– Når du er i mål glemmer du slitet, sier Bjørn Høiby.
På lørdag stiller han til start i Birkebeinerrittet mellom Rena og Lillehammer. Han er den deltageren som har tatt flest merker, og i helga kan han ta merke nummer 76.
Nå er formen fin, men det beste er om han føler seg litt uggen før konkurransen. Det er da han presterer best.
TRANGT: Det er mange syklister som som står på startstreken og trangt om plassen opp fra Rena.
Foto: Larsen, HÃ¥kon Mosvold / NTB scanpix– Da er ikke forventningene så høye, forklarer Bjørn.
Birkebeinermerket henger høyt.
– Det er helt unikt. Det er en fantastisk prestasjon det står respekt av, sier Randi Bolstad om Bjørn Høiby. Hun er informasjonsansvarlig i Birken.
For å ta merket må du komme innenfor maksimaltid. Maksimaltiden er gjennomsnittstiden til de fem beste innenfor hver klasse, med et tillegg i tida på 25%. (Eliten er tatt ut når gjennomsnittstida beregnes.)
Trener 10 timer i uka
Han er såkalt SuperBirkebeiner. Det betyr at han har deltatt både i sykkelrittet, løpet og på ski og klart merket i alle grener.
Han sier han bruker Birken som en motivasjon til å holde seg i form, men det tar tid.
– Jeg trener 10 timer i uka, og trener variert med løping, sykling og rulleski, sier 57-åringen, som deltok i sitt første Birkebeinerrenn i 1980.
– Bjørn er en jordnær type som trener jevnt og trutt. Han er ingen fanatiker når det kommer til hverken utstyr eller spesielle dietter i forkant av løpet. Han er en god ambassadør for oss, sier Bolstad.
Sprakk som en ballong
GJØRME: I 2010 ble Birkebeinerrittet et gjørmebad og mange syklister måtte slite seg gjennom gjørma.
Foto: Reidar Kjæstad/NRK– Hvilket renn husker du best?
– Det må være på ski. I 1987 gikk jeg sammen med Pierre Harvey (kanadisk eliteutøver red.anm.) i tet. Ved Sjusjøen sprakk jeg som en ballong, mimrer Bjørn.
Likevel ble han nummer 6 i klassen 25–29 år det året.
Til tross for mye moro har det også vært slitsomme mil over fjellet i løpet av Birken-karrieren.
– Men når jeg kommer i mål og får en dusj er det glemt, sier Bjørn.
