Påtent av nabobarna

Motvillig lar den spede palestinske gutten onkelen dra opp t-skjorten hans for å vise fram de væskende brannsårene på ryggen, hendene, ansiktet og bena. Men hva som skjedde da brannbomben eksploderte i bilen han satt i sammen med onkelen, søsteren, moren, faren og sjåføren lar han andre fortelle.

- Vi hadde ingen mulighet til å rømme. Brannbomben var allerede tent på da de kastet den inn i bilen. Umiddelbart etterpå brant hele bilen, forteller sjåføren.

Brune barneøyne er blitt svarte i blikket. Det kommer ingen tårer. Men gleden fra Oslo-avtalen for 20 år siden er ikke å finne i Mohammeds landsby Nahhalin på Vestbredden. Avtalen skulle sikre fred mellom israelerne og palestinerne. Det motsatte har skjedd:

To uker etter hendelsen kom FNs siste rapport over palestinske landsbyer som er spesielt utsatt for vold fra israelske bosettere på Vestbredden. Mohammed og familiens hjemby er merket som et høyrisiko-område for både vold og hvordan konflikten mellom israelerne og palestinerne påvirker barn svært negativt.

Brennende bil

Mohammed og søsteren Iman (4) ser ikke på sjåføren mens han forteller. Heller ikke onkelen klarer å følge med på historien som forklarer hvorfor den ene armen hans er dekket av verkende brannsår. Med tårer i øynene snur han seg bort og ser opp i taket mens sjåføren forteller hvordan barnas rop fra baksetet ga ham styrke til å komme seg ut av den brennende bilen:

- Jeg prøvde å rømme. Jeg kjørte bilen 20 meter til, men jeg så ingenting på grunn av flammene. De var overalt. Jeg prøvde å komme meg ut av bilen, men det var umulig siden vi alle hadde bilbelter på. Jeg følte til slutt at det var som å drukne og tenkte at jeg skulle gi opp, sier Bassam Rajada.

To brannskadde småbarn, en far på sykehuset, en mor som ser ned og tover hendene og en onkel som ikke klarer å se andre menn i øynene lenger beviser at sjåføren likevel ikke ga opp.

- Moren og barna ropte, skrek og gråt. Jeg fikk revet opp døra og de kom seg ut av bilen, men klærne deres brant. Jeg kommanderte dem ned på bakken og sa de skulle rulle rundt for å få slutt på flammene.

Tisser på seg

Fire israelske bosetninger omringer den palestinske landsbyen Nahhalin. Med en gang palestinerne skal ut og kjøre må de passere flere av dem - til flere israeleres store frustrasjon. Flere av bosetterne mener at de har retten på sin side – og at Vestbredden er deres hellige land.

Området omtales konsekvent av bosetterne, men også av fremtredende israelske politikere med sine bibelske navn - Samaria og Judea. Dermed er de tre israelske guttene med brannbombene - som Mohammed nå har i marerittene sine – overbevist om at det er de som har rett til å være der, og ikke palestinerne.

Barna vokser opp bare noen få kilometer fra hverandre. Men de møter hverandre aldri. Mohammed eller Iman har aldri møtt en israelsk gutt eller jente i hele sine liv. I de fire israelske bosetninger som omringer Nahalins 6000 innbyggere er det skoler og butikker, men palestinske barn slippes ikke innenfor sikkerhetsmurene. Og ingen israeler kunne drømme om å sende sine barn på en palestinsk skole.

Likevel har nå seks år gamle Mohammed og hans to år yngre søster mareritt om israelske gutter. Siden overfallet har de sluttet å sove i frykt for at flammene igjen skal spre seg utover huden. Når de først lukker øynene er de tilbake i bilen hvor ekstrem varme spredte seg ukontrollert mens de israelske guttene så på. I søvnen tisser skolebarna på seg – så midt på natten må moren opp og vaske sengetøy i varmt vann med brannskadde hender. Ektemannen ligger fremdeles på sykehuset med bandasjer på store deler av kroppen. Legene mener han må være der i seks måneder.

