Fordømte nordlendinger. Og søringer. Og bergensere.

– Skal du flytte til Alta?

– Jepp.

– Men...Alta er jo tidenes shithole.

– Haha! Nei, alt e så bra her oppe. Og når æ sir «her oppe», så mene æ hele Finnmark.

– Du har lost your mind.

Etter 13 år i Oslo bestemte jeg meg i sommer for å flytte til Alta. I og med at jeg er en tromsøværing med røtter i Finnmark, føltes det naturlig for meg. Men som dere ser av reaksjonene jeg fikk fra min skeptiske kompis, så var det de som syntes dette var veldig rart.

Jeg skulle flytte fra et sted hvor det er et utested på hvert eneste hjørne, flust av kulturtilbud og mennesker på enhver haug, til...ja – gokk. Et sted som er kaldt og øde. Et sted som ifølge min kamerat karakteriseres av «machokultur, føydalsamfunn og søringhat». Et sted som jeg skjønte at for mange bare er del av den der smeltedigelen nord for Trondheim.

«Kaaaaaaari Bræmnæsssss»

Dette fikk meg til å innse at veldig mange vet veldig lite om Nord-Norge. Og de vet ikke så mye om hvem nordlendinger egentlig er heller. Dette siste trengte jeg riktignok ikke å flytte til Alta for å skjønne. I løpet av mine år i Oslo ble jeg mang en gang møtt av bildene – eller fordommene, om du vil – disse «søringene» har av nordlendingene.

En lærer spurte meg for eksempel en gang hvor jeg kom fra. «Tromsø,» svarte jeg. «Ja, det ser man,» svarte han, og henviste til mine solide vintersko og det at jeg generelt sett ikke kledde meg særlig feminint.

«Jaja,» tenkte jeg. På samme måte som jeg tenkte «jaja» da noen påpekte at jeg likte fisk fordi jeg var nordlending, at jeg var høylytt fordi jeg var nordlending, at jeg var frekk fordi jeg var nordlending, at jeg var livlig fordi jeg var nordlending. På samme måte som jeg tenkte «jaja» til hele perioden folk syntes det var ustyrtelig morsomt å parodiere dialekten min etter at Team Antonsen gjorde suksess med Joker Nord og «Kaaaaaaari Bræmnæsssss».

Dette var aldri vondt ment, og aldri vondt tatt. Det er jo bare humor. Litt harmløs moro. Men det reflekterer samtidig det bildet veldig mange har av nordlendinger. Det kan virke som at mange ser på nordlendingen som litt primitiv.

– Mange sørfra tror at vi har rein hjemme i stua her oppe. At vi har rein til kjæledyr, forteller Marlene Karlsen fra Skjervøy i Nord-Troms.

Jeg treffer på henne og venninna fra litt utenfor Oslo, Caroline Holden Eriksen, på Universitetet i Tromsø, Campus Alta (UiT Alta) – hvor de begge studerer.

– Før jeg kom til Finnmark fikk jeg høre at de er brautende, de tar mye plass, og de banner mye, disse nordlendingene, forteller Caroline.

Et kjapt internettsøk bekrefter både det jeg selv har opplevd og det Marlene og Caroline forteller. Bildet av nordlendingen er av en som banner mye, en som snakker før hun tenker, en som har mye humor og selvironi, en som er litt sutrete, en som spiser bare fisk, en som er hard på flaska, en som ikke er særlig ydmyk, en som er kåt, en som er høylytt, en som mangler folkeskikk, en som er primitiv.

Alle har fordommer mot alle

Men dette skal ikke bare være en artikkel om hvordan nordlendingene er misforståtte. At vi blir sett gjennom fordomsbrillene til våre øvrige landsmenn.

For det første – vi er ikke misforståtte. Alle de ovennevnte punktene passer kanskje ikke for alle, men jeg vil tro at de fleste likevel kjenner seg igjen i mye av det som står. Det gjør i alle fall jeg. Det er derfor jeg har tenkt så mye «jaja».

For det andre – det er ikke bare vi som blir utsatt for fordommer. Det er ikke bare andre som har et bilde av oss. Vi har også et bilde av andre. Alle har fordommer mot alle, virker det som. På tvers av landsdeler.

