Laster innhold, vennligst vent..

Dommedags­sentralen

Fra to hemmelige rom, under en bygård i Oslo, skulle det norske telenettet styres etter atomkrigen.

– Jøss, dette er merkelig! Her skal det ikke lyse...

Laila Andersen ser forundret på de små røde lampene. Fra taket i det trange betongrommet henger armtykke blykabler som ender i et kontrollbord med hundrevis av knapper, spaker og lamper. Fra flere av lyspærene strømmer et svakt lys.

– Stedet ble jo forlatt i 1963, så dette er veldig rart...

Hun banker forsiktig med pekefingeren på det ene panelet, men lampene fortsetter å lyse.

Glemt i over 30 år

Fra bakgården i en boligblokk på Torshov går en bratt trapp under bakken. Den smale gangen ender i en uanselig ståldør med en kraftig hengelås. Bak ligger to rom som i flere tiår lå glemt og skjult for omverdenen.

– Her har tiden stått stille. Alt står som det ble forlatt for over 50 år siden, sier Laila Andersen og åpner den tunge ståldøra.

Hun er kommunikasjonssjef i Telemuseet, som nå har ansvaret for det tidligere strengt hemmelige anlegget.

Når døra går opp, er det som å stige ut av en tidsmaskin. Rekker med kontorstoler i 60-tallstil står oppmarsjert med beina i været. Fra gammeldagse telefonvekslere i tre, henger tunge, klumpete hodetelefoner og tykke kabelbunter. Alt er ubrukt og pakket inn i gjennomsiktig plast, som igjen er dekket av et tykt lag støv.

– Dette er en av Televerkets nødsentraler. Dette er selve kontrollsenteret. Fra disse rommene skulle man styre kommunikasjonslinjene i Norge i en krisesituasjon, sier hun og henter en av de plastkledde stolene.

Laila Andersen, Telemuseet

Unikt anlegg: – Anlegget er helt urørt, og er et unikt vitnesbyrd fra den kalde krigen, sier laila Andersen fra Telemuseet. Her sitter hun ved en av de manuelle telefonvekslerne i nødsentralen.

Foto: Håvard Lior / NRK

På de gulgrønne veggene henger grå metallbokser tett i tett. Et virvar av ledninger i rødt og hvitt går mellom dem, før de forsvinner ut av veggen eller ender i kontrollbordet med alle knappene og spakene. Da det ble bygget var det det ypperste av teknologi. Nå er alt håpløst utdatert. Det finnes ikke en eneste skjerm eller datamaskin her nede.

Fryktet atomkrig

Bakteppet for nødsentralene var frykten for en global atomkrig. I 1962 hadde Cuba-krisen vist at det var en høyst reell fare, og det måtte også Norge forberede seg på.

Da spenningen mellom stormaktene var på sitt høyeste, fikk Televerket, forløperen til dagens Telenor, beskjed om å bygge hemmelige telefonsentraler i alle landets teledistrikter. Sammen skulle de utgjøre et eget nettverk som skulle sikre kommunikasjon, selv om verden var midt i en atomkrig.

– I alt ble det bygget 13 slike sentraler, fra Alta i nord til Kristiansand i sør. De skulle sørge for kontakt mellom myndighetene og viktige institusjoner som brannvesen, politi og sykehus, selv om de vanlige linjene lå nede.

Noen var mobile og kunne flyttes etter behov. Andre lå skjult i en bunker eller kjeller.

– Til nå har vi bare funnet denne. På et lager ved Kristiansand ligger restene av en annen. I Alta står en mobil sentral i en container.

De andre er fremdeles skjult, eller har blitt revet etter hvert som Telenor har solgt unna sine eiendommer, sier Andersen.

Strengt hemmelig

Grunnen til at sentralen ble lagt her, midt i et boligområde i Oslo, er telefonkabelen som ligger i en tunnel bak ytterveggen i rommet ved siden av. Der står 12 manuelle telefonvekslere i tre. Flere rekker med kontorstoler står sammen med hodetelefoner og annet utstyr, klare hvis krisen skulle komme.

– Her skulle damene sitte og koble over samtalene som kom inn til sentralen, sier Andersen og viser hvordan ledningene ble brukt til å koble sammen linjene.

Fra en luke i veggen er det utgang til den store kabelgangen hvor selve livsnerven i det hemmelige telefonnettet lå. Her kunne de gå inn og koble seg rett på fjernkabelen som gikk ut av byen og inn til de andre nødsentralene.

Alt var strengt hemmelig, selv kartene som viste hvor kabelen lå. I en krigssituasjon var det nemlig svært sannsynlig at noe av det første fienden ville ramme, var telefonnettet.

Ble man fraktet hit, visste man at det var krig eller fare for krig. Heldigvis kom sentralen aldri i bruk.

Laila Andersen, Telemuseet

Forlatt i 1963

Alle som var med på å bygge anlegget, eller skulle betjene det, måtte sikkerhetsklareres før de slapp inn. De eneste som visste om sentralene var noen få politikere og utvalgte topper i Televerket, samt folk fra Etterretningstjenesten og Forsvaret.

