«Tenk å kalle barnet sitt Per Willy», pleier søsteren til Per Willy Pettersen å si.

«Tenk å kalle barnet sitt Jacobus Petrus», svarer han da.

Jacobus Petrus var Per Willys tippoldefar. Det er ikke så mange som vet hva sin egen tippoldefar het, eller hvem han var.

Men etter 12. mars i fjor har Per Willy brukt tiden sin på noe mange andre nordmenn også har drevet med de siste månedene.

Veldig mange.

Interessen for slektsforskning har skutt i været.

Per Willy er altså ikke alene om å lete etter ukjent slekt og hemmelig historie.

Men han er muligens alene med det han fant.

Per Willy Pettersen bor i et hus med utsikt over det bølgede landskapet som rammer inn Nordsundet i Kristiansund.

Her bor han med sine to sønner, og det firkantede huset er møblert deretter. Med mørke møbler, innrammede fotballbilder på veggen, tre hvite lysestaker på det massive trebordet mellom stua og kjøkkenet, og en sovesofa fra IKEA.

Som flere i Kristiansund, jobber han i oljesektoren. På fritiden er Per Willy først og fremst oppmann for et Gutter-19 fotballlag.

Da gresset endelig tittet fram i fjor vår, kunne de ikke spille på grunn av koronarestriksjonene.

— Også har jeg jo alltid vært nysgjerrig på slekta, forteller han.

Endelig har han ledig plass i kalenderen. Nå kan han begynne.

Han møtte umiddelbart på et problem. Ingen var helt sikker på hva moren til bestefaren, Anna Marie, het til etternavn. Det var heller ingen som var helt sikre på når hun døde.

Og hvem var egentlig den biologiske faren til bestefar Willy?

— Her stanget jeg hodet mye i veggen. Siden jeg visste så lite, bestemte jeg meg først og fremst for å konsentrere meg om bestefar.

Noe av det første han fant var et fargelagt bilde av bestefaren i fangearkivet, som er en søkbar database over fanger under 2. verdenskrig. Dette ville han vite alt om.

Plutselig kommer Per Willy på et annet gammelt fargebilde av bestefaren. Bildet er opprinnelig svart-hvitt, men ble nøye fargelagt for hånd under andre verdenskrig.

De omhyggelige penselstrøkene ble lagt samtidig som bestefar Willy var i konsentrasjonsleir i 1943.

Etter å ha spurt litt rundt i slekta, finner han ut at det var oldemor Anna Marie som fargela bildet.

Av det hun trodde var sin døde 18 år gamle sønn.

Oldemor er på interrail

Og det var her han endelig kom på sporet av oldemor Anna Marie.

Eller snarere – mangelen av spor.

Nøyaktig 30 år etter at Willy satt fengslet under andre verdenskrig, den 4. juli 1973, dør Anna Marie. Hennes eneste sønn har for lengst bosatt seg og stiftet familie i Kristiansund.

Hun har selv tilbragt de siste fem årene på et sykehjem på Jevnaker.

Anna Marie og Willys biologiske far skilte seg da Willy var barn, og siden har ikke faren vært tilstede i den lille families liv. Det har vært mor og sønn hele livet.

Da Anna Marie døde på Søster Ninas sykehjem i 1973 var det derfor en selvfølgelighet at levningene skulle sendes til Kristiansund. Her skulle hun gravlegges.

Når sønnen senere fulgte etter, skulle mor og sønn ligge side om side.

Anna Marie sendes til et krematorium. Asken legges i en urne, og urnen med asken settes på et tog.

Siden har Anna Marie vært savnet.

— I familien omtaler vi henne bare som «på interrail», forteller Per Willy.

Det er kanskje litt flåsete.

Men urnen med Anna-Maries levninger kom aldri til endestasjonen.

— Hvis noe blir tungt og vondt i denne familien, så drar vi en fleip om det. Da ble det til at gamla hadde dratt på interrail.

I urnen som ble borte lå det et levd liv.

For sønnen Willy var det vanskelig å godta at noen hadde mistet moren hans.

For å minne alle om hvordan det var på 1970-tallet: Det var kun fasttelefon.

Hvis du bare hadde et navn, så måtte du finne vedkommendes nummer i Telefonkatalogen.

Det fantes ikke sporingsnummer på en pakke. Det eneste du hadde å forholde deg til var tid og sted for overleveringen. Hvis toget hadde problemer på veien, måtte man dukke opp og vente til det ankom.

Offentlig tilgang til internett kom drøyt 20 år senere.

— Tenk på hvordan det må ha vært å håndtere dette på 70-tallet. Da tok du en telefon, og hvis du ringte til feil sted så kom du ingen vei. Og ikke minst, hvor skulle man ringe?, undrer Per Willy.

