– Mange av våre ansatte som har jobbet her i lang tid de har og veldig god greie på de faktiske forholdene, sier hovedtillitsvalgt Einar Støfringshaug.
– Det ble regnet på ulike modeller og alternativ, men vi klarte jo ikke da å dokumentere at vi kunne skape et bedre inntjeningsgrunnlag med å holde produksjon på ferro-silisium oppe.
Men dei har tatt ut store verdier frå Ålvik-samfunnet og vi føler jo da òg at dei har eit ansvar i forhold til framtida, og dermed burde kunne gjennomføre denne prosessen med den nødvendige nedbemanningen i et heilt anna tempo. Og på den måten yte noke tilbake til samfunnet her ved at vi klarte å omstille oss og fikk muligheten til å erstatte dei tapte arbeidsplassene.
Frivillig tvang
Folk i Ålvik håpet i det lengste, men 8. desember godkjente styret ved Bjølvefossen nye budsjettet. Samtidig ble det klart at mellom 50 og 80 personer til må gå, kanskje alt i 2002.
Bedriftsledelsen håndplukket arbeiderne de mente var overflødige. De utvalgte fikk tilbud om sluttpakker dersom de selv sa opp jobbene sine.
Hovedtillitsvalgt Einar Støfringshaug sier de tillitsvalgte ikke fikk være med å bestemme hvem som skulle gå.
– Ja, dette er etter mitt og andre tillitsvalgte sitt skjønn klart brot på hovedavtalen. Hovedavtalen seier at dei ansatte gjennom dei tillitsvalgte skal ha rett, og har plikt til å delta i den prosessen ved nedbemanning, mellom anna for å sikre at hensynet til ansiennitet blir ivaretatt.
Den tunge dagen
Kort tid etter kom den tunge dagen. En etter en ble de ansatte ved Bjølvefossen kalt inn til kontoret for å få vite om de fortsatt hadde jobb.
Liv Turid Lofthus Osmo
Både Liv Turid Lofthus Osmo og Sverre Linga ble bedt om å si opp jobbene sine. Det hadde de regnet med, fordi de hadde kort ansiennitet. Men som resten av bygden reagerte de kraftig på at mange av dem som ble oppfordret til å slutte, hadde lang ansiennitet.
– Jeg tror folk var bare rett og slett helt rystet, sier Liv Turid.
– I et par tilfeller så gjaldt det jo folk som hadde hatt kanskje eit eller to eller tre år igjen til dei kunne gå av med førtidspensjon. Så det virka liksom så hjerterått. Dei prøvde seg jo å kaste ut ein som hadde sjuogtredve års ansiennitet. Og sånn som han blei jo tatt inn igjen da, noen av dei mest ekstreme tilfellene gjekk dei jo tilbake på då, men likevel så er det veldig mykje. Det har gått ut folk med tjue års ansiennitet, og så står det igjen folk som har seks – sju.
Ingenting verdt
Hovedtillitsvalgt Einar Støfringshaug sier det er uakseptabelt å behandle folk slik.
– Dette er folk som gjennom lang tid har lagt ned en stor og verdifull innsats for bedriften, dei har aldri fått noken tilbakemelding på at dei ikkje egner seg eller ikkje er dyktige nok, eller at dei gjør en dårlig jobb. Så plutselig natten over, så blir dei klassifisert som ingenting verdt. Og du håndterer ikkje folk på den måten, uansett om du har grunner til å argumentere for det, så er det ikkje en måte en behandler folk på. Ikkje etter eit arbeidsliv der du har lagt ned stor, stor innsats, og kanskje ofra helsen din på toppen for arbeidsgjevaren. Det er berre ikkje akseptabelt, så enkelt er det.
Kapitalismens sanne ansikt
De overtallige fikk 11 dagers frist til å bestemme om de selv skulle si opp jobbene sine.
Bare to nektet å ta imot sluttpakkene. Liv Turid forteller at mange i Ålvik er bitre over måten nedbemanningen skjedde på.
– Det er veldig mye sånn snakk om at ja, der ser ein kva ein har igjen for å gjøre jobben sin skikkelig alle dei åra, det er ikkje noke takk å få om en slit seg ut. Hvis ein skal si det som mange meiner då, så har jo kapitalismen vist sin sanne ansikt til gangs.