Tom Schmidt – stedsnavnforsker
Foto: Patrick da Silva Saether / Patrick da Silva Saether

Tom er den eneste igjen i en 160 år gammel redningsaksjon

Én etter én har de dødd med uferdige manus på pulten. Nå er det bare Tom Schmidt (72) igjen – og klokka tikker.

– Hva står det her, da?

– Hm?

Tom Schmidt myser så øyenbrynene og barten nesten går i ett. I hånda har han en liten lapp. Håndskrifta er snirklete.

– Det står vel ikke n-ordet?

– Nei, det står «Neggær'n». Det er en lokal måte å si «Nedregården» på, sier han.

Gårdsnavnet er ett av mange i samlingen til Norges siste professor i stedsnavnsforskning. Han nøler ikke med å kalle det en kulturskatt på lik linje med vikingskip og stavkirker.

I navnene skjuler det seg nemlig lokale sagn og presise naturskildringer – og spor etter hvem fortidens nordmenn var og hva de gjorde.

Likevel er historien bak tusenvis av norske gårdsnavn i ferd med å gå i glemmeboka.

Og mannen som nå tenner pipa i godstolen hjemme i Frøensalléen i Oslo, er kanskje den eneste som kan redde stumpene.

– Hm, ja. Det vil nok ikke komme flere som er så sprø som meg, sier Schmidt.

Tom Schmidt – stedsnavnforsker

En romantisk begynnelse

Det er vanskelig å si akkurat når, men en eller annen gang begynte vi å gi hjemmene våre navn. Flere norske gårdsnavn går tilbake til flere hundre år før vikingtiden. Som Torp, Dal, Nes og Sund. Eller det helt vanlige Berg.

Her i Tom Schmidts håndskrift:

B-e-r-g

Enkelt å stave, ikke sant?

Men danskene klarte likevel å rote det til da vi havna i union med dem i 1450.

De danske tjenestemennene ville kartlegge Norge, men skjønte ikke hva norske bønder sa. Så de skrev ned noe som ligna.

Og norske bønder kunne ikke lese. Så de fikk ikke sjekka hva danskene skrev.

Dermed kunne gården Berg ha over ti forskjellige stavemåter:

Forskjellige navn på Berg

Andre stedsnavn ble også snikdanskifiserte. For eksempel ble Kviteseid i Telemark til Hvidsøe. Snåsa i Trøndelag ble forfinet til Sneåsen. Mens Hvaler i Østfold ble til fjonge Walöer.

Men på midten av 1800-tallet ble vi skikkelig nasjonalromantiske, og Stortinget bestemte seg for å starte en redningsaksjon.

De ville ha de urnorske navnene tilbake.

En irriterende vane

En arkeolog fra Trøndelag fikk jobben. Oluf Rygh var allerede kjendis for å ha leda arbeidet med å grave ut et vikingskip i Østfold.

Nå skulle han grave fram en kulturskatt han ikke kunne ta på.

I løpet av noen somre besøkte han lærerskoler og soldatsesjoner for å møte folk fra hele landet. Rygh skrev ned hvordan studentene og soldatene uttalte gårdsnavnene der de kom fra.

Til slutt hadde han samla nesten 60.000 navn.

Tom Schmidt – stedsnavnforsker

Når forskerne samla navn, noterte de også den lokale uttalen på gårdsnavnene på små lapper.

I 1897 publiserte Rygh det første bindet i serien «Norske Gaardnavne». Men etter å ha ferdigstilt bøkene om Østfold, Akershus og Hedmark, gjorde han det som etter hvert kom til å bli en vane blant dem som samler inn norske gårdsnavn:

Han døde.

Flere av kollegene hans ilte til for å hjelpe. Heldigvis fant de et uferdig manuskript i dødsboet, og 25 år senere var alle 18 bindene utgitt.

Men redningsaksjonen var ikke over.

En eventyrreise

Rygh hadde nemlig bare samlet inn navnene på de større gårdene, som for eksempel Falkensten, Hovinsholm og Hafslund.

Falkensten, Hovinsholm og Hafslund

Men hva med fattigfolket?

En storgård hadde gjerne mange småbruk under seg, særlig husmannsplasser med mer neddempede navn som Snekkersvea, Svenskehytta og Rivopp.

Snekkersvea, Svenskehytta og Rivopp

Skulle man ikke ta vare på denne navnehistorien også?

Det nyopprettede Norsk Stadnamnarkiv, som på 1970-tallet skulle bli arbeidsplassen til Tom Schmidt, skjønte at de risikerte å gå glipp av kanskje 200.000 historiske navn. Noen år etter 2. verdenskrig søkte de derfor om penger til å lage et skikkelig storverk:

En bokserie med navnene på alle gårder i Norge før 1900. Prosjektet fikk navnet «Norske bustadnavn».

Dermed måtte stedsnavnsforskerne stramme skoa og finne fram syklene.

Som en slags moderne variant av eventyrsamlerne Asbjørnsen og Moe begynte de å reise rundt i hele landet og banke på dører.

Et uventa opptak

En av dem begynte i Buskerud og arbeida seg sørover. Han runda sørlandskysten, hoppa opp til deler av Møre og Romsdal og avslutta med Nordland og Troms.

Til slutt satt han igjen med 65.000 navn på norske gårder. De neste tiårene satt han på kontoret og bearbeida det enorme materialet.

Så døde han.

En annen fikk frie tøyler til å samle gårdsnavn i Oppland, andre igjen tråkka rundt på Vestlandet og i Trøndelag. Én samla også inn samiske navn i Nord-Norge.

– Prosjektet fortsatte i årevis, helt til de som arbeidet med det døde. Det ble samla inn store mengder navn og skrevet mange navnelapper, men det store prosjektet kokte bort i kålen, sier Tom Schmidt.