Det er muligens enkelt å avfeie et mysterium om en forsvunnet urne 48 år etter. Men urnen inneholder et menneske, i like stor grad som at en kiste inneholder et menneske.

Den tar bare litt mindre plass.

Denne urnen inneholder Anna Marie. Bestefar Willy fortsetter å lete etter moren sin. Det gjør han i flere år.

Planen var at de skulle gravlegges sammen. At de skulle hvile på samme måte som de hadde levd i så mange år, de to.

Etter noen år dør soknepresten som hadde ansvaret for transporten. Da må han gi opp. Det blir ikke holdt noen bisettelse for Anna Marie.

Nå som han er voksen kan han gjenspeile det nære forholdet han og bestefaren hadde, med det nære forholdet bestefaren og Anna Marie hadde.

Per Willy vet at bestefaren følte på mye sinne og fortvilelse da hun forsvant.

– Da jeg var barn og undom, så kunne jeg ikke gjøre så mye i retur for han. Men jeg kan det nå, om jeg finner moren hans.

Og i dag lever informasjonen videre etter et dødsfall.

— Det er så mye som er digitalt og søkbart. Vi klarer å finne slekt, og vi klarer å finne ut hva de jobbet med. Men det er dette som er det store. Hvor er hun?, undrer Per Willy.

Hva skjedde med Anna Marie?

— Jeg har ingen tro på at noen bare kaster en urne. Det går ikke an. Å miste en person, sier Per Willy.

Tidstyven

Troen på at urnen fortsatt ligger et sted gjorde at Per Willy skrev et innlegg i en Facebook-gruppe for slektsforskere. Det var her han virkelig begynte å bli kjent med oldemoren sin.

Fra Norges mest drevne hobby-slektsforskere lærte han at Anna Marie var gift tre ganger. Hun het slettes ikke Larsen eller Pettersen, men Andreassen. Og det er helt sikkert at graven hennes ikke finnes i det digitale gravstedsøket.

— Jeg har ikke ringt de som står for kremasjonen i Oslo. Du føler deg litt som en tidstyv.

— De er jo der for å ta seg av ting som skjer i dag. Jeg føler ikke at jeg har rett til å spørre om ting som skjedde for så lenge siden, forteller Per Willy.

Det var aldri min intensjon å lete etter oldemoren som forsvant på toget.

Men som en nyhetsjournalist har jeg ingen sperrer mot å være tidstyv.

I tillegg har jeg et godt og nært forhold til min egen oldemor, som lever i beste velgående. Jeg hadde snudd hver stein hvis hun forsvant.

Dagen etter turen til Kristiansund ringer jeg derfor Oslo Krematorium for å få utlevert dokumentasjonen på Anne Marie Andreassens kremasjon.

Nye tider, nye krematorier

Krematoriumets arkiv er i kjelleren på Alfaset Gravlund og Kapell. Ifølge de som jobber der i dag, er arkivet til å stole på. Dog ikke digitalisert. Heller ikke tilgjengelig for offentligheten.

Jeg ringer krematoriet på en fredag. På mandag får jeg en telefon tilbake.

Det finnes ingen dokumentasjon på at Anna Marie Andreassen ble kremert ved Oslo krematorium i 1973. Heller ikke Anna Maria Larsen. Eller Anna Marie Pettersen.

Jeg blir forøvrig opplyst om at hun faktisk heter Andreasen med én «s» i folkeregisteret.

Og jeg får et tips. I 1971 ble Ringerike krematorium vigslet.

To år før Anna Marie døde, ble altså Ringerike krematorium åpnet. Krematoriet ligger i Hønefoss, som er betydelig nærmere Jevnaker enn hva Oslo er.

Sjansen er stor for at hun kan ha blitt sendt dit.

På Ringerike krematorium er det to ansatte, i tillegg til de som er knyttet til gravkapellet og kirkestuen.

De er usikre på hvor mange dokumenter de egentlig har fra tiden like etter at krematoriet åpnet.

For å si det som i 1973: Vi la på røret etter kort tid. Og jeg satt igjen med en følelse av at dette var en blindvei.

Dagen etter ringer de ansatte ved krematoriet meg opp igjen.

Beskjeden i den andre enden er kort og konsis:

«Hun ble kremert her».

10. juli 1973 ble Anna Marie Andreasen kremert på Ringerike krematorium. Hun ble sendt dit etter at hun døde på sykehjemmet i Jevnaker. Hennes offisielle yrkestittel i arkivene er "forhenværende sjømannshustru".

Hun stod lenge på krematoriet. Helt til 18. august 1977, da hun ble utlevert til kirkevergen i Kristiansund.

