NRK Meny
Normal

Bekymret for journalistikkens fremtid

- Et av de viktigste spørsmål for et demokratisk samfunn er om den uavhengige presse overlever. Bill Kovach, en amerikansk journalistlegende, er alvorlig bekymret.

Bill Kovach

Bill Kovach, mangeårig medlem av Pulitzer-pris juryen og selv en legende i vestlig journalistikk.

Foto: Frode Nielsen / NRK

I juni 1997 var 25 journalister, redaktører, forfattere og journalistikk lærere samlet på Harvard. De var samlet fordi de mente noe var seriøst galt med yrket deres. Professor James Carey ved Columbia University definerte det slik at journalistikk var i ferd med å forsvinne inn i den store kommunikasjonsverden. Hva ville bli igjen? Et sammensurium av propaganda, underholdning, reklame, E-handel eller en hybrid, der journalistikk med tradisjonelle verdier ikke eksisterer i ren form lenger?

Disse 25 startet organisasjonen "Project for Excellence in Journalism" . Formålet var å definere hva journalistikk er og burde være ved hjelp av publikum. Bidra til at alle kan forstå hva som er viktig ved fri og uavhengig journalistikk, og definere fremtidens standarder som skiller journalistikk fra alt annet som kommuniseres. Organisasjonen har tre hovedmål:

  1. Å klargjøre og fornye journalistenes tro på kjerneprinsippene og journalistikkens funksjon i samfunnet.
  2. Å skape bedre forståelse for disse prinsippene hos publikum.
  3. Å utfordre og informere medieeiere og medieledere om prinsippene og deres finansielle og sosiale verdi.


Jeg er på et kontor i Washington DC. På besøk hos "Project for Excellence in Journalism" . Mannen foran meg er en legende i amerikansk journalistikk. Bill Kovach har vært journalist i 50 år. Han har vært sjef for New York Times kontor i Washington, redaktør for Atlanta Journal og han ble den første styreleder i CCJ. En organisasjon som nå har 9000 medlemmer verden over. I Norge er det fire medlemmer; meg selv, en fagmedarbeider på IJ, en frilanser i USA og en PR-rådgiver som spesialiserer seg på markedskommunikasjon. Han hevder blant annet å være ekspert på klisterbrev… pressemeldinger og brev der innholdet klistrer seg til mottageren. Kanskje ikke akkurat hva man forbinder med en bekymret norsk journalist.

Bill Kovach er ekte bekymret. Han er bekymret over de økonomiske interessene som tar over større deler av pressen. Han mener et av de viktigste spørsmålene for et demokratisk samfunn er om den uavhengige presse overlever. En debatt som har gått heftig i Norge de siste årene, og som delvis gjenspeiles på Kultur og Kirkedepartementets mediesider .

Kovach begynte som journalist på 50-tallet i East Tennessee. Han skrev om raseproblematikk, de fattige i fjellene og om politikk. Midt i McCarthy-tiden fulgte han det han oppfattet som sitt journalistiske oppdrag. "Stå på de svakes side, og fortell leserne om hva som skjer med de uten stemme og de ansiktsløse".

Han har vært en drivkraft i CCJ, som de siste årene har gjennomført 21 offentlige forummøter med til sammen over 3.000 deltakere over hele USA. Hovedpoenget har vært å få fram en unison holdning til hva som er journalistikkens kjerne, og ikke minst få publikum til å forstå og anerkjenne den.

Når vi møtes ti år etter at CCJ ble stiftet er Bill Kovach fortsatt like bekymret. Han mener likevel CCJ har fått utrettet mye, og har selv sammen med sin kollega Tom Rosenstiel oppsummert mye av virksomheten og standpunktene i boken ” The Elements of Journalism ” – ”What Newspeople Should Know and the Public Should Expect". En bok som kom i revidert utgave så sent som i April 2007. Roy Peter Clark ved "The Poynter Institute" mener denne boken er den aller viktigste som er skrevet når det gjelder forholdet mellom journalistikk og demokrati i de siste 50 år.

