NRK Meny
Normal

Ble skamklipt av norske soldater

I «hellig vrede» satte norske soldater i gang tvangsklipping av jenter i Finnmark under frigjøringen i 1944.

Frigjøringen av Finnmark

Norske soldater fra 2. bergkompani marsjerer inn i Bjørnevatn i Øst-Finnmark i november 1944. Det var soldater fra denne avdelingen som tvangsklippet jenter i Finnmark.

Foto: Scanpix

I 1944 rykket tropper fra Sovjetunionen over grensen til Norge, og begynte å kaste Nazi-Tysklands okkupasjonsstyrker ut av Finnmark. Sammen med dem var en liten norsk styrke fra den norske brigaden i Skottland.

Da nordmennene fikk høre om at enkelte norske jenter hadde vært sammen med tyske soldater reagerte de med brutalitet.

– Vi så at de marsjerte nedover gata, og vi tenkte «hva er det nå som skal skje?».

Ti år gamle Evelyn Olsen Lid var ute og lekte da de norske soldatene kom.Det var kveld i Kirkenes, utpå høsten i 1944. De tyske styrkene hadde brent byen under tilbaketrekkingen fra Nordfronten. De som hadde klart å unnslippe tvangsevakueringen sørover bodde nå tett i tett i det lille som var igjen av bebyggelse.

– Plutselig hørte vi roping og skriking og skråling, og da ble vi unger jaget inn.

Tyskerjente 1

Et av få bilder som viser nordmenn som tvangsklipper en såkalt 'tyskertøs' - en jente som hadde vært sammen med en tysk soldat under krigen. Bildet er tatt i Bergen i forbindelse med frigjøringen i 1945.

Foto: Leon Jacobsen / Statsarkivet i Bergen

Soldatene gikk inn i husene og dro ut jenter som de mente hadde vært sammen med tyskerne. Så klipte de håret av dem, i forskjellig lengde, etter hvor mye de hadde hatt med okkupantene å gjøre.

– Det var i fra guttesveis og helt opp til omtrent snauklipt, forteller Lid, som nå er 79 år gammel.

– Dagen etterpå så vi jentene komme med turban på hodet for å skjule at håret var borte. Jeg ble livredd for at de skulle komme og klippe mora mi. Hun hadde sånt pent lyst hår. Og hun hadde arbeidet for tyskerne og det var jo galt det også.

«Som Himmler i annen potens»

De norske soldatene som kom denne kvelden var en del av den lille styrken på rundt 230 mann sendt fra Skottland. Ungguttene var sjokkerte over det de så i Finnmark.

«Det første inntrykk man får av befolkningens forhold til okkupasjonsmakten straks man kommer inn i Sør-Varanger har gitt de fleste ikke lite av et sjokk», skrev byråsjef Thore Boye i en rapport til statsminister Nygårdsvold.

Boye var en av embedsmennene som var sendt av regjeringen sammen med de norske styrkene.

Det første inntrykk man får av befolkningens forhold til okkupasjonsmakten straks man kommer inn i Sør-Varanger har gitt de fleste ikke lite av et sjokk

Thore Boye, norsk embedsmann i Finnmark 1944 / Rapport til statsminister Nygaardsvold 1944

«Folk omgikkes tyskerne nokså normalt og det synes ikke å ha vært en alminnelig holdning, støttet av «hjemmefront-terror», at det var unasjonalt å ta arbeid på tyske anlegg»., skrev han

– Soldater og folk sørfra som kom nordover hadde vanskelig for å forstå at lokalbefolkningen og tyskerne hadde vært nødt til å leve tett sammen, sier May-Brith Ohman Nielsen, historiker og medforfatter av bokverket Norvegr – Norges Histore.

– De gjorde det til et veldig enkelt spørsmål om venn eller fiende. Men i Nord-Norge var styrkeforholdet helt annerledes. I Oslo kunne man drive med en holdningskamp, men i Finnmark var okkupantene overalt. Samfunnet ville ikke fungert hvis ikke folk i tillegg til å se hverandre som parter i en konflikt, også klarte å forholde seg rimelig sivilisert til hverandre.

Soldatene kunne ikke forstå mangelen på motstand mot tyskerne. At finnmarkingene hadde arbeidet for okkupantene og delt hus med dem - til og med barna de møtte på gaten tagg sukkertøy av dem på tysk.

«Hellig vrede»

Det var særlig det at mange kvinner hadde hatt forhold til tyske soldater som ble oppfattet som «grelt» av de nyankomne nordmennene.

