Tre uker tidligere, januar 2022:

Ørjan (50) tråkker forsiktig nedover den isete gangveien langs Akerselva.

Samtidig sover en høygravid 30-åring på andre siden av Atlanterhavet.

– Det er jo et vanvittig skritt å ta, sier Ørjan.

Det han gjør er ulovlig i Norge.

– Men det ble denne løsningen for meg. Nå er det ingen vei tilbake, og det kjennes helt riktig.

I bilen på vei hit surret en rockeslager i bakgrunnen. Ørjan ler litt av tanken på sluttstrofen.

«It’s now or never». Det er sånn det føles.

I 2021 var nesten én av fire menn på 50 år barnløse i Norge.

Vi vet ikke hvor mange som er det ufrivillig. Heterofile Ørjan har ønsket seg barn lenge. Den riktige dama har bare aldri dukket opp.

Det var det som til slutt fikk ham til å ta det kontroversielle valget: Å få barn alene. Ved hjelp av en surrogatmor som bærer frem barnet for ham i USA.

Sola skaper skygger i 50-åringens fjes.

Det er skummelt å åpne seg om noe så sårbart. Han vet at mange er i mot det han gjør.

I Norge er surrogati ulovlig.

Likevel er det ingenting som stopper norske foreldre fra å dra til utlandet og lage seg en baby der. Det er Ørjan glad for.

– Dette er min eneste mulighet til å oppfylle mitt største ønske.

I magen til surrogatmoren Vanessa har Ørjans etterlengtede datter snart vokst ferdig.

– Alt er klart. Jeg mangler bare én ting.

Datterens aller første bamse. Valget føles viktig.

Kanskje skal den følge henne resten av livet. Mye lenger enn han selv vil få muligheten til.

Han har ingen partner å rådføre seg med. Familie og venner kommer godt med. Og Google.

– Heldigvis kan jeg ta det litt steg for steg.

Det kommer en tid for større leker. Etter hvert også store spørsmål om hvor babyer kommer fra. Det er han forberedt på.

Det finnes ikke tall på hvor mange menn som velger å bli far alene i Norge, men i Storbritannia mener eksperter at dette er en økende trend. Der har det blitt lovlig for enslige å få barn ved hjelp av surrogati.

Ute på gata gir motlyset i Markveien et vagt håp om vår. Ørjan er klar for sitt livs viktigste reise.

Det er fortsatt et par uker igjen til det planlagte keisersnittet når meldingen fra surrogatmoren tikker inn. Hun har sammentrekninger i livmoren.

I et lite sekund går alarmen i hodet på Ørjan.

Hva om noe skjer med Vanessa? Hva om hun plutselig føder, og han ikke rekker frem i tide?

Noen ganger sniker den seg innpå ham likevel. Den lille tvilen.

Hva har han satt i gang?

«Jeg har hatt en del tanker i det siste rundt hvordan jeg skal klare å leve med meg selv hvis det skjer noe alvorlig med Vanessa fordi hun er gravid for min skyld,» skriver Ørjan.

Svangerskapet i seg selv er ikke uten risiko. Heller ikke det planlagte keisersnittet. Men det er en risiko Vanessa (30) mener at det er verdt å ta for å kunne være mer hjemme med sønnen som har autisme, og lillesøsteren hans.

Det er andre gang hun går gravid med noen andres baby i magen hjemme i den amerikanske delstaten Rhode Island.

Det føles fortsatt litt fjernt at Ørjan snart skal hente datteren i USA. Det er allerede et par år siden han var der og leverte blod- og sædprøver. Det føltes surrealistisk å bla seg gjennom de anonyme eggdonorne etterpå. Det viktigste ble å velge en med lite sykdom i familien.

Etterpå matchet byrået ham med Vanessa.

Så kom pandemien, og midt oppi alt byttet han ut et altoppslukende frilansliv i mediebransjen med jobb i NRK.

Noen måneder senere fikk Vanessa satt inn et ferdig befruktet egg i livmoren.