Caroline forteller meg at også hun har opplevd at folk har et bilde av hvordan hun er, fordi hun kommer fra Oslo-området.

– Jeg har inntrykk av at noen her i nord tenker at vi sørfra tror at vi er noe når vi kommer opp hit. Og de ser kanskje på oss som litt fjonge, sier hun.

– Ja, dere er litt mer fjonge enn oss, ler venninna Marlene.

– Også tror folk at vi tar oss litt mer nær av ting og ikke tåler så mye som de hardbarka og tøffe nordlendingene, legger Caroline til.

Bergenserne i egen klasse

På UiT Alta møter jeg også kompisene August Posti fra Stavanger og Bjørn-Asle Simonstad fra Froland i Aust-Agder. De har også sitt å si om Oslo-folket.

– Mange er kanskje litt høylytte og cocky, sier August.

– De er litt ovenpå. Brautende på en ekkel måte, etter min mening, sier Bjørn-Asle.

– Hvis du kjører i Oslo og misser en liten trafikkregel så er det tuting fra ende til annen. Du ser ikke det på Sørlandet.

Nei, for sørlendingene er jo kjent for å være så milde og snille. Noe Bjørn-Asle kan bekrefte.

– Det sies at sørlendinger blir så sinte at vi går hjem og skriker i puta. I motsetning til nordlendinger som sier ting mye mer rett fram. Er du en dritt, så får du høre at du er en dritt, sier han.

– I tillegg er søringer veldig kristne. Tror mange, legger August til.

– Ja, jeg får ofte høre at jeg er fra bibelbeltet, og da skal det spøkes med Gud og kristendom og det hele.

Igjen bekrefter et kjapt internettsøk det som blir sagt her. Ingen slipper unna fordommene.

Østlendinger er alvorlige. De er selvhøytidelige. De er overlegne. De tror at alt nord for Hemsedal er Nord-Norge. De blir lett krenket. Men de er hyggelige i festlig lag.

Sørlendinger er overreligiøse. De er beskjedne. De spiser rææægar. De gjør alt for å unngå å tråkke noen på tærne. De er treige. De er kjedelige. Men de er veldig snille.

Trøndere er harry. De er nedpå jorda. De har bart og bruker skinnvest. De drikker mye karsk. De har alltid en vits på lager. De er slitsomme. Men de er trivelige.

Vestlendinger er gniene. De er trauste. De ler bare i nødsfall. De er nynorsktilhengere. De elsker gård. De kan være krasse. Men de er pålitelige.

Også har man bergenserne. De stiller i en klasse for seg, og omtales nærmest som breiale utlendinger.

– Ja, de patriotiske bergenserne som elsker seg og sitt, humrer Caroline.

– Det blir nesten litt slitsomt. Jeg har møtt veldig mange bra folk fra Bergen, men de er ekstremt opptatte av byen sin og hvor de kommer fra, sier Bjørn-Asle.

– Det er jo en veldig fin by da, sier August.

– Ja, det er den. Men et stoltere folk skal du lete lenge etter.

Måte å se verden på

Det kan nesten virke litt sånn at man kriger litt mellom landsdelene. Alle syns at der de selv kommer fra er best, og de tenker sitt om de som kommer fra alle andre steder. Hvorfor?

Hvorfor er det sånn at når man bor sørpå så har man visse tanker om de primitive nordlendingene? Hvorfor er det sånn at når man bor nordpå så har man visse tanker om de stive søringene?

Og hvorfor sitter disse fordommene så godt fast? Dette er jo ikke den første artikkelen som er skrevet om tema. Blant annet har det vært skrevet mye om hvordan folk i Oslo på 60-tallet publiserte boligannonser med «bill.mrk. ikke nordlending». Så fordommene og landsdelsskillene er åpenbart noe som henger igjen fra langt tilbake i tid. Og selv om det ikke er sånn lenger at nordlendingene er uønskede som leietakere, så møter man stadig vekk stereotypifiseringer av seg selv.