– Selv jobbet jeg her på 80-tallet, i Rikstelefonens sentral i blokka over oss. Ingen av oss visste hva som lå i kjelleren, sier Andersen.

I 1963 ble alt forlatt. Grunnen var avspenningen som fulgte den sovjetiske tilbaketrekkingen av atomrakettene fra Cuba. Arbeidet stanset, og anlegget ble låst. Bortsett fra noen montører, som i all hemmelighet tørket støv og drev vedlikehold, sto det tomt til det ble «gjenoppdaget» i 1995. Et gulnet papir i en gammel ringperm viser at siste gang noen var her nede, var i 1986.

Lys

Lyser fremdeles: Nødsentralen ble forlatt i 1963, men fremdeles lyser noen av lampene som indikerer at noen av telefonlinjene er aktive.

Foto: Håvard Lior / NRK

– Vet fremdeles lite

– Det er derfor dette er så rart, sier Andersen og kikker på nytt opp på de mystiske røde lysene.

Lampene indikerer aktivitet på linjene, men hun har ikke noen god forklaring på hvorfor. Det hemmelige anlegget ble forlatt for over 50 år siden, og da var det ikke engang ferdig.

– Vi vet at det går noen linjer ut, men vi vet ikke hvor. Så vidt vi vet ble de aldri koblet opp...

For noen år siden ble hun oppringt av NSB. De kunne fortelle om en linje som gikk til anlegget, men de klarte aldri å finne ut hvorfor eller hvem som brukte den, forteller hun.

– Vi vet fremdeles veldig lite om disse sentralene. Vi har aldri funnet noen beredskapsplaner eller andre dokumenter knyttet til når eller hvordan de skulle brukes, fortsetter hun før hun åpner flere av de grå metalldekslene. Der er alle lampene grå og livløse.

Funnet ved en tilfeldighet

At anlegget ble funnet, var helt tilfeldig. I 1995 skulle Telemuseet, sammen med Riksantikvaren, kartlegge Telenors historiske eiendommer. En av adressene var Kyrre Grepps gate 19 på Torshov. I bygget lå en vanlig telefonsentral, men også noe annet, skulle det vise seg.

– Vi fikk et tips fra vaktmesteren om at det kunne være noe i ett av de gamle bomberommene.

Nesten daglig, i mange år, hadde han gått forbi den låste døra, uten å skjønne hva som lå bak den. Beboerne rundt visste ikke, og av gårdeieren fikk han bare beskjed om at «det er bare noen gamle doer. De trenger du ikke bry deg med.»

– Men da vi kom hit, skjønte vi med en gang at dette var noe helt spesielt. Det var som om et gufs fra den kalde krigen fremdeles lå i veggene, sier Andersen.

Nødutgang i tilfelle bombeangrep

Bortsett fra de smale skrivebordene og plastkledde kontorstoler, er de to rommene helt nakne. Selv om sentralen skulle være døgnbemannet, ble det ikke brukt mye plass på komfort.

– Vi vet ikke nøyaktig hvor mange som skulle jobbe her, men jeg vil tro det var en skiftordning etter hvor stor krisen var. Det er ganske mange telefonbord, så det var sikkert snakk om over 50 mennesker.

I et lavt skap ligger en tykk bylt med ulltepper og et førstehjelpsskrin med noen gamle aspirinflasker og bandasjer. Ved døra står en gammel båre. I et kott under en trapp står to dobøtter i fillete gråpapir. En for menn og en for kvinner. Ved siden av en stor rull med grovt toalettpapir.

I rommet med de gammeldagse telefonvekslerne er det en luke til en nødutgang. Her kunne telefondamene rømme hvis inngangen ble blokkert, eller bygget falt sammen etter bombeangrep.

Nødsentralen på Torshov

Gammeldags: Nødsentralen ble forlatt i 1963. Utstyret bærer preg av å være over 50 år gammelt.

Foto: Håvard Lior / NRK

Koblet opp mot Forsvaret

Under noen av bryterne på kontrollbordet står det «Nittedal» og «Linderud» med falmet, blått blekk. Fra disse linjene kunne Televerket etter all sannsynlighet koble seg sammen med et annet hemmelig nettverk, litt lenger øst i Oslo.

– Vi er ikke sikre, men tror det må være Forsvarets nett. Grunnen er at de hadde en lignende sentral skjult i en blokk på Linderud. De hadde egne linjer som gikk utenom de sivile, men kunne kobles sammen hvis det ble nødvendig.

Hun har selv vært inne i sentralen på Linderud, men nå er alt demontert og fjernet.

På Torshov står alt fremdeles som da det ble forlatt. Anlegget er innlemmet i verneplanen fra 1995, men det er fremdeles uvisst hva som kommer til å skje med de underjordiske rommene.

– Vi håper på et fredningsvedtak fra Riksantikvaren. Siden alt er helt urørt er dette helt unikt. Det er et vitnesbyrd på den kalde krigen det ikke er så veldig mange igjen av, avslutter Andersen, før hun slukker lyset og forsvinner opp den trange trappegangen.

Les hundrevis av hemmelige dokumenter nederst i saken.

Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..
Laster innhold, vennligst vent..