De fleste rundt ham vet fortsatt ingenting. Han er spent på mottakelsen.

– Hva tenker du om at hun ikke skal vokse opp med en mor?

– Det viktigste er at jeg gir henne en trygg og stabil oppvekst. Og så kommer hun til å ha mange kvinnelige rollemodeller i livet.

– Hva med reaksjonene hun selv kanskje vil få?

Støtten fra de rundt betyr mye. For han vet hva kritikerne sier:

Surrogati er et kontroversielt tema. De fleste politiske partiene er imot. Senest i 2017 gikk regjeringen inn for at surrogati fortsatt ikke burde være lov. Det ble kalt en «ikke etisk akseptabel handling».

En del mener at surrogatmødrene blir utnyttet. Andre er opptatt av at det strider mot barnets beste.

– Jeg valgte å gjøre dette i USA, fordi der føler jeg ikke at man utnytter fattige mennesker og kjøper deres kropp som en rugemaskin, sier Ørjan.

Det ligger mye research bak valget. Noe av det mest avgjørende ble en britisk studie som viste at surrogatibarn utvikler seg rimelig likt sammenlignet med andre barn.

– Det siste jeg vil er jo å sette barn til verden som får dårligere betingelser enn andre.

– Hvorfor ble du ikke fosterfar eller gikk for adopsjon? Det finnes jo mange barn som trenger foreldre?

– Jeg tenkte at en singel mann i min alder ikke har så mye sjanse for å adoptere. Ble egentlig frarådet å bli fosterfar. I tillegg hadde jeg jo lyst på barn med mitt genetiske opphav.

16. februar sleper Ørjan to store kofferter over steingulvet på Gardermoen. Moren hans – den vordende farmoren – er med for å sende ham av gårde.

Neste gang hun ser sønnen kommer han sannsynligvis hjem med dyrebar last.

For medpassasjerene ser han kanskje bare ut som nok en middelaldrende hvit mann på jobbreise.

30.000 fot over bakken synker det virkelig inn. Om under én uke skal han bli pappa.

– Det er jo litt rart å si i luften, men det er først nå jeg begynner å lande litt.

Skylaget har nettopp sprukket opp.

– Jeg er ganske spent.

Til nå har han vært en del av en økende gruppe norske barnløse menn.

Ingen har helt funnet et klart svar på hva det skyldes. En del utsetter å få barn. Det kom frem da professor Ann Magritt Jensen dybdeintervjuet barnløse menn.

– Det handler ikke om at de ikke vil ha barn. Noen ville reise mer, eller ha mer utdanning. Andre har ikke funnet partner, sier den pensjonerte forskeren fra NTNU.

Flere har ment at det er en del menn som «velges bort» av kvinner, mens andre skylder på et overskudd av gutter i samfunnet.

Det fødes rundt seks prosent flere gutter enn jenter i Norge, ifølge SSB. Det gjør det naturlig at noen ender opp enslige.

Det suser stille på SAS-flyet til New York. Ørjan funderer på hvordan akkurat han havnet her.

Plan A var å få barn med en partner, men han har aldri funnet den store kjærligheten.

– Jeg har tenkt mye på hvorfor. Jeg har ikke lett for å slippe folk inn på meg.

Snirklete norske veier er byttet ut med pumpende hovedpulsårer som penetrerer landskapet. Tre år etter den første e-posten ble sendt til et surrogatibyrå nærmer han seg målet. Attleboro, på den amerikanske østkysten.

– Mange vil si at dette er et veldig egoistisk valg?

– Det er det også. Det er ingen menneskerett å få barn.

USA er en av de vanligste destinasjonene for den typen surrogati som innebærer at man engasjerer en surrogat i et annet land.

Ingen vet hvor mange surrogatibarn som kommer til Norge hvert år.

I fjor sa 61 norske fedre at de ble pappa til et barn i et av landene det er vanligst å dra til for surrogati. Det viser tall Utenriksdepartementet har hentet inn fra utenriksstasjonene.

De har ikke oversikt over hvor mange av disse som er surrogatisaker.

