Sjokket. Et gys av forferdelse.

Det kan bare ikke skje, kan det?

Brutale bilder fra Ukraina treffer som harde bølgeslag i norske sinn.

Ett år senere går flyalarmen i Oslo.

Det er bare en test. Men hjertene dunker ekstra hardt i brystet til de ukrainske skolebarna.

De forbinder lyden med umiddelbar fare og opprivelse.

– Vi hadde forberedt dem, og var der med dem, men så er det det de har opplevd. De synes det var skummelt og sa det etterpå, sier Sukhvinder Kaur, faglærer ved Nordstrand skole i Oslo.

I fjor var vi ikke vant til å se nådeløsheten så nær, det var vanskelig å forstå at dette var realiteten.

Nordmenn fulgte utviklingen skritt for skritt. Vi hadde medfølelse. Ukraina er ikke langt unna.

Det kunne vært meg. Mine foreldre, mitt barn.

– Jeg synes det er lett å lære norsk, sier Sasha (12) fra Kharkiv som kom til Norge i mars.

Klassekameraten Vova (12) fra Zaporizjzja nikker bekreftende i en Helly Hansen-genser.

Nå, mens bombene fortsatt faller hardt, snakker flere ukrainere flytende norsk.

Skolebarna kaller Norge «vakkert» og nordmenn «gode folk».

Det lukter appelsin, blyanter og vinterstøvler inne i skolen. De har fått matteoppgaver, så de hvisker til hverandre.

Lavmælt, men ivrig viser Sasha fram et bilde av seg sammen med sitt store idol Casper Ruud.

De møttes da Sasha var med i en tennisturnering for barn.

Han strekker fram armen og mobilskjermen, får en reaksjon, lyser opp.

– Han sa jeg var flink.

Etter hvert som krigen eskalerte valgte mange å blokkere ut strømmen av nyheter og bilder fra krigen.

For å få en pause. Leve som normalt. Sjokket kan ikke vare for lenge, da hadde vi ikke fungert.

Noen skyver frykten over i håp, kanskje fornektelse, slik at man i perioder slipper å utholde virkeligheten, slik den angår meg og deg.

Ikke alle kan skjerme seg mentalt på egenhånd.

Nyheter fra Ukraina påvirker barna sterkt. Derfor må lærerne tilrettelegge dagene ekstra godt for de ukrainske elevene.

– Vi unngår ikke nyheter, men vi snakker sjeldent om verdenshendelser i klassen. Vi må ta hensyn til det, sier faglæreren.

Samtidig som antall drepte og skadde ukrainere stiger, blir norske kirurger flinkere til å lappe dem sammen.

Kirurg Geir Stray Andreassen fremstår behendig. Han har nettopp utført en operasjon på en ukrainsk soldat, en operasjon han ikke har gjort på flere år.

– Vi har gjennomført en artrodese og unngikk amputasjon. Det vil si, jeg håper vi unngikk amputasjon.

Etter mange timer med konsentrasjon, puster han ut i et sterilt kontor sammen med kollegaene.

– Vi blir preget av dette vi også.

Det har blitt mye overtid for personalet her ved den nye Ukraina-posten, kalt «Medevac» ved Oslo universitetssykehus.

Kirurgene og sykepleierne forholder seg nå til eksplosjonsskader fra granater eller miner, skuddskader og knusningsskader.

De hører umenneskelige historier.

Ukrainske soldater som har blitt stabilisert på sykehus i hjemlandet, sendes ukentlig med fly til Norge.

De hvite gangene i avdelingen glinser.

Hver fredag får Geir en liste over ukrainske soldater, og så plukker han ut hvem de kan ta imot.

182 ukrainske pasienter har så langt fått behandling i Norge.

– De fordeles i hele Europa. Nå virker det som det er mye kapasitet. Forrige uke ba jeg om å få to, og da fikk jeg én pasient. Det er rift om pasientene. 

Oleh (30) trilles ut fra operasjonssalen etter dyp søvn.

Han ble skutt på invasjonsdagen og har siden hatt store knusningsskader i beinet etter å ha blitt truffet av en russisk granat.

