I mange tilfeller, særlig i ulike nettpublikasjoner skjer det veldig ofte at journalister tar snarveier. De finner en sak i et annet medium på nett, siterer - og sjekker ikke selv opp kildene. Det skjer forøvrig på trykk i papirmedium også, og på radio og TV. Dermed kan en usann historie spre seg nærmest uten hindring fra den ene verdensdelen til den andre. Dette gjør journaliststanden svært sårbar når det gjelder å etterleve første bud i rollen som journalist – nemlig at det vi publiserer faktisk er sant.
Færre ressurser
Samtidig blir stadig mindre tid, innstramminger på ressurser og trangere budsjetter viktige parametre for kvaliteten i journalistikken. Det gjør det ikke mindre vanskelig for publikum, som kan lete selv, men kanskje heller ikke klarer å skille en god kilde fra en dårlig kilde. Journalistenes verktøy for å unngå å gjøre feil er hva vi kaller kildekritikk. Den gode journalists holdning til det bør være som man sier i Chicago Tribune: "If your mother says she loves you Check it out".
Et eksempel på svak kildekritikk (ville ta to minutt å avsløre på nettet – hvis man hadde brukt de rette kildene) er en artikkel som er satt på nett av både Dagbladet, VG og Aftenposten, ikke minst ble artikkelen i Aftenposten sitert av NTB. I 2002 skriver en journalist om at det er sunt å titte på pupper i Aftenpostens ”Helse og velvære”-magasin. Saken er en vandrehistorie som ble varslet på ”urban legends”-nettstedet
allerede i 1997. Like fullt går en journalist ”fem på” og skriver en sak basert på at det er det anerkjente tidskriftet New England Journal of Medicine som opprinnelig har publisert undersøkelsen. Dagbladet rykker ut og harselerer med Aftenpostens brøler.
Ikke et demanti for en feil i Aftenposten, men angrep på Dagbladet, fordi de hadde gjort feilen først. (Faksimile: Aftenposten.no)
Dagen etter rykker Aftenposten ut igjen og skriver at Dagbladet selv publiserte artikkelen i 2000. I VG er man helt stille, for der publiserte VG Nett nyheten allerede i 1997.
Ikke bare publiserte Dagbladet en fullstendig falsk nyhet som om det var en vitenskapelig sannhet i juni 2000. I 2007 – hele syv år etterpå står den fortsatt på Dagbladet.no som en vitenskapelig sannhet.
Propaganda
Fra diktaturer og mindre utviklede land er det mange metoder for å styre pressen kjent. Det er ikke alle som er klar over at dette også foregår i søtrre eller mindre grad også i vestlige land. Ikke bare elektronisk overvåkning av kommunikasjon mellom kilder og journalister, men post som forsvinner og ikke minst falske rapporter, drittpakker og falske journalister. Et eksempel er Bush-administrasjonen i USA, som har hatt et svært godt utbygd propaganda-apparat.
Et godt eksempel er Jeff Gannon-saken. Gannon jobbet for et politisk webmagazine kalt
. Han ble ikke bare plutselig akkreditert til pressekonferansene i det Hvite Hus (noe som ikke er helt umulig for små media), men han fikk stadig stille spørsmål til de som hadde ansvaret for briefingen, enten det var presidenten selv eller andre. Det vil si en kritisk gjennomgang av Gannons karriere som reporter i det Hvite Hus viser at både presidenten selv og pressesjefen ofte satte over ordet til Gannon etter særdeles kritiske spørsmål.
Gannon stilte da alltid såkalte ”Soft ball” spørsmål, det vil si spørsmål som var positivt ladet overfor administrasjonen eller inneholdt angrep på demokratene. Webstedet han drev inneholdt saker som
ofte nesten bare var ren avskrift av ”propagandistiske” pressemeldinger om hvor bra ting gikk. Det hele ble finansiert av Robert Eberle, et medlem av det republikanske partiet i Texas. Bush administrasjonen ville ikke innrømme at Gannon var plantet i pressekorpset for å stille fordelaktige spørsmål, en teknikk som brukes blant annet av PR-byråer.
Jeg opplevde selv det samme på 90-tallet da jeg var i Birmingham for å dekke tildelingen av de Olympiske Vinterleker for 1998. En journalist fra Los Angeles Times, John F. Snedaker, var til stede på alle pressekonferansene og var svært ivrig på å stille spørsmål til alle kandidatene, også Nagano komiteen. Nagano vant duellen til slutt og da jeg en uke senere var i Nagano for å lage en reportasje om OL byen møtte jeg ham igjen. Det vil si jeg fant ham på et kontor i byens olympiske komite. Han ble litt flau og innrømmet at han aldri hadde jobbet for Los Angeles Times, og heller ikke var journalist. Til tross for dette hadde han i Birmingham akkreditering som reporter nettopp for LA Times.
Medias interesse for Gannon avslørte at han slett ikke het Gannon. Hans egentlige navn var James D. Guckert. Bush-administrasjonen bagatelliserte det hele, men de hadde ikke noen god forklaring på at Secret Service faktisk sjekket Gannons førerkort når han skulle inn, og der sto det James D. Guckert. Noe som tyder på at noen med makt i administrasjonen hadde klarert det hele.
I USA har det også vært påtalt at Bush administrasjonen har bruk store summer på
som mange TV-stasjoner sender uten å fortelle at ”reporteren” i reportasjen faktisk er en PR-konsulent betalt av staten for å formidle budskapet om for eksempel hvor bra den nye helsereformen er.
I Bush administrasjonens første periode ble det brukt 254 millioner $ på PR-byråer. Deler av pengene gikk blant annet produksjon av det man med et godt ord kan kalle propaganda videoer. Videoer som ble sendt på en rekke TV-stasjoner uten at det ble orientert om at dette ikke var nyhetsinnslag produsert av stasjonen selv. En video produsert av Pentagon viste hvor godt trente forhørerne i Abu Ghraib fengselet er og ble sendt som nyhetsinnslag på over 30 TV-stasjoner.
TV-kommentatoren og avis-spaltisten
fikk 240.000 $ for å produsere to reklamefilmer OG ”snakke pent om” Bush-kampanjen for skoleverket ”No Child Left Behind”. Han skrev positivt om reformen i sin spalte i aviser eid av Tribune Media Services, uten å fortelle om kontrakten. Selv benekter han at han gjort noe galt, bortsett fra sviktende dømmekraft.
Alle politiske sider utnytter svak kildekritikk. Se bare på hva har gjort.
Studer mer om problemet med falske kilder og falske nyheter på