– Det er noe som ligger i mennesket at vi har et behov for å forstå vårt sted og hvem vi er. Det gjør vi ved å kategorisere oss selv ut fra andre. Man forsøker å finne seg selv ved å skape kontraster til andre eller finne likhetstrekk med andre – man ser ens egen bygd i lys av nabobygda, ens eget land i lys av andre land, sier kulturhistoriker Victoria Hellstad, som skrev sin masteroppgave om møtet mellom den nordnorske identiteten og Oslo.

– Det at man har behov for å lage skillelinjer mellom ulike bygder og grupper – det er en måte å se verden på. Man ser også at det blir brukt som varemerke, og det kan slå både positivt og negativt ut.

Humor befester

Hellstad drar fram det at det har blitt laget mye humor av disse fordommene som har rådd fra landsdel til landsdel. Man har skapt stereotypier på bakgrunn av disse karakteristikkene.

Et eksempel er Arthur Arntzens humorkarakter Oluf, som siden 1967 har gjort den frittalende, sarkastiske og erketypiske nordlendingen kjent for hele landet.

– Ved å lage humor av det, så blir posisjonen til nordlendingen befestet. Det publikummet som ser Oluf vil få bekreftet de fordommene de eventuelt har, eller de vil få nye fordommer, sier Hellstad.

– Men dette trenger ikke være negativt. Dette kan ha en positiv effekt ved at det blir sett på som et varemerke og noe festlig. Maktforholdet kan bli snudd litt, ved at man tar eierskap til sine egne karakteristikker.

Ifølge Arthur Arntzen selv var det nettopp denne funksjonen Oluf utgjorde. I en periode hvor nordlendinger var uglesett, kom karakteren i rett tid – for å avmystifisere, ufarliggjøre og sette nordlendingene på kartet.

– Mange i nord hadde mindreverdighetsfølelse. Så kom Oluf sånn plutselig. Han kom på TV og på radio og ble en slags ambassadør, har Arntzen tidligere uttalt i et intervju med NRK.

– Det er et ord som Oluf ikke bruker, men ja, jeg er så ubeskjeden at jeg sier det: Oluf har betydd noe.

Stereotypier er en fellesnevner

Hellstad påpeker at det ligger sannhet i bildene som skapes og stereotypiene som framstilles.

– Humoren vil ikke fungere uten at det er noen knagger å henge den på. Så noe må jo ligge der fra før.

Dette er Rune Nilson enig i. Som programleder i NRK har han gjort stor suksess ved å fremstille stereotypiske karakterer, spesielt i P1-programmet «Lønsj».

Han sier at stereotypier er en slags fellesnevner, som mange kjenner til og kanskje kjenner seg igjen i. Derfor tenker han det er bra at mennesker som Arthur Arntzen har gått foran og vist at det går an å spøke med karakteristikker.

– Det er få som har gjort så mye bra for nordlendingsstereotypien som Oluf. Jeg har alltid sett på ham som særdeles kvikk og artig og kjapp i replikken, sier Nilson.

– Det har veldig mye å si hvordan du gjør det og tøyser med stereotypiene. Hvis du gjør det på en nedlatende måte hvor du gjør narr av dem, da kan det fort bli kjipt og vanskelig. Men hvis du løfter egenskapene opp på en godhjertet eller godlynt måte... Vi liker jo å bli herjet med og fortalt vitser om, så lenge det ikke er ondsinnet. De fleste nordmenn har vist at de kan le av seg selv, men vi liker ikke at folk ler på vår bekostning. Det er det vi må passe oss litt for.

Selv sier Nilson at han aldri har opplevd stereotypier som noe negativt.

– Det er mange som faktisk er stolte av det. Det er ikke så lenge siden jeg kjøpte en båt av en sunnmøring. Og sunnmøringene er som kjent gjerrige. Han gjorde et stort nummer ut av at jeg ikke skulle klare å snyte ham for penger. «Jeg skal nå ha det jeg skal ha.» Sunnmøringene i alle fall bærer det med stolthet.

Stakkars Raymon fra Fredrikstad

De som Nilson tror heller sliter litt mer er bergenserne.

– De har måttet tåle mye. Senest i Knutsen & Ludvigsen-filmen, der Bergen nærmest er framstilt som et slags helvete på jord. Men akkurat disse fordommene er kanskje noen av de som er mest ufortjente, etter min mening, sier han.