De norske kirurgene plukket ut en kule på 5,45 millimeter fra en Kalasjnikov-rifle inne i beinet da de åpnet opp.

Geir viser med pekefingrene hvor stor den var.

«Slava Ukraini!», «ære til Ukraina!»

Når sykepleier Birte Espeskog hilser slik, rykker de ukrainske soldatene til og stråler.

«Heroyam slava», «ære til heltene», svarer de.

Hun har naturlig smilende øyne, sørger for latter i sykehusgangene.

I pausene pugger Birte og kollegene ukrainske gloser.

Hun har blitt kjent med soldatene, de er ikke lenger bare noen man ser på bilder på nyhetene.

De siste ukene har hun slitt med å legge fra seg jobben når hun kommer hjem.

– Se for deg at du plutselig har en ukrainsk soldat foran deg. Du forsøker å sette deg inn i hans forhistorie og hva han kom fra. Hvorfor han har skadene han har. Det er så mye tydeligere at det faktisk er mennesker det handler om.

– Jeg kjenner et større behov for å prate om det, fordi jeg opplever at krigen føles mer nær, sier hun.

Bak den ene døren ligger soldaten Sasha (24) med nylig amputert fot fra kneet og ned.

– Han har akkurat fått pizza, så kan dere gå inn etterpå.

Inne på rommet tar han ikke øynene opp fra mobilen før vi sier hei.

Pizzaen ligger kald på tallerkenen, uspist.  

Han gransker de nye fjesene som er gjemt bak munnbind og smittevernutstyr.

Det amputerte beinet hviler på en pute.

En ukrainsk lege oversetter spørsmålene.

Kjente du noe da det smalt? 

– Ja.  

– Jeg fikk en sterk smerte. Jeg ropte. Befant meg i en bakke og begynte å rulle nedover. Hvis jeg hadde rullet mot den ene siden, hadde jeg blitt nummer 200. Det betyr at man er død.

– Men jeg rullet den andre veien, og da ble jeg nummer 300. Det betyr at jeg er såret.  

Det ser ut som bilder fra slagmarken går i reprise når han ser ut i rommet.

– Var du redd? 

– Ja, kjemperedd. Den kvelden ba jeg til Gud mer enn noen gang før.  

Han lener hodet på sengegitteret, kaster et blikk ned på det amputerte beinet sitt.

– Hva slags tanker har du om framtiden? 

– Jeg har ikke sett så langt. Jeg er veldig takknemlig for det jeg har nå.  

– Er det øyeblikk på sykehuset som får deg til å smile? 

– Alt.  

– Hvorfor det? 

– Hvorfor? Jo, fordi den dingsen der har jeg aldri sett før, for eksempel, sier han og peker på et instrument med to gummislanger som henger på veggen.

– Hva tenker du på når du ligger her? 

– Jeg prøver å ikke tenke.  

Birte kommer inn. De smiler til hverandre. På nattevakt har Sasha lært henne å spille dam.

– Det er vondt å oppleve hvor plaget de kan være. Å komme på tilsyn flere ganger om natten og møte dem lys våkne hver natt. De ligger der og ser på filmer de har fått tilsendt av medsoldater. De har også smerter fra skadene.

Sasha putter inn ørepluggene og setter på musikk. Det er en krigssang fra Ukraina, sier han inn i Google translate. Han viser oversettelsen til Birte.

De skriver frem og tilbake gjennom appen. Den er litt kranglete, men de skjønner hverandre til slutt.

– Vi er et bra team, du og jeg, skriver Birte.

Sasha smiler.

Kaptein Svein Korsvold har et hjem som er like ryddig som brakkene i førstegangstjenesten.

Ikke en overflødig gjenstand å se.

Han satt i den brune lenestolen da russerne startet fullskala invasjon.

– Jeg husker at en kollega ringte og spurte om vi skulle ta en ekstra runde på skytebanen.

Han visste at ordren snart kom til å komme.

Da Norge økte beredskapen høsten 2022, var han klar.

To uker senere stod Svein og et hundretalls heimevernssoldater på vakt utenfor Equinors oljeraffineri på Mongstad.