Heldigvis var det ett unntak.

Tom Schmidt – stedsnavnforsker

Hjemmekontoret til Tom Schmidt er fullt av oppslagsverk om stedsnavn.

En arbeidsmaur dør

Kåre Hoel fra Gjøvik var den første som ble ansatt for å samle inn navn, og fikk tildelt Østfold. I 1949 begynte 27-åringen å sykle rundt og banke på gårdsdører.

Seks år senere hadde han tråkka seg gjennom bondefylket, drukket kaffe med hundrevis av mennesker og nøye skrevet ned hvordan de uttalte gårdsnavnene.

Da fikk han beskjed om at han måtte begynne å skrive.

I over 30 år satt han ved pulten på kontoret i Oslo og skrev ned navn. Sjekka med gamle kilder. Dobbeltsjekka igjen og kryssjekka for sikkerhets skyld.

Hoel satt ofte igjen når Schmidt gikk for dagen. Var han innom på en søndag, satt Hoel der da også. Men så gikk det med ham som med de andre stedsforskerne:

Han døde.

Tilbake lå det et håndskrevet manus på 7.789 tettskrevne sider.

Alt kunne stoppa der.

Men Tom Schmidt hadde i årtier sett hvordan kollegaen hadde strevd med lappene sine. Han orka ikke tanken på at dette livsverket skulle havne ubrukt i en skuff.

Et betimelig spørsmål

Sammen med kollegaen Margit Harsson fra Ål i Hallingdal bestemte Schmidt seg for å fullføre jobben, selv om storprosjektet «Norske bustadnavn» hadde falt i fisk.

I 1994, fem år etter at Hoel døde, kom den første boka i serien «Bustadnavn i Østfold» ut. Siden har det kommet kilovis med nye.

Tom Schmidt – stedsnavnforsker

Tom Schmidt og kollegaen Margit Harsson ga ut annenhver bok i serien «Bustadnavn i Østfold», helt til Harsson ga seg i 2014. De sju siste bøkene har Schmidt stått for. Han håper han rekker den siste også.

– En ting jeg ikke skjønner: Stedsnavnsforskere reiser rundt og samler inn navn i noen år, og så bruker dere flere tiår på å skrive dem ned på lapper...

– Ja.

– Jobber dere litt treigt?

– Altså, jeg og Margit har holdt på med prosjektet til Kåre Hoel siden han døde for 30 år siden. Det er noe pirk, og jeg anslår at jeg har brukt minst ett årsverk på hver bok. Det er mye kvalitetssikring og sjekking med andre kilder.

– Du må være ganske sjølgående, med andre ord?

– Nei, du må være gæær'n. Helt sprø!

En mann med lua i hånda

For dette er ikke bøker for massene. For eksempel er det solgt elleve eksemplarer av bind seks om Askim.

Schmidts gamle institutt på Universitetet i Oslo har så langt betalt deler av trykkekostnadene, men 72-åringen må også ut med lua i hånda og tigge penger fra lokale sparebanker, historieforeninger og kommunestyrer.

En av bøkene har han til og med betalt 15.000 kroner fra egen lomme for å få ut.

– Bryr du deg om noen leser dette?

– Nei. Jeg håper noen gjør det, og det gleder meg hvis noen har slått opp og funnet ut noe. Men det er ikke mange. Det viktigste for meg er å fullføre min kollegas livsverk, sier Schmidt.

Og det begynner å haste.

Et fag i krise

Schmidt har opplevd at mange tidligere kolleger har dødd med uferdige manuser liggende på pulten. Han vil ikke bli enda en i rekka.

Men etter 19 bøker ser han målstreken. Det er bare boka om Rakkestad kommune som gjenstår.

– Jeg er 72 år gammel nå. Far ble 76. Sjansene er gode for at jeg klarer å gi ut den siste boka. Jeg har troa!

Klarer han det, vil Østfold være det eneste av de gamle fylkene som får en komplett oversikt over historiske gårdsnavn.

– Hva er det som driver deg?

– Det er ren nysgjerrighet. Noe er der ute, og jeg må vite hva det er. Dessuten er det lagt ned så mye ressurser i dette prosjektet, og jeg tror ikke det kommer noen etter meg, sier han.

For det går nedover med navneforskningen i Norge.

Tom Schmidt – stedsnavnforsker

– Det hender jeg begynner seinere enn klokka åtte, sier pensjonisten. – Men jeg lar meg ikke kaste ut av hjemmekontoret klokka fire!

Det undervises nesten ikke på norske høgskoler og universiteter, og det er stort sett pensjonister som kan noe om det.

– Stedsnavn som fag er dødt, sier Schmidt.

– Det er ingen som samler navn lenger og bruker årevis på å utgi slike bøker. Jeg tror det fører til at man mister en del av historia. I framtida tror jeg at gatene vil hete 1, 2, 3 eller A, B, C.

En brå slutt

Det finnes faktisk allerede et norsk eksempel på det Schmidt frykter mest. Longyearbyen på Svalbard var lenge en gruveby der ingeniørene ga svært praktiske navn til gatene, og slik er det fremdeles.

Hovedveiene har nummer som 100, 200 og så videre. Mens gatene der folk bor, har navn som Vei 232 eller Vei 606.

Schmidt rister på hodet.

– Da er det litt morsommere i Rakkestad, sier han og henter notatene til den siste boka i serien som kollegaen begynte på for 70 år siden.

Han skummer raskt gjennom navnene.

– Du har for eksempel Rottehølet. Ja, og så har du Ørnefu, da!

– Og det betyr?

Fu betyr rumpe, men det kan også bety vulva.

– Takk, jeg tror vi stopper der.

Stedsforsker Tom Schmidt i sitt hjem på Frøen i Oslo.