*

I passkontrollen i New York stirrer en erke-amerikansk fyr i Ørjans ferske pass.

– Hva er du her for?

På forhånd var Ørjan litt usikker på hva han skulle svare. Nå nøler han ikke et sekund.

Med et snev av stolthet proklamerer han:

– For å bli far, faktisk.

– Er du her med kona di?

– Nei, jeg gjør dette alene.

Tolleren reagerer umiddelbart.

– Det er fantastisk!

Ørjan puster lettet ut. Responsen betyr noe for ham. Selv om oppmerksomheten er uvant.

Det trigger ubehagelige minner. Ørjan ble mobbet som barn. Da foretrakk han å gå i ett med tapetet, være usynlig.

Nå er han bare en fremmed i et land hvor janteloven ikke regjerer like hardt.

Vinden tar tak i trærne utenfor huset han har leid via Airbnb i Attleboro. Ørjan har akkurat vasket tolv bittesmå sokker.

Om få dager skal keisersnittet skje på et privatsykehus seks minutter unna.

På bordet ligger en brosjyre om barselomsorg Ørjan fikk da han var innom på besøk. Den er prydet med idylliske bilder av mødre og nyfødte.

– Hele boka handler om mammaer, sier han tørt.

Selv om den moderne familien nå kommer i alle varianter, er Ørjans versjon fortsatt et stykke fra normen.

Det trenger ikke å være et problem, mener psykologspesialist Gro Vatne Brean.

Et barn kan bli vel så friskt og lykkelig med kun far, ifølge henne.

Det mest avgjørende er hvordan han snakker om ting, og om han skaper en trygg oppvekst.

Internasjonal forskning viser det samme. Gode relasjoner er viktigere for barnet enn hvordan familien er strukturert.

«Noen ganger ser vi at jo mer uvanlig familiestrukturen er, jo bedre er relasjonene, fordi dette er foreldre som virkelig ønsker barn, og det er veldig viktig», skriver den verdensledende britiske forskeren Susan Golombok.

Tidligere forskning av Golombok viste at 7-åringer født av en surrogat kunne finne det vanskelig at de hadde vokst i magen til en kvinne de ikke var i slekt med. Det var sammenlignet med de som hadde blitt båret frem av sin egen mor med donerte egg og sæd.

Men oppsummert viste den store studien hun gjorde på familier og barns utvikling i surrogatfamilier, at barna greier seg bra psykologisk sett.

Ørjan snakker til seg selv mens han tusler rundt i huset. Han vet ikke helt hvordan han skal håndtere de små klærne ennå.

– Liker du å leke med barn?

– Det er viktig å leke. Det lærer man av.

Han er opptatt av nettopp det. At ting skal bli riktig.

Klær skal vaskes. Utstyr skal testes. Han vil lære seg hvordan alt funker før han har en nyfødt i armene. Heldigvis har internett mange svar. Og meninger.

– Mammapolitiet blir sikkert sure. Men jeg godtar at jeg ikke har fasiten.

Utenfor den lokale puben putrer det høyt i eksospottene på motorsyklene som durer forbi.

I baren sitter det menn på Ørjans alder og drikker øl til fredagslunsjen. Det gjenstår fortsatt et stort valg.

– Jeg vil ikke velge navn før jeg ser henne.

På kamerarullen dukker det også opp bilder av leiligheten han pusset opp og solgte for å få råd til babyprosjektet.

– Egentlig skulle pengene gå til å jobbe mindre og leve mer.

Minst 1,4 millioner kroner har surrogatiprosessen kostet ham. Sannsynligvis mer.

Surrogatmoren får utbetalt 30.000 dollar. Det er cirka 290.000 norske kroner. I tillegg får hun 200 dollar i måneden under graviditeten, og alle medisinske utgifter dekket.

Surrogatibyrået tar 15.000 dollar. På toppen kommer utgiftene til advokater, fertilitetsklinikken, forsikring og firmaet som har ansvar for bankkontoen Vanessa får penger fra. I tillegg koster det flere uker lange oppholdet i USA dyrt.

– Jeg vet at jeg er veldig privilegert som har muligheten, sier Ørjan.

I morgen skal han besøke Vanessa og familien for første gang. Han har bare møtt henne og mannen Peter kort én gang før.

*

Det er antydning til vår på østkysten denne formiddagen. En halvtimes kjøretur fra Ørjan bor Vanessa (30) i en liten tomannsbolig med familien.

Døren på leiebilen smeller igjen. Nervøsitet blander seg med blendende sol og vandrende skygger.

– Kom inn!

30-åringen tar imot pappaen til barnet hun bærer.

Hun unnskylder seg for pappeskene i stuen. Familien på fire har utnyttet hver kvadratmeter i huset de deler med en hund og en katt.

Adrien på fem år kravler rundt i sin egen verden. Datteren på to år er helst klistret til mamma. Hun har vokst opp under korona, og er ikke vant til besøk. Skjærende skrål fra barne-TV avbryter med jevne mellomrom.

Det er lydene av dette livet jenta i magen er blitt kjent med de siste månedene.

Nå skal hun også få høre Ørjans stemme.

Han er både nær og langt unna datteren på et og samme tidspunkt.

Adrien lager lyder av glede, men ikke med ord. Han har autisme og mangler språk.

– Jeg trodde egentlig ikke at jeg skulle ha barn selv, forteller Vanessa.

Hun og mannen Peter var mer interessert i å gå på konserter og teltturer i naturen. Så ble hun plutselig gravid.

– Da måtte jeg bli voksen.

Nå virker det som det mest naturlige i verden for henne. 30-åringen titter bort på Ørjan.

– De snur opp ned på livet ditt. På en bra måte, sier hun.

– Det er det jeg håper på, svarer Ørjan.

Vanessa smiler varmt.

– Barn er virkelig en velsignelse.

Tobarnsmoren stryker over magen som buler når babyen sparker.

– Jeg gleder meg til å møte henne, sier hun, før hun følger opp:

– Men du må glede deg enda mer.

Ørjan rekker ikke svare før hun fortsetter:

– Og det er ingen angrerett her!

Forrige gang Vanessa bar frem et barn for noen andre var for et homofilt par fra Australia.

– Mange tror jeg gjør det for pengene, men jeg gjør det for å kunne være hjemme med barna.

– I tillegg vil jeg gjerne hjelpe andre med å få den familien de ønsker seg.

Hun vurderte å donere egg da hun var yngre. Så leste hun om surrogati.

– Jeg visste at mange sliter med infertilitet og andre utfordringer. Da tenkte jeg at dette er en god mulighet for meg.

– Gjør det det enklere å gi babyen fra deg siden det ikke er dine egg som brukes?

Det virker som Vanessa nesten ikke forstår spørsmålet.

– Jeg har ikke tenkt på det på den måten.

– Føltes det annerledes da du hørte at jeg var singelpappa? spør Ørjan.

Vanessa innrømmer at det først gjorde henne usikker.

– Etter jeg snakket med deg endret det seg. Jeg ville ikke gjort det hvis ikke. Den praten gikk så bra. Det føltes litt «meant to be», sier hun.

Ektemannen Peter går og henter bilstolen Ørjan skal låne. Han er støttende, selv om han synes hele prosessen er spesiell.

– Han er like hjelpsom som om jeg er gravid med vårt eget barn.

Vanessa vet hva det vanskeligste blir.

Tiden etter fødselen, når kroppen ikke forstår at hun ikke har et barn å ta vare på. Da er det mange hormoner som skilles ut.

Hun nøler likevel ikke.

– For meg er det givende å gjøre dette for Ørjan.

Mange spør hvordan hun «så lett» kan gi fra seg en baby. Det hun er opptatt av, er at barnet får kjærlighet og stabilitet. Det føler hun seg sikker på at jenta i magen skal få.

– Å gi henne fra meg blir ikke vanskelig. Hun er Ørjans datter.

Ørjan er spent på hvordan hverdagen blir når datteren vokser opp.

– Jeg vil ikke at hun skal føle på at hun bare har pappa. Jeg ønsker et sosialt hjem med mye liv.

– Hva tenker du om at du er 70 år når hun er 20?

– At jeg er glad jeg kom i gang nå. Og så må jeg ta vare på helsa mentalt og fysisk. Men jeg vet jo at hun ikke kommer til å ha besteforeldre særlig lenge.

Han ønsker seg en så normal familie som mulig. Det er også det som ofte er grunnen til at folk velger surrogati.

For mange handler dette om å lage noe som ligner kjernefamilien, ifølge postdoktor Kristin Engh Førde ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på temaet.

Foreldrene velger surrogati i stedet for mer utradisjonelle løsninger som en pappa og et lesbisk par som deler på foreldreskapet, for eksempel.

Det gjør ikke de etiske dilemmaene færre.

Det er sjelden surrogaten er rikere enn den som betaler. For noen forblir det også et etisk problem at det å lage barn foregår i et marked, med pengetransaksjoner involvert, ifølge Engh Førde.

Samtidig synes forskeren det er lett å se at barna har gode forutsetninger for å få det bra.

Hun mener mange har gått langt i å fremmedgjøre surrogatforeldrene. Kalle dem egosentriske og besatt av egne gener.

– De er helt vanlige folk. Etter min erfaring tar de ikke enkelt på disse valgene.

Dagene før fødselen går med til de aller siste forberedelsene.

Han tror han er klar for det som skal skje. Det hjelper også at bestevenninnen Stine er på vei til USA. Hun er firebarnsmor og lærer. Har kjent ham 25 år. Hun blir god å ha de første to ukene etter fødselen.

– Har du noe siste du må gjøre?

– Nei, livet er jo ikke over. Eller – livet som jeg kjenner det. Men nå får det som kommer bare komme.

Den store dagen starter tidlig. Det er nærmest så man forventer solskinn på en slik dag, men frosten fra natten i forveien har bitt seg fast i greiner og gress.

Om få timer skal Ørjan bli pappa.

– Vi er klare.

Snart får bamsen han kjøpte på Grünerløkka sin nye eier.

Stine skal bo med dem på sykehuset de første to dagene.

På vei opp til barselavdelingen virker den vordende faren rolig.

– Jeg har sovet i hele natt, jeg.

Han innrømmer likevel at det kribler litt i magen.

Noen få rom unna blir Vanessa gjort klar for operasjon. Barnet skal fødes ved at kirurgen åpner opp det som kalles bukveggen og livmorveggen, drar babyen ut, og syr sammen igjen.

Hos Ørjan er alt midlertidig i dvalemodus.

Stine veksler på å være en stille observatør og en tilstedeværende venn.

– Jeg merker at du er litt stressa nå, sier Stine.

– Tenk på alle som tenker på deg. Det er fint å vite at du har en hel landsby i ryggen.

Ørjan gnir seg over kjeven.

– Du har fått noen reaksjoner på at jeg er gammel, da, svarer han.

– Ikke mange. Å få barn er en egoistisk handling. Det gjelder for alle.

*

Én time før keisersnittet kommer skotrekk og papirlue på.

Klokken halv ni begynner kroppen å si fra om at noe er i ferd med å skje. Ørjan strekker ut hånda og ser på fingrene. De vibrerer litt.

Alle mulige utfall raser gjennom hodet.

Det banker på døra.

– Nå er tiden inne, sier sykepleieren.

Ørjan lukker øynene i sine siste sekunder som barnløs.

Sykepleieren sjekker at alt er klart der inne.

Han vender bevisstheten tilbake. Må bare kaste et blikk rundt seg. I taket. På veggen bak seg. I gulvet. Han tar inn de fysiske objektene. Som for å bekrefte at han faktisk står her. I denne korridoren. I ferd med å bli pappa. Dette er virkelig.

Så går han inn.

*

Peter holder Vanessa hardt i hånden på operasjonsbordet. Hun er våken under inngrepet.

Rett etter keