En annen og alvorligere ting er hvilke forhold vi lærer under – eller lider under. Av og til er det det samme. Det er ikke så farlig for de som har ansvaret for læringen antagelig, for de har gått de skoler de skal gå og er gått over til å lære i livets skole - eventuelt. Og der er ikke undervisningsforholdene alltid slik man kunne ønske.
Men det kan ikke være nødvendig å overføre livets skoles harde lov til grunnskolen. Der hvor barn fysisk sett er nødt til å være tilstede på skolen – i følge norsk lov. Det er jo en del av livets skole det også, selvsagt, så elevene lærer hvor ille det kan være, men det var liksom ikke det som var hensikten med skolesystemet vårt da det ble innført.
Vi er blitt fortalt at det er samfunnets oppgave å tilse at våre barn under betryggende forhold får den undervisning som er nødvendig for at de senere skal være i stand til å lære i livets skole.
Det skulle være et samspill mellom hjem og skole – og myndigheter.
Hver gang det er snakk om valg, så er politikerne ganske raske med å fortelle hvor viktig det er at den såkalt viktigste samfunnsinstitusjonen – dvs. skolen – blir prioritert og får motiverte lærere, godt miljø og fysisk sett gode skolebygg. Ja, noen politikere har til og med gått så langt som å si at "en god skole er det viktigste samfunnet kan gi barn og unge" - før valget.
For en som prøver å være en nøytral iakttager, er det fristende å fastslå at da er det ikke mye samfunnet har å tilby barn og unge. Nå er det slik at de såkalte "politiske realiteter" ikke gjør det mulig å innfri forventningene, skolebygg ramler nesten ned, alle budsjetter er reduserte, de fleste skoler har for mange elever, for få klasserom og underbetalte lærere og renholdet er redusert til et minimum.
Nå hadde det ikke vært noe å si på det, dersom Norge var et fattig land som måtte spinke og spare for å få endene til å møtes. Men sannheten er jo at bortsett fra skoler og andre mindre regningssvarende ting som eldre og helse, så er det ikke tegn til noen spinking og sparing.
Vi snakker om bybaneutbygging for en milliard og firefelts motorveger til omtrent like mye, og operabygg er det heller ikke særlig mye sparetanke over. De fleste ville ganske sikkert betale sin skatt med noe større glede, dersom de var sikre på at tilstrekkelig mye gikk til de nære ting istedet for til minnesmerker over ambisiøse politikere. Det kunne kanskje være en ting til ettertanke at dagens forsømte skolelever er morgendagens politikere.
De nye signalene i dag er at det har vært holdt en konferanse om "kvalitetsutvikling i skolen" og der ble det påpekt at kommunene er pålagt å finne system for å vurdere skolenes kvalitet, og det har de ikke gjort, i hvert fall bare halvparten. En tilstandsrapport har slått fast at politikere og kommuneledelse viser liten interesse for å måle kvalitet.
Kanskje det er like bra at de ikke vet det, selv om alle vi andre alt har konstatert at det ikke står så bra til med kvaliteten. På den annen side, hva skal de gjøre for å forbedre den, hvis det er det de skal. Det følger jo ingen penger med påbudene.
En annen løsning er det som en av foredragsholderne sa: Gi elevene fleksitid og dropp eksamen, så blir de mye bedre elever. Fleksibel læring er fremtiden, sa han. Og fleksibelt, det pleier å bety at noe er bra og noe er det ikke, men sånn har det vel vært alltid, og det er ikke sikkert at frihet under ansvar betyr at elevene blir mer pliktoppfyllende og lærer mer.
Men dropping av eksamen kan bety at da slipper russen å bekymre seg over hvordan det skal gå etter russefeiringen og kan konsentrere seg helt og fullt om russetiden. Men det gjør de vel i alle fall.
26.april 2002
Dagfinn Malt