Kildene har for mye makt
I vår samtale forteller Bill Kovach om sin journalistiske karriere. Om redaktører som ikke ville publisere stoff rundt rasekampen i USA på 50-tallet, om Watergate-skandalen . Om kampen mot eiere og styret da han til slutt valgte å forlate redaktørstolen i Atlanta Journal, og om sin kamp for å bevare den frie og uavhengige journalistikken. Noe av det som bekymrer ham aller mest er hvordan han mener forholdet mellom journalister og kilder har utviklet seg.

– Det har gått fra å være et forhold der vi i stor grad brukte kilder som veivisere, mens vi selv gravde fram dokumenter og dokumentasjon. Til å bli et forhold der vi rett og slett presenterer hva kilden sier. Det er fra kildens munn og rett ut til leseren. Det er ikke journalistikk, og kilden får altfor mye makt, mener Kovach.

Han forteller meg at mange har lært "den gale leksen" av Watergate-avsløringen. Det folk husker er Woodward/Bernstein og Deep Throat, men ifølge Kovach ble det gjort grunnarbeid, blant annet av New York Times som var like viktig. Vi fulgte pengestrømmen, til den meksikanske banken og videre. Det var der det startet. Det hele hvilte ikke på én kilde, men på hardt arbeid med å finne dokumentasjonen, det må ikke glemmes, sier Kovach. Han mener mange av dagens journalister jakter mer på den ene kilden ala Deep Throat, mer enn å grave lenge og dypt nok.

Den journalistiske kjerne
CCJ og Kovach er tydelig på at hovedfunksjonen til journalistikk er å sikre publikum den informasjonen de trenger for å være frie og uavhengige borgere i et samfunn. For å gjøre dette er det ni krav som MÅ være oppfylt:

  1. Journalistikkens første og fremste forpliktelse er sannheten.
  2. Den er først og fremst lojal mot publikum.
  3. Hovedessensen er et håndverk basert på verifisering.
  4. Utøverne må være uavhengige av kildene.
  5. Journalistikken må være en uavhengig overvåker av makt.
  6. Journalistikken må tilby et forum for offentlig kritikk og avsløringer.
  7. Den må tilstrebe å gjøre det viktige interessant og relevant.
  8. Den må sikre at nyhetene er utfyllende og proporsjonelle.
  9. Utøverne må få lov til å følge sin egen bevisthet basert på egne moralske og etiske standpunkt/prinsipper.



Sannheten er viktig for Bill Kovach. Han ser mange måter forpliktelsen om å få fram sannheten er truet. Det være seg nye 24-timerskanaler, økonomisk makt i media, eiernes politikk og sterk påvirkning utenfra – fra kilder der vi oppfører oss som mikrofonstativ. Samtidig poengterer han veldig sterkt gapet mellom de som utfører journalistikken og folket som er avhengig av den for å kunne leve i et fritt og demokratisk samfunn.

Han beskriver en hverdag når det gjelder utdanning og rekruttering av dagens journalister, som vi kjenner igjen i Norge. Poengsystemer og opptakskrav gjør at det er en akademisk elite som kommer inn på journalistikkutdanningene, og fyller jobbene. En elite som kanskje identifiserer seg mer mot næringslivsledere og politikere (andre akademikere) enn leserne, det vil si folket.

 

Kovach forteller meg at han er bekymret når han snakker med studenter på journalistikkstudiene. – Jeg har pleid å spørre TV-studenter hvorfor de vil bli journalister. Tidligere fikk jeg svar som gikk på at de skulle avsløre ting, utfordre makten. Nå er veldig ofte svaret at de vil bli berømte. Der jeg før fikk journalistfaglige spørsmål kan jeg nå få spørsmål om hvilken make-up man bør bruke som TV-journalist, forteller Kovach oppgitt.


Kovach blir bekymret når mange journaliststudenter forteller at hovedmålet med TV-utdanningen er at de vil bli berømte.

– Det er ingen tvil om at ny medieteknologi (les internett) gir journalister store muligheter. Samtidig skal vi være veldig klar over at det gir institusjoner med makt enda større muligheter til å nå publikum direkte. Til å kontrollere opinionen og tanken ute hos folket. Næringslivet og myndighetene bruker dette for det det er verdt, samtidig som tradisjonell journalistikk svekkes også i nye kanaler. Bill Kovach peker på TV-nyhetene, og vi diskuterer blant annet flere sære dyreoppslag som var primetime nyhetsoppslag på lokalnyhetene kvelden før.