Det er lett forståelig, mente Boye, at de norske soldatene reagerte.

«I hellig vrede fikk de saksen frem og snauklippet i Sør-Varanger 25 unge piker (enkelte forøvrig gifte) som ble utpekt av den stedlige (og forsmådde) mannlige befolkning.»

– Det var kun en liten gruppe soldater som stod for denne typen avstraffelser, men for de kvinnene som ble utsatt for snauklippingen skapte det dype traumer, sier historiker og forfatter Arvid Petterson.

Jeg følte meg råtten - som Himmler i annen potens.

Senere oppdager Thor Heyerdahl, soldat i 2. bergkompani

Den senere verdenskjente oppdageren Thor Heyerdahl var en av de norske soldatene i Finnmark i 1944. I senere brev skriver han om hvordan en kvinne blir tvunget til å vise fram det skamklipte hodet sitt for å bli fotografert.

«Korte sorte tannbørstestubber av hår stritter op på [hennes] hode. Skammen blev for stor for [henne], hun begynner å gråte mens fotografen knipser. […] Jeg følte mig råtten, som Himmler i annen potens.»

Måtte samarbeide for å overleve

Men hvor berettiget var soldatenes dom over finnmarkingene?

– Det er ikke til å komme forbi at den langt undertallige sivilbefolkningen i høy grad var nødt til å samarbeide for å overleve i Kirkenes og alle andre okkuperte småsamfunn, forteller Alf R. Jacobsen, forfatter av flere bøker om krigen i Finnmark.

Fylket var oppmarsjområde for fronten mot Sovjet og hadde dermed vært tungt befestet siden sommeren 1941. Kirkenes, som hadde rundt 7000 innbyggere før krigen, ble hovedbase for det tyske fjellkorpset på 60 -70 000 mann og mottakshavn for konvoiruten sørfra. I tillegg kom Luftwaffe, Kriegsmarine og alle de andre tyske organisasjonene. Mange titusener befant seg om bord i krigsskipene i Alta og langs kysten. Og Lapplandsarmeen i Nord-Finland og Kirkenesområdet hadde en samlet besetning på 230 000 mann.

Vadsø brenner

Tyske soldater setter fyr på Vadsø før de trekker seg ut i 1944. Okkupasjonen av Finnmark var mer omfattende enn i resten av landet.

Foto: NTB scanpix

– Selvsagt var de fleste til sjøs, på vakt eller i stiling, men innslaget av tyske soldater var likevel stort og helt dominerende i noen av de små værene, sier Jacobsen.

– Under dette trykket var den organiserte motstanden liten, og de forsøkene som ble gjort, ble straffet nådeløst.

– Vil aldri glemme og aldri tilgi

Det var denne situasjonen som var fullstendig fremmed for soldatene fra Skottland. Konflikten mellom frigjørerne og lokalbefolkningen ble i tillegg tilspisset av den prekære posisjonen finnmarkingene befant seg i.

I utkastet til en rapport på engelsk datert 1. januar 1945 oppsummeres situasjonen slik:

“Det er åpenbart at disse menneskene – eller de som overlever – som har fulgt ordren om å unngå deportasjon, som har hørt om våre bidrag til krigsinnsatsen, som vet at den store norske handelsflåten har fraktet og frakter mengder av forsyninger til våre allierte, som vet at vi har de nødvendige midlene til å kjøpe nødhjelp (…), aldri vil glemme og aldri vil tilgi hvis de nå blir sittende igjen uten hjelp i deres desperate stilling.»


Men i stedet for de forsyningene som lokalbefolkningen forventet å få fra Storbritannia, så hadde den vesle norske frigjøringsstyrken ikke engang tilstrekkelig utstyr til seg selv. Utrustningen deres var for dårlig, og matrasjoner måtte nordmennene få fra den sovjetiske Røde Armé.

Thor Heyerdahl beskriver hvordan soldatene måtte rekvirere forsyninger fra en allerede hardt presset befolkning.

«Vi følte oss alle som en som en fremmed okkupasjonsmakt som ble møtt med seig uvilje hos det brede lag av befolkningen.», skriver han. «Ingen hilste på oss når vi traff dem på veien, ingen smilte til oss.»

En liten jente gir ifølge Heyerdahl uttrykk for det han mistenker at mange føler:

«Tyskerne var snildere enn dere, for de gav meg pærer og appelsiner».