Skandalefestivalen i Hamar blir bok: – Det smakte kumøkk av vannet!

HAMAR (NRK): Hamarfestivalen på Høsbjør i 1981 skulle bli en gedigen musikkfest. I stedet huskes den for kontrakter skrevet på Kvikk Lunsj-papir og forferdelige sanitærforhold.

SKANDALE: Hamarfestivalen mot rus på Høsbjør ble en skandale.

SKANDALE: Hamarfestivalen mot rus på Høsbjør i 1981 ble en skandale.

Foto: Tor Olav Jensen

– Festivalen var dødfødt. Det var et sjansespill uten like.

Slik beskriver Erland Bekkelund fra Brumunddal festivalen som etter planen skulle bli en av de aller største musikalske begivenhetene i Hamar-området.

Forfatter

FORFATTER: Erland Bekkelund har skrevet bok om Hamarfestivalen mot rus 1981. Boka utgis i august.

Foto: Embla Ophaug

Han sitter foran to datamaskiner hjemme i Brumunddal. Mens han tar noen små slurker fra kruset med rykende varm kaffe, finpusser han på tekst og bilder i det som snart blir en bok om Hamarfestivalen.

Søker sannheten

Der søker han å fortelle sannheten om den sagnomsuste festivalen; det som skjedde før, under og etter de tre junidagene i 1981. Men for akkurat 34 år siden i dag hadde han ikke bokprosjektet i tankene:

– Da hadde jeg akkurat nesten lagt ferdig scenegulvet på Høsbjør, og var klar for en festival som skulle starte klokka 15.00.

Men problemene stod nærmest i kø for de urutinerte arrangørerene, og festivalens første dag ble kraftig forsinket.

Problemene startet imidlertid lenge før denne fredagen.

Det kan vel stemme at vi lagde et "hælvete" da vi skjønte at vi ikke fikk penga våre.

Anders Rogg, Tramteatret

Måtte flyttes

Egentlig skulle nemlig festivalen arrangeres på Domkirkeodden i Hamar, men arrangørene klarte aldri å oppfylle kravene som ble satt herfra. Derfor ble festivalen flyttet til Høsbjør - til tross for sterke protester fra naboer, nei fra lensmannen og sterk skepsis fra helserådet.

I godvær kunne nok Høsbjør ha vært et idyllisk festivalområde. Men da fredagen kom, var heller ikke værgudene på arrangørenes side, minnes Bekkelund.

– Åge Aleksandersen skulle egentlig gå på scena klokka 15, men det skjedde ikke. Vi ventet og ventet, og ble våtere og våtere. Jordet på Høsbjør ble på kort tid forvandlet til et gjørmebad uten sidestykke.

Forsinket av el-verket

Det var kun ett band som kom på scena fredagen, nemlig Grandmothers - og de kom ikke i gang før klokka var over ti om kvelden. Mange har lurt på hvorfor det hele ble så forsinket, og Erland Bekkelund tror han har funnet svaret:

– Det var ingen strøm der, av en enkelt grunn. El-verket hadde nemlig krevd forskuddsbetaling for de installasjonene de hadde gjort. Så det var en av hovedgrunnene til forsinkelsen, sier Bekkelund.

Lørdagen kom med bedre vær, og Bekkelund beskriver dagen som en flott dag med mye bra musikk; kanskje den ene dagen der mye klaffet for de ferske ildsjelene bak festivalen. Hvis man ser bort fra alle pengene som gikk tapt i billettinntekter, da..

– Det var unummererte billetter. Og det som skjedde var at folk kom og viste fram billetten. Så gikk de rundt og leverte billetten gjennom gjerdet til nestemann, som kunne gå inn på samme billett.

Lukta av kumøkk

Han minnes også at de sanitære forholdene var under enhver kritikk. En ting var toalettene.

– Toalettforholdene var så dårlige at de bare plasserte plastikk mellom hvert sete bortover. Du satt nærmest på utstilling.

Enda verre var situasjonen knyttet til vanntilgangen.

– Det ble brukt vannrør som tidligere hadde blitt brukt til spredning av kumøkk. Det førte til at det både luktet og smakte kumøkk av vannet, sier Bekkelund og flirer.

– Jeg husker at jeg heiv bassen min av scena, rett ned i gjørma!

Per Vestaby, Veslefrikk

Økonomisk skandale

I 1981 var Kalvøya-festivalen landets best etablerte festival. Det var en en-dagsfestival, med et budsjett på rundt 700.000 kroner. I følge Bekkelund hadde tre-dagersfestivalen på Høsbjør, som lokket med verdensstjerner som Mike Oldfield, Wishbone Ash og Dexys Midnight Runners, et budsjett som var to til tre ganger så stort. Men all uroen i forkant av festivalen gjorde det vrient for arrangørene å skaffe nok kapital.

Da søndagen kom, var kassa tom. Og da begynte bråket.

Veslefrikk

VESLEFRIKK: Per Vestaby og Veslefrikk spilte under Hamarfestivalen, men fikk ikke betalt.

Foto: Svein Opsahl

– Det var ingenting som var på stell, det hele virket litt amatørmessig.