– Dette er billig å produsere, det trekker publikum. Denne type nyheter kom veldig godt ut av en kost/nytte analyse påpeker Kovach. Det er dyrt å grave dypt i fakta, det er billig å lage et TV innslag på en lærer som kysser en lama (eksempel fra ”toppnyhet” på TV kvelden før). Kovach er overbevist om hva de økonomisk ansvarlige vil velge i samarbeid med de som leser seertallene.

Han ser mange problemer knyttet til tendensen til elitismen i journalistikken. Det er gjort mange undersøkelser knyttet til politiske standpunkt i journaliststanden. Færre har sett på utdanningsnivå, lønnsnivå, omgangskrets og bosted blant journalister.

Redaktør Peter Brown i "The Orlando Sentinel" er en av dem som har laget en undersøkelse på dette. Hans konklusjon var at det er et tydelig elistisk gap mellom journalister og leserne/publikum. Hans egen korte oppsummering sier at økonomisk sett er ikke journalister lenger på linje med lærere og politifolk, men heller på nivå med akademikere som for eksempel advokater. – Journalister håndhilser ikke på mange grove arbeiderhender i fritiden, og har ikke nok kontakt med sitt eget publikum når de jobber. Alt dette gir dem en forholdsvis svak følelse for hva som rører seg ute blant den store massen av publikum, mener Brown.

- Journalister er stadig mer en del av den sosiale og økonomiske elite. Gapet mellom dem, og de massene av folket som er avhengig av dem, og stoler på dem gjør meg nervøs, sier Bill Kovach.
Kontakten mellom journalister og eliten i samfunnet er ikke noe nytt fenomen. Forskjellen nå er det akademiske utgangspunktet mange har når de starter journalistkarrieren. Hvor mange har jobbet ”på gulvet”? Liker de dansebandmusikk? Hvor mange er gift med en trailersjåfør eller kassadame på Kiwi? Denne utviklingen kunne vært forsket på også når det gjelder norske journaliststudenter når de trer inn i sin første faste jobb.

Det finnes mange lag i norsk journalistikk, og det er interessant å se at mens de store tunge Oslo-avisene faller i opplag, så trygges situasjonen for mange av medlemmene i Landslaget for lokalaviser. Det er selvfølgelig mange grunner til det, men de ulike samfunnsrapportørenes bakgrunn og ståsted kan være en del av bildet. Er avstanden mellom elitejournalisten og folk flest blitt for stor?

Det er en kjennsgjerning at du finner færre spor av hverdagsmenneskene i media. Bortsett fra i realityshow. Ellers er de byttet ut med Petter Stordalen og andre vellykkede, rike, mektige og populære. Hverdagsheltene og de folkelige historiene er ikke forsvunnet ute i samfunnet, bare i media.


CBS NEWS gjorde et grep i forhold til det faktum at ”vanlige” folk helt forsvant. De kom opp med konseptet "Everybody has a story" . Der hele greia var å gi vanlige folk et ansikt og en stemme. Dette ble superpopulært. Norge har "Norge Rundt" som vel er et av de lengstlevende TV-konsepter vi kjenner. Journalisten Oddgeir Bruaset er også høyskoleutdannet, men har brukt mesteparten av sin journalistiske karriere på ”Hverdagsmenneskene”. Hvem har ikke sett "Der ingen kunne tru at nokon kunne bu" .

Flere har definert journalistikk som en forsterket og tydeliggjort gjengivelse av samfunnets samtaler. Det folket snakker om, spør om, kommenterer, lurer på og vil vite sannheten om.

- Journalistikkens oppgave er først og fremst å fortelle sannheten, slik at folk har den informasjonen de trenger for å være selvstendige og uavhengige borgere, er en av hovedlæresetningene til Bill Kovach. Han håper den ikke blir glemt - hverken av journalistene selv eller publikum.