Oslo-avtalen: 20 år uten fred

20 år etter Oslo-avtalen er situasjonen i Israel og de palestinske områdene verre enn den var:

• 100.000 israelske bosettere i 1993 har økt til over 500.000 i 2013.
• Voldelige sammenstøt forekommer stadig i Jerusalem og på Vestbredden, og det er jevnlig rakettangrep på Israel fra Gaza.
• Vestbredden er avstengt med et fysisk gjerde og israelske kontrollposter.
• Gaza er isolert av israelsk blokkade. Folk og varer kommer ikke ut, og lite varer kommer inn.

Vokser opp til å hate hverandre

Storbyen Hebron ligger på Vestbredden. Oslo-avtalen delte byen i ulike soner; områder med begrenset palestinsk styre, områder med delt kontroll og områder under fortsatt israelsk kontroll.

Her bor en liten gruppe jødiske bosettere, omgitt av 160.000 palestinere.

På Vestbredden vokser palestinske og israelske barn opp til å hate hverandre. Tidligere i år møtte NRK.no Mohammed (6) som ble påtent av nabobarna.

– Mange mener nok at Oslo-avtalen gjorde situasjonen verre, spesielt på palestinsk hold. Og det er sant at det ikke har blitt bedre på bakken. Men det er selvfølgelig vanskelig å vite hvilken retning det hadde gått uten avtalen, sier stipendiat og Midtøsten-forsker Jørgen Jensehaugen ved NTNU.

– Håpefulle har blitt apatiske

Da Oslo-avtalen ble undertegnet i Washington i 1993, var verden i en lett optimistisk rus over at israelere og palestinere hadde hatt en så tett prosess, og faktisk kommet fram til noe de var enige om.

Siden har det vært gjort mange forsøk på fredssamtaler og megling. I august i år møttes partene igjen, etter tre år borte fra forhandlingsbordet. Men samtalene ble brutt etter at israelske soldater skjøt tre palestinere.

Det er få som virkelig tror på at nye forhandlinger skal føre fram.

– Mange i området har blitt apatiske etter så mange år med fredsforhandlinger. Selv om folk er interessert i fred, orker de ikke engasjere seg i en prosess som har pågått så lenge uten resultat, sier Jensehaugen.

LES OGSÅ: Slik holdt de forhandlingene hemmelig i 1993

– Spilte ut kortene tidlig

Gjensidig anerkjennelse og palestinsk selvstyre var hovedpunktene i Oslo-avtalen. Intensjonen var at Israel og Palestina på sikt skulle bli to selvstendige land, den såkalte «tostatsløsningen».

– I etterpåklokskapens lys, kan man si at palestinerne spilte ut de få kortene de satt på tidlig i prosessen, spesielt anerkjennelse av Israel. Israel hadde mange kort på hånden til sammenligning, og ga litt. Men det var ingen sanksjonsmuligheter hvis de ikke leverte, sier Jensehaugen.

En tostatsløsning vil koste Israel mye, og foreløpig ser det ikke ut til at det er vilje til å betale prisen.

– Israel må oppgi mye land, håndtere at en ikke-avklart mengde palestinske flyktninger vender tilbake og delvis oppgi råderetten over Jerusalem. Det sitter langt inne, spesielt fordi det ikke anses som en garanti for at det vil føre til varig fred, mener Jensehaugen.

Han mener Oslo-avtalen hadde spesielt én svakhet: Mangelen på sanksjonsmuligheter hvis Israel ikke fulgte opp.

– Noe ble ansett som underforstått, men ikke direkte nedfelt i avtalen, som at Israel ikke skulle utvide bosettingene. Det gjorde de likevel, uten at det fikk noen konsekvenser.

Terje Rød-Larsen: – Avtalen lever

Sentralt i det norske arbeidet med Oslo-avtalen i 1993 var Terje Rød-Larsen. Han er uenig i at avtalen er «død».

– Det meste av den lever; den gjensidige anerkjennelsen. Og den palestinske selvstyremyndigheten som nettopp har blitt oppgradert i FN - det ville ikke vært mulig uten Oslo-avtalen, sa han til NRK.no tidligere i år.

Han mener også det er for tidlig å dømme Oslo-avtalen, og at resultatene kan komme lengre fram i tid.

– Det letteste i en konflikt er å få til en fredsavtale. Det vanskeligste er å sette den ut i livet. Det kan ta årtier, mener han.

Store protester

Oslo-avtalen fikk sterk kritikk både i Israel og i de palestinske områdene etter at den ble undertegnet. På begge sider mente en del at man hadde gitt for mye og fått for lite.

– Den lange perioden med tette forhandlinger, reduserte på en måte risikoen for vold, men samtidig førte den til at Hamas eskalerte sin voldsbruk for å torpedere avtalen, forteller Jensehaugen.

I 1995 ble Israels statsminister Yitzak Rabin drept i et attentat.

– Skal man felle dom over avtalen, kan man selvsagt si at den ikke leverte. Man kan også si at avtalen kanskje kunne vært annerledes hvis man for eksempel hadde hatt USA med på forhandlingene. De kunne i teorien vært i stand til å presse Israel lenger, mener Jensehaugen.

– Men på den annen side var det nettopp hemmeligholdet som gjorde denne avtalen mulig. Bare det at PLO og Israel hadde direkte forhandlinger, var stort. Man prøvde i hvert fall. Kanskje var det det beste som var mulig å få til.

Mer om situasjonen tjue år etter Oslo-avtalen