- Dette har hatt en veldig sterk effekt på både meg og barna. Siden denne episoden tisser barna på seg ukontrollert, lider av ting de ikke led av før. Datteren min er redd for å gå inn i en bil. De er redde for ild, for alt mulig nå. De er kjemperedde for bosettere, for jøder, og for soldater. Dette er en opplevelse de aldri vil glemme. De føler frykt hele tiden, forteller moren Jamila Rajada.

Vold

Oslo-avtalen løste aldri denne konflikten. Mens FN, USA, EU, Norge og andre land i dag mener at palestinerne skal ha sitt eget land på Vestbredden og Gaza, gir hverken den første Oslo-avtalen fra 1993 eller den andre Oslo-avtalen i 1994 noen svar på hvor grensene for landet skal trekkes. I avtalen forplikter heller ikke Israel seg til å la palestinerne ha sitt eget land. I stedet ble Vestbredden delt inn i tre områder: A, B og C.

Kort fortalt skal palestinerne bestemme alt i område A, mens de i område B skal bestemme alt – med unntak av overordnet sikkerhet. Område C har israelske myndigheter full kontroll over. Det er der de aller fleste bosetningene ligger. Mohammeds landsby ligger i område B – omringet av område C.

- Vi er ikke de første som er angrepet, og vi er ikke de siste som blir angrepet. Hver dag er det angrep. Det pågår hele tiden, forteller sjåføren.

- Dette har ikke bare ødelagt mitt liv, men også hele min familie. Hver gang vi lukker øynene tenker vi på dette. Og når vi ser brann på TV, så tenker vi på dette, legger han til mens han drar opp skjorten.

Også Bassams rygg vitner tydelig om flammene som nesten tok livet av familien.

Håper

I sofaen ser både Hamad og søsteren Iman tomt rett foran seg mens sjåføren snakker. Volden fra israelske bosettere mot palestinske kvinner, barn og menn har økt dramatisk de siste årene – ifølge FNs koordineringskontor for humanitære saker på det okkuperte palestinske territorium (OCHA oPT). I 2006 kunne de fortelle om en voldsepisode hvor israelske bosettere angrep sivile palestinere annen hver dag. I dag er det minst en – ofte to hendelser hver dag hvor palestinske kvinner, barn og menn blir utsatt for tilfeldig vold fra israelere som okkuperer landet deres.

- Jeg får ikke lov til å kjøre taxi de neste seks månedene. Mohammed har ikke vært på skolen siden hendelsen fordi han er syk. Barnas far har gjennomgått fem operasjoner, og må være på sykehuset de neste månedene. Situasjonen er vanskelig, forteller sjåføren.

Til tross for at det er internasjonal enighet om at Israel okkuperer palestinernes land, er det ingen politisk løsning på konflikten i sikte. De to statslederne Benjamin Netanyahu og Salam Fayyad har foreløpig ikke snakket sammen om en to-statsløsning. Det er 20 minutter med bil fra den enes kontor til den andres – men de to har ikke besøkt hverandre. På Vestbredden velger likevel palestinerne å fortsette å håpe og tro på en egen stat.

- Bosetterne har tatt landet vårt. Så snart de trekker seg ut får vi landet vårt tilbake, og da kan vi forsørge oss selv. De omringer oss, presser oss sammen. Det må bli en palestinsk stat. Hvis vi ikke har troen på det, så mister vi alt håp, mener sjåføren.

Straff

Brannbomben har ikke bare satt sine spor i den palestinske landsbyen. Familien ble til slutt fraktet til et israelsk sykehus, og dermed nådde historien også forsiden på flere israelske aviser. FN har også omtalt hendelsen i sine nyhetsbrev. Og Netanyahu har fordømt angrepet. De to israelske guttene på 12 og 13 år som kastet brannbomben ble arrestert kort tid etterpå av israelsk politi. Straffen ble husarrest de neste to årene. Det betyr at de ikke får forlate bosetningen hvor de bor, men får fortsette sine vanlige liv innenfor Bat Ayins grenser. Men Netanyahuus fordømmelse imponerer ingen i Nahhalin.

- Det er bare naturlig at Netanyahu vil fordømme dette. Jeg føler ikke at jeg trenger å være takknemlig for det. Han er en av de største forkjemperne for bosetningene. Og han gir bosetterne grønt lys til å begå disse handlingene, mener sjåføren.