– Bergensere er som regel lune og varme og fine og ha med å gjøre, men så har kanskje noen slått seg hardt på brystet i noen sammenhenger og skaffet dem et rykte som blærete og breiale.

En annen stereotypi Nilson trekker fram som kanskje har slått litt uheldig ut er Øivind Johannessens karakter Raymon fra Fredrikstad, som gjennom en årrekke ble bildet på en litt evneveik østfolding som pratet med tungt karakteristiske Østfold-L'er.

– Stakkars Raymon som går rundt og er kjempedum hele tiden. Han har jo skaffet Fredrikstad by et forferdelig dårlig rykte. Han ble på en måte representanten for den idioten nede ved svenskegrensa, og det har de slitt voldsomt med, sier han.

– Jeg skal selvfølgelig ikke gi ham skylda for alt, men det er veldig mange nede i Østfold som ikke tør å bruke dialekten sin, for den blir forbundet med noe lavtstående. Så det er noe i det at man bygger sånne stereotypier over tid, og så fester de seg og blir en sannhet etter en stund.

Ingen er endimensjonale

Til tross for at alle ikke alltid kommer helt godt ut av det, mener Nilson at disse stereotypiene kan være samlende på et vis, og skape en følelse av identitet og fellesskap.

Det er vel kanskje der den lille krigingen kommer fra, for stort sett synes vi jo at det stedet vi kommer fra og vår egen identitet er den beste. Så lenge folk skjønner at stereotypier er stereotypier, og at ingen er lik det bildet som blir framstilt.

– Jeg har fått lov til å reise mye rundt i Norge og jeg har pratet med mange forskjellige folk i forbindelse med jobben. Folk er nå folk uansett. Det er ingen som er endimensjonale, uansett hvor man reiser hen. Det er like mange unike altaværinger som sunnmøringer, sier Nilson.

At stereotypiene og fordommene likevel henger så godt fast har nok å gjøre med uvitenhet og at man leter etter bekreftelse på dem, tror han.

– Hvis man klarer å finne én person blant hundre som underbygger den fordommen du har, så kjøper du heller den, selv om det står nittini helt annerledes mennesker rundt, sier han.

– Man vil hele tiden jobbe for å innfri de forventningene man har. Og det er kanskje noe alle sammen bør prøve å motvirke i seg selv, mener jeg. Man kan heller se på det som en artig side og som et bilde på en identitet, uten at det skal være hele identiteten.

Kjedelig om alle var like

Kulturhistoriker Victoria Hellstad mener det man må passe seg for er at man ikke bruker disse fordommene til å skape skillelinjer eller til å stenge andre ute – slik de gjorde noen tiår tilbake i tid. Det er derfor hun egentlig foretrekker ordet forestilling, fordi det er ikke like ladet som ordet fordom.

For, som allerede sagt, det er mye positivt å hente ut av disse forestillingene også. For eksempel det at de viser fram eksempler på det mangfoldet som eksisterer i vårt langstrakte land.

– Det hadde vært kjedelig om alle var like. Det er kanskje nettopp derfor man ønsker å se etter ulikheter. Man vil nesten gjøre innbyggerne i de forskjellige områdene i landet så stereotype som mulig, sånn at man lett kan kjenne dem igjen og på den måten gjøre verden rundt seg mer forståelig. Samtidig som den blir mer interessant.

Interessant er faktisk et av ordene som har gått mest igjen i de samtalene jeg har hatt mens jeg har arbeidet med denne artikkelen. De synes det er interessant å snakke om bilder, forestillinger, fordommer, om andre og ikke minst seg selv.

Jeg har sett at det skaper en form for samhold og gjenkjennelse – enten de er enige eller uenige i de fordommene som eksisterer. De har i alle fall en mening og synes det er morsomt å kunne le litt av hverandre.

Til og med min svært så skeptiske kompis har latt seg rive med etter at jeg fortalte ham at hans reaksjoner hadde inspirert meg til å gå litt mer i dybden. Men om han er interessert i å gi slipp på fordommene sine, er heller usikkert.

– Så lenge artikkelen får fram at fordommene er korrekte er jeg fornøyd.