vi fortalt.
Det er bare det at det så uendelig mange etater og andre vesen som har løpende utgifter som vi må dekke. Og dekker vi dem ikke fort nok, så påløper der purringsgebyr og straffegebyr med derpå følgende utpanting om vi ikke betaler.
Alt for mange, mange år siden ble daværende finansminister Erik Brofoss tillagt uttalelsen: "Det er utrolig hva folk kan betale i skatt hvis de bare blir vant til det!" Han skulle bare ha visst hva vi er blitt vant til.
Det er aldri noen tvil om at når en eller annen offentlig myndighet har pålagt oss et eller annet offentlig gebyr eller avgift eller skatt, så er vi forpliktet til å tømme både lommebok og sparegris. Og blir vi aldeles utarmet av alle disse utbetalingene, så har våre aller øverste myndigheter sagt at da må vi gå til sosialkontoret for å få hjelp. Det er derfor de er der.
At sosialkontorene har en helt annen virkelighets-oppfatning enn våre valgte politiske myndigheter er en ganske annen sak. Politikerne kan ikke følge med i alt heller, det viktigste er deres gode vilje.
Det later til å være stor politisk enighet om at vi velgere skal ha det bra, og få den hjelp vi trenger når vi trenger det. At de ikke blir enige om hva de skal gjøre for å hjelpe oss, er også en helt annen sak. For å skulle betale selv, eller i hvertfall bevilge oss våre egne penger, det synes tydeligvis politikerne er å gå litt for langt.
Nå later det også til at det er stor politisk enighet i Bergen om at kommunen skylder oss bergensere mange penger, en halv milliard blir det snakket om. Det er penger som de urettmessig har krevd inn av oss, og som alle, eller i hvert fall flertallet, synes at vi skal få igjen.
Men så er det jo det at Bergen kommune har så lite penger, på tross av den halve milliarden de urettmessig har tatt fra oss. Så derfor er det like stor politiske enighet om vi ikke skal få pengene våre igjen, likevel. Fra høyre til det ytterste venstre sier de at vi må bare glemme det.
Vil vi ha pengene våre , får vi gå til rettsak selv, sier de og håper at vi ikke gjør det, i hvertfall ikke før kravet er foreldet. Dermed gir de jo oss en liten ide til etterfølgelse. Kanskje det er det vi skal vedta å gjøre også.
Vi nekter å betale skatter og avgifter og andre utgifter fordi det utgjør så mange penger at vi ikke har dem. Så kan vi be myndighetene om å reise sak mot oss dersom det er så at de virkelig vil ha alle de pengene.
Men dersom vi gjør det, så kalles det skatteunndragelse eller underslag og er straffbart. Vi kan komme i fengsel for slikt. Myndigheter derimot, gjør seg ikke skyldige i den slags.
Dersom de politikerne vi har valgt til å ivareta vårt ve og vel, vil ha pengene våre, så får de tak i dem, det er ingen lov mot det. Det har jo ikke minst vist seg ved måten de har beregnet avgifter på som altså har medført at de skylder oss bortimot en halv milliard.
At det derimot vil lykkes for bergenspolitikerne å late som om de ikke skylder oss noen penger, men at vi tvertimot må betale mere for å dekke det bergenske underskudd, det er der ikke noen tvil om.
14.februar 2003
Dagfinn Malt