De var bevæpnet. Speidet etter alt som ikke hørte hjemme der. Droner, russere, mistenkelig nærvær.

– Vi hadde en de-eskalerende tilnærming. Vi skal ikke skremme noen, men vi skal vise tydelig tilstedeværelse. Vi har våpen hele tiden, men stort sett på ryggen, for å ikke skremme. Men det er klart, det er en kort vei til det hvis vi må.

For hvert spørsmål Svein får, snur været i Alversund. Bergen ligger tre mil utenfor vinduet. Det er der enheten hans har hovedkvarter.

Han har en stolt tone i stemmen. Han startet i Forsvaret i 1986 og har siden da tjenestegjort.

Under den kalde krigen var han i beredskap i Nord-Norge og speidet etter russisk nærvær.

For noen av de yngste i militæret kan det virke skremmende at krigen kommer så nært i Europa, forteller han. Fordi de ikke har erfaringen med den kalde krigen med seg.

– Jeg ser at de tenker på det. Når vi finner fram den skarpe ammunisjonen utenfor skytebanen, og går med det på kroppen, blir det et nytt alvor over det. De må reflektere over at vi er statens maktapparat og i ytterste konsekvens må vi ta liv. Nå er det heldigvis fred i Norge.

– Når det kommer til de som er enda yngre, er det en god strategi å forklare dem godt hva som egentlig skjer, uten å dramatisere det, sier Svein.  

Svein er 55 nå, men føler seg fysisk som en i 30-årene.

– Hvis jeg skal stole på pulsklokken.

En dag uten trening er en dag uten mening, sier han.

Han ser at viljen hos soldatene har endret seg den siste tiden. At de er mer skjerpet og har en forståelse for at treningen er nødvendig.

– Hva gir det deg, å utføre slike oppdrag nå?

– Dette høres kanskje ut som en floskel, men plikt. Gjøre noe for landet. Det har noe med kjærlighet til landet å gjøre, rett og slett.  

– Du har kjærlighet for landet? 

– Ja. Norge betyr noe. Det vi har, betyr noe, og må forsvares. Vi må ha evne og vilje til å gjøre det, og så må vi ikke være så naive.

Den er velfødd, har store grønne øyne og bor i Tysnes kommune nå.

Den spiser av porselensskåler. Et pent halsbånd smykker seg rundt nakken.

Det tok to måneder før katten Arrau (7) og Maryna Shvartsman (26) ble gjenforent etter flukten fra Kyiv.

Hun husker stormen av følelser da ferjen la til havn på Tysnes.

– Å komme til et land der de gir meg varme og støtte, samtidig som jeg nettopp var i min by der de ville drepe meg?

Flukten tok ti dager, med seg hadde hun en 80 liters sekk, kattemat for en måned, et tomt kattebur og en kattedo.

Stilheten i Tysnes står ikke til turbulensen hun føler på innsiden.

– Men Tysnes er et fint sted å balansere seg selv mentalt, ting går saktere her, sier hun.

I fjor ble 31.000 mennesker fra Ukraina bosatt i store og små kommuner. 234 kommuner har i år sagt ja til å ta imot over 22.000 ukrainske flyktninger.

Maryna serverer sterk kaffe og ukrainsk sjokolade.

Katten er klar for en høneblund. Den måtte i karantene da den kom til Norge.

– Jeg reddet ham fra Ukraina og nå redder han meg, smiler Maryna.

Et bilde av Kyiv og et annet bilde av en fredsdue henger på veggene i hybelleiligheten.

I Kyiv bor det til vanlig 2,8 millioner mennesker. I Tysnes bor det 2000.

Hun prøver å sette ord på hvordan det oppleves å være flyktning.

– Det er vanskelig å være glad hvis du har en brukket fot som gjør vondt. Jeg kan smile, men foten er fortsatt brukket. Jeg ler, men det gjør vondt. Det er vanskelig å forklare.

Hun ser ut mot ferjeleiet der tåken leker seg med vannet. Maryna lærer seg norsk og jobber i Bladet Tysnes som journalist.

– Vil du kanskje bygge et liv her? 

– Min erfaring er at når jeg legger planer, ødelegger russerne det. Det har skjedd to ganger. Så jeg tenker ikke på planer, men på her og nå. Jeg fokuserer ikke på framtiden.

– Hva savner du mest med Ukraina? 

– Fred. Det er alt.  

Hun snakker flytende norsk etter bare et år i Norge. Norsklæreren klarer ikke skjule sin begeistring for Oleksandra Deineko (32).

Ordene som er spredt rundt på tavlen settes raskt sammen til en setning.

«Hun sier hun alltid kommer til å savne hjemlandet.»

– Veldig godt gjort, sier læreren.

Oleksandra valgte fra start å suge til seg den norske kulturen, men stusser over flere ting.

– Dere har så mange nisser her? Det var veldig vanskelig for meg å forstå. Jeg spurte norsklæreren min, kommer jeg til å se en tekst om fjøsnisser? Etter hvert forsto jeg. Dere lager grøt og legger det ut til fjøsnissene, sier hun på feilfri norsk.

Hun hikster av latter.

– I Ukraina har vi bare én nisse. Det var interessant for meg å se den kulturforskjellen.

Hun ramser opp mange ting hun liker ved Norge. Hun elsker brunost, men helst sammen med gulost.

– Jeg vet det er provoserende å si.  

Hjemme i leiligheten hennes i Oslo står et norsk flagg ved sofaen.

Boken «skikk og bruk» ligger på stuebordet. Hun er i full jobb som sosiologiforsker på Oslo Met.

– Leiligheten er nesten identisk som den jeg har i Kharkiv. Det føles som hjemme.

Hun har tatt på seg en ukrainsk Vyshyvanka med broderi i blått og gult. Fargene, som når de settes sammen, har fått en helt ny betydning for mange.

Hadde det ikke vært for at hun samarbeidet med noen norske forskere som kom til Kharkiv i 2019, hadde hun ikke vært her.

– For fire år siden ville jeg aldri i min villeste fantasi tenkt at jeg skulle snakke norsk om noen år.

Når vi snakker om alt annet enn krigen, er stemmen lystig.

Tanker om krigen gjør den lav og dyp, og skuldrene trekker seg litt sammen.

– Jeg flyttet til foreldrene mine på invasjonsdagen. Det var veldig mye bombing og aktivitet. Jeg tenkte at nå kommer vi til å bli drept.

Stemmen blir tynn. Øynene synker.

– Foreldrene mine insisterte på at jeg måtte dra. Jeg måtte ta valget, flytte eller bli i hjemlandet mitt, reise fra foreldrene mine.

Hun sendte en sms til sin norske venn, og fikk som svar: «Kom hit».

Hun pakket klær, pass og pc på under en time.

– Det var en veldig rask bestemmelse. Situasjonen var veldig farlig.

Hun trenger en pause. Smerten ligger rett under overflaten og nå må den ut.

– Det var en sterk følelse å komme hit, fordi de norske vennene mine reddet trolig livet mitt. Jeg vet ikke hva som hadde skjedd om jeg ble.  

Oleksandra setter seg i sofaen igjen. I morgen skal hun løpe langs Akerselva.

Hun har hodelykt på luen.

– Jeg løper. Jeg løp i Ukraina, og jeg løper her. Det hjelper meg. På den måten er jeg veldig typisk norsk.

Hun ler av det hun nettopp sa. Følelsene skifter fort.

– Når jeg er aktiv, er jeg ikke deprimert.

– Og så liker jeg hvor mye lys dere har på kvelden utendørs om sommeren. Det er veldig «koselig».

Lyset skinner sterkere akkurat nå. Vinden har kanskje blåst bort litt bekymring og frykt.

– Jeg føler en respekt for det norske samfunnet. Jeg ser at folk har tillit til hverandre. Og at folk har tillit til meg. Det er en stor følelse å få.

– Hvis du skal oppsummere det siste året i noen ord? 

– Hvis to ord er nok. Takk, kanskje.

– Tusen takk.