Slik husker Per Vestaby, den gang bassist i Veslefrikk, Hamarfestivalen. Bandet hadde akkurat spilt flere konserter i Danmark, og gledet seg til å komme til Hamar. Men møtet med Høsbjør ble brutalt.

– Til å være en festival lå den veldig utilgjengelig til. Vi kjørte oppover en skogssti, husker jeg, og det var svære bilspor der og en trailer. Ja, hele greia var litt merkelig.

Gjørme-bass

Veslefrikk fikk - i likhet med mange andre artister - ingen penger. Vestaby kan ikke huske at det var så mye bråk, men mener stemningen blant artistene ikke var topp. Og det er ikke det han selv husker best fra festivalen:

– Jeg husker at jeg heiv bassen min av scena, rett ned i gjørma! Og det har jeg aldri gjort på festival før. Det var bare for gøy, altså, sier Vestaby og flirer.

Og bare så det er sagt: Den fem strengers Precision-bassen ble plukket opp igjen fra gjørmehavet, og den virker fortsatt.

Sparket inn hotelldør

Tramteatret var blant de siste bandene som spilte under Hamarfestivalen. Da var de på toppen av sin karriere, og nøt stor suksess med TV-serien "Pelle Parafins bøljeband", og solgte masse plater.

– Jeg husker vi spilte et fullt sett. Og etterpå så fikk vi høre at noen av de største artistene hadde fått forhåndsbetalt og at det ikke var mer penger igjen, sier Anders Rogg i Tramteatret.

Det eksisterer mange rykter rundt Hamarfestivalen 1981. Ett av ryktene går på at Tramteatret måtte sparke inn døra til festivalledelsen på gamle Høsbjør Hotell.

– Det kan vel stemme at vi lagde et "hælvete" da vi skjønte at vi ikke fikk penga våre. Men hvem som stod for det... Det var i alle fall ikke meg, sier Rogg.

  • Hør radioreportasjen her:

Plastpose med penger

Noen av historiene som folk forteller fra festivalen er sanne. Andre går snarere under kategorien «vandrehistorier». I sitt bokprosjekt har Erland Bekkelund prøvd å finne ut om ryktene og mytene stemmer eller ikke.

Et hardlivet rykte har vært at en av arrangørene skal ha blitt stoppet da han var i ferd med å sette seg inn i en taxi, sammen med en plastpose full av penger.

– Jeg har prøvd å få bekreftet den historien, men den stemmer ikke. Men det stemmer at en av dem som hadde garantert for mange penger, noe som gjorde at det i det hele tatt ble festival, ble stanset på vei inn i en taxi. Han hadde med en koffert, og i den lå det en tannbørste og en nattskjorte - that's it. Det var ingen penger - ganske enkelt fordi det ikke var igjen noen penger.

Kontrakt på Kvikk Lunsj-papir

Hovedtrekkplasteret under festivalen, Mike Oldfield, kom aldri på scena. Men visstnok skulle arrangørene ha skrevet en slags kontrakt med Oldfield, om at han skulle komme tilbake og spille i Hamar ved en senere anledning. Den kontrakta skal ha blitt skrevet på baksiden av et Kvikk Lunsj-papir!

Men heller ikke denne historien viser seg å være sann - bare nesten.

– Mike Oldfield fikk 220.000 kroner, på forskudd. På den tida, da artistene mottok penger, var det ikke vanlig med store, tjukke kontrakter og sånne ting. Det var nok å skrive en slags kvittering - 220.000 kroner fra Hamarfestivalen til Mike Oldfield. Men denne kvitteringen skal angivelig være skrevet på baksiden av et Kvikk Lunsj-papir, sier Bekkelund og humrer.

Vannvittig Facebook-respons

Bokomslag

OMSLAG: Slik blir omslaget til Erland Bekkelunds bok om Hamarfestivalen mot rus i 1981. Boka gis ut i begynnelsen av august.

Foto: Petter Sandell

Boka om Hamarfestivalen blir gitt ut i begynnelsen av august. Ideen til boka fikk Bekkelund da han i fjor høst ble ferdig med en bok om Frank Zappa. Planen var å dokumentere festivalen som en slags fotodokumentar.

– Jeg hadde en fire - fem bilder, søsteren min og en kamerat hadde noen. Men det var få bilder, og de var ganske dårlige. Så jeg gikk ut på Facebook og etterlyste bilder, og responsen var vanvittig.

Men jo mer han jobbet med boka, jo sterkere ble trangen til å gjøre noe mer ut av prosjektet.

– Jeg kunne ikke bare lage en fotodokumentarbok. Jeg syntes jeg måtte fortelle historien om festivalen også.

Noen vil glemme

Han har søkt i avisarkiv, vært i kontakt med både artister, publikum som var tilstede og han har også pratet med noen av dem som stod bak arrangementet. Men selv 34 år etter er det fortsatt en del folk som ikke ønsker å prate om festivalen der det meste gikk galt.

– Det er noen som har mest lyst til å glemme den, men vi kan ikke glemme Norgeshistoriens største festival som gikk ad undas.