Den ansatte ved krematoriet forklarer at det kan være mange årsaker til at en urne står så lenge lagret. Det kan ha vært transportproblemer, eller vanskeligheter med kommunikasjon.

«Men det er et felt som ikke er utfylt».

Feltet for at urnen er bekreftet mottatt, og at urnen er plassert i jorden, står tomt.

— Dette var spennende! Dette er helt nye opplysninger for vår del, sier Per Willy da jeg overbringer beskjeden.

Ingen i familien kan erindre noe som skulle tilsi at hun ble stående i fire år på Ringerike. Det har aldri vært et tema i jakten på urnen. Mest sannsynlig har bestefar Willy lett etter moren uvitende om at hun fortsatt står lagret på Hønefoss.

Derfor har de heller aldri lett gjennom dokumenter fra 1977.

Det har heller aldri vært noe tema at hun kunne ha blitt kremert noe annet sted enn i Oslo.

Kirkevergen i Kristiansund har tidligere gått gjennom arkivene fra 1973. Nå er det en ny dato som gjelder, og forhåpningene er store.

Per-Willy kontakter kirken med den nye informasjonen.

– Vi har et reelt håp. Men det er klart at når du er oppvokst med motvind fra alle kanter, som vi er her, så er du gjerne en optimist da, sier han.

Det viser seg at det ikke finnes noen dokumentasjon på at en urne med Anna Marias levninger kom til Kristiansund i 1977.

I et siste forsøk kontakter Per Willy statsarkivet i Kristiansand. Med 1970-tallets løkkeskrift kan en "u" blir forvekslet med en "a".

Heller ikke i Kristiansand finnes det spor etter en bortkommet urne.

Urnen er å anse som forsvunnet.

Nesten.

Teoretisk sett, så kan urnen ha vært umerket. Hva gjør man hvis man finner en umerket gjenstand på et tog? Jo, man plasserer gjenstanden i hittegodset. Her står den fram til noen henter den. Etter en viss periode blir den kastet.

– Jeg føler ikke hittegodset er riktig sted for et menneske, sier Per Willy.

Jeg mener det er verdt et forsøk.

Etter å ha blitt omdirigert fire ganger for å finne dokumentasjon fra Jernbaneverket før det ble avviklet i 2016, finner jeg endelig arkivets siste hvileplass. Passende nok hos Arkivverket.

Samtidig som jeg har fulgt opp hittegods-sporet har Per Willy fortsatt sine egne undersøkelser.

Han har forsøkt seg i flere ulike digitale arkiv, og gått bredere ut i slekten. Dess mer Per Willy har gravd, dess mer har også faren hans blitt involvert i søket.

Og det har blitt enda viktigere å finne et svar.

— Hvis hun er begravet et sted, så har vi et sterkt ønske om å få vist henne den respekten hun fortjener, forteller han.

De eldre i familien Pettersen husker fortsatt bestemoren sin som bodde i Oslo, og de mange feriene til hovedstaden.

Men det er aldri noen som har kunnet gå til graven hennes og lagt ned blomster.

— Vi legger ned blomster for en grunn. Det er fordi det betyr noe for oss. Jeg håpet å få vist bestefar at det han gjorde for meg i barndommen var viktig.

Per Willy mener bestefaren fortjener å bli gjenforent med moren sin. Han vet hvor mye det ville betydd. En mann med en sterk historie som kun han og moren visste om.

Per Willy har ikke funnet flere svar i sin fortsatte leting.

Og etter en sunn ventetid, har jeg endelig fått svar fra Arkivverket.

Seniorkonsulenten kan fortelle at de har lett i arkivene til Norges Statsbaner Drammen distrikt. De kunne ikke finne bevarte protokoller eller lister over sendt gods fra Hønefoss i 1977.

Arkiver over hele Norge har blitt digitalisert. Og slektsforskning har nå blitt en utbredt hobby. Men det er ikke alt man kan finne.

Det neste steget er menneskelig hjelp. Menneskelig hukommelse. Eller kanskje menneskelig lykketreff?

Et sted har urnen tatt veien.

Kanskje har den støvet ned, og står bakerst på en gammel trehylle på et hittegods hvor kun den ytterste pappesken med gjenglemte votter sjekkes. Kanskje står den på et krypeloft, hos noen som en gang fant den og prøvde å finne pårørende. Eller kanskje den ligger under jorden et sted, og gravstenen leser «ukjent».

Dette er Anna Maries bønn til den som vet noe.

— Nå har vi fått snakket om henne, over 40 år etter hennes død. En generasjon som aldri har møtt henne har blitt kjent med henne. Når du har gitt liv til andre, så fortjener du en viss grad av anerkjennelse, mener Per Willy.

— Og hvis vi er heldige, så får vi lagt henne sammen med sønnen sin.