– Jeg eksisterer egentlig ikke, sier barna mine

– Prøv du, du som skjønner dette her. Hva står det der? sier Anne Dybfest (72) frustrert.

På kjøkkenet sitt i Stavern sitter Anne omringet av bøker og informasjon. Hun peker på en skjerm og sukker. Det er vanskelig å endre på instillingene på den digitale maskinen.

– Jeg forstår ikke noen av de tegnene der. Kanskje hvis jeg går på dette da? Jeg bruker litt tid på å lese dette her, for dette er smått, vet du. «About the book?» Nei, det var ikke den.

Regnes ikke som demokratisk

Anne er ikke alene om å slite med den digitale teknologien.

I Norge er omtrent 600.000 personer ikke, eller lite, digitale, ifølge Kompetanse Norges rapport fra 2021. Denne gruppen består spesielt av eldre og personer med lav utdanning.

Kompetanse Norge ligger i dag under Direktoratet for høyere utdanning og kompetanse.

– Konsekvensen av å ikke delta blir bare større og større, sier Malin Rygg som er tilsynsdirektør i Digitaliseringsdirektoratet. Hun jobber i tilsynet for universell utforming.

EU definerer for første gang digital deltakelse som et krav for demokratisk deltakelse.

De mener at i 2030 vil du ikke kunne delta på lik linje i demokratiet, om du ikke er digital. Dette kommer frem i EUs digitale strategi som ble publisert i 2023.

Malin Rygg fra Digitaliseringsdirektoratet peker på at stadig større krav om å kunne bruke digital tjenester, fører til at mange faller utenfor det digitale samfunnet.

Blant disse er det flere som ikke klarer, eller ikke vil, følge utviklingen, sier Rygg.

Tilbake på kjøkkenet i Stavern myser Anne mot skjermen.

– Hvis jeg nå skal prøve å bestemme skriftstørrelsen. Jeg har ikke gjort dette på 100 år. Jeg tror jeg kan gå inn et sted å endre det?

«Up to date»

Anne har ikke alltid hengt bak digitalt. Tvert imot. Hun har arbeidet som oversetter for Interpol i Kripos og var tidlig ute med å bruke datamaskin.

– På 70-tallet og begynnelsen av 80-tallet var jeg litt «up to date» med det teknologiske.

I Kripos kom folk fra hele landet som skulle spesialisere seg i blant annet teknisk etterforskning. Og Anne kjøpte seg sin første datamaskin i 1986.

– Da var jeg ganske tidlig ute, sier Anne med et snev av stolthet.

Etter å ha arbeidet 13 år i Kripos, fra 1973 til 1986, flyttet hun fra Oslo til Stavern. Men i Stavern var det vanskelig å fortsette i jobben som oversetter.

Anne bestemte seg for å begynne å undervise, fullførte lærerskolen og fikk jobb som lærer på en ungdomsskole på begynnelsen av 90-tallet.

Men det skulle ikke ta lang tid før hun begynte å kjenne på digital utfordringer i lærerjobbben. Selv om Anne hang med til å begynne med merket hun at de digitale verktøyene ble gradvis mer krevende å bruke. Skjermene ble mindre og gikk raskere.

– Jeg skjønte jo at det var mye jeg ikke hang med på. Og omtrent rundt 2010 økte det på med masse forskjellige systemer vi måtte lære, forteller hun fortvilet.

Så skulle skolen Anne jobber på legges ned, fordi det skal bygges en helt ny og digital ungdomsskole.

For Anne var det synet som gjorde at hun etter hvert begynte å henge langt bak alle andre digitalt.

Gradvis falt hun ut.

En morgen var alt svart

En morgen i 1978, på ferie i Kristiansand, våkner Anne og alt er helt svart. Hun lukker øynene og tenker at det kommer til å gå over.

Men det gjør det ikke.

– Du kommer ikke til å få synet tilbake fordi synsnerven din er helt blek, den funker ikke mer, forteller legene på Ullevål sykehus.

Anne har fått en virusinfeksjon på synsnerven på sitt høyre øye.

Men hun lærer seg å leve med det, før det samme skjer på venstre øye – omtrent to år senere. Dette øyet blir ikke helt svart, bare veldig utydelig.

Synet til Anne gjør at det derfor ikke enkelt for henne å bruke digitale tjenester.

– Teknologisk sett har jeg falt av, sier Anne.

– Hva er en app?

Ved Seniornett sine lokaler i Sandefjord arrangeres datakafé annenhver fredag. Kaffe og en halvtimes foredrag om et bestemt tema.

Etter det går frivillige rundt og hjelper de eldre.

– Vi har tema på kursene våre, vi må prøve å treffe på det folk er interesserte i. Flere av de eldre kommer på kurs for å løse et problem de har, sier Tor Møller, leder i Seniornett Sandefjord.

Møller forteller at da de arrangerte første datakafé var det rundt 10 personer som møtte opp, men at antall deltakere nå har økt til rundt 40 personer.

Han peker på at de eldre ofte er veldig opptatte av daglige ting. Hvordan bruker en e-post? Hva er en app, og hvilke apper finnes? Hvordan bestiller en reiser til og fra steder? Hva er skyen og hvor ligger den?

– Jeg er opptatt av at de i tillegg til å få hjelp med problemer, også lærer noe nytt. Noe de ikke kjente til fra før, sier Møller.

Da datakafeen handlet om kunstig intelligens, kom det ekstremt mange, forteller Tor Møller. Han tror det kan ha sammenheng med den omtalen og eksponeringen kunstig intelligens har hatt i mediene, og flere av de eldre sin frykt for ny og fremmed teknologi.

Møller er veldig bestemt på datakafeen skal opplyse, men også berolige de eldre som trenger digital hjelp eller er redd for det ukjente.

– Flere sier «Dette behersker jeg ikke, dette er skummelt», gjenforteller Møller.

Samfunnet stiller visse krav

– Digital deltakelse er en forutsetning for demokratisk deltakelse. Risikoen for å stå utenfor blir heller ikke mindre med årene som kommer, sier Malin Rygg i Digitaliseringsdirektoratet.

Hun peker spesielt på at det digitale ofte er det eneste alternativet for å delta i samfunnet.

– Vi må slutte å tenke på eldre som noen som trenger hjelp. De har mye ressurser og erfaringer, men slik digitale tjenester er nå, gir dem ikke nødvendigvis en sjanse, mener hun.

Digitaliseringsdirektoratet jobber med kunnskap og utvikling av forskjellige digitale tjenester, samt analyserer og avdekker feil, eller problemer i offentlige digitale systemer.

Rygg forteller at en kan tenke at det å delta digitalt er en trapp, og at en trenger litt hjelp for å komme i gang. Og at de større utfordringene oppstår hos dem som ikke klarer å komme seg inn i det digitale selv.

– Det er for lettvint å fortsette å peke på, samt legge skylden på, eldre og pensjonister som ikke er digitale, sier Malin Rygg.

– Vi som lager disse tjenestene har et ansvar for flest mulig kan ta disse i bruk. Vi må tenke nytt om mye hvis vi vil ha et aldersvennlig Norge, påpeker hun.

Men Malin Rygg mener også at det digitale ansvaret er fordelt på brukerne og de som lager tjenestene.

– Som individer må vi hele tiden gjøre noe for å samarbeide med samfunnet. Du må for eksempel gå til busstoppet for å kunne bruke bussen, sier hun.

Dette mener hun gjelder de digitale tjenestene også. Rygg peker på at hvis en skal delta i et samfunn, vil samfunnet stille visse krav til deg.

– Til syvende og sist handler det jo om å gjøre den digitale hverdagen enklere for alle, legger Malin Rygg til.

– Hjelp, det kan jeg ikke

I lærerjobben begynte Anne etter hvert å merke at kollegaer sparte tid ved hjelp av de digitale tjenestene skolen begynte å bruke.

– For dem var det arbeidsbesparende, for meg var det jo ikke det, forteller Anne.

Da Anne skulle få opplæring i de digitale systemene, satt hun i stor grad å lette etter pilen på skjermen – og den fant hun sjelden før den forsvant igjen.

– Jeg så ikke så godt som jeg trodde, og skjønte at det var mye jeg ikke hang med på. Jeg var snart pensjonist og innså etter hvert at det ikke var noen hensikt å fortsette slik, forteller Anne mens hun ser betenkt utover i rommet.

Anne har et nettbrett som er stilt inn med stor skriftstørrelse, det bruker hun så lenge en ikke endrer på noen innstillinger eller skriftstørrelse.

Hun bestiller aldri ting på nettet, og har verken nettbank eller smarttelefon. Synsmessig kan ikke Anne bruke disse digitale tjenestene – det blir for knotete og smått.

– Jeg eksisterer egentlig ikke, ifølge barna mine, legger Anne til når hun snakker om sin digitale tilstedeværelse.

En gang opplevde Anne å bli veldig skremt av den digitale utviklingen. Det var da hun fikk beskjed om at posten skulle digitaliseres.

– Og da tenkte jeg, å nei, hjelp, det kan jeg ikke. Det orker jeg ikke.

Hun reserverte seg deretter mot digital post.

– Jeg er vel kanskje den eneste av de i leilighetskomplekset her som fortsatt får post i postkassen, ler Anne med en viss selvironi og stolthet.

Trives som svak digital bruker

– Jeg skjønner at sentrale myndigheter kan ha litt problemer med sånne som meg, sier Anne og ler.

I dag har Anne flere hjelpemidler som gjør at hun kan se og lese bedre. Hun har også fått flere verktøy av Blindeforbundet som gjør at hun kan lese nyheter og høre på lydbøker slik at hun ikke faller bak i samfunnet.

Anne trives med tilværelsen som en svak digital bruker.

– Jeg vet jo kanskje ikke helt hva jeg går glipp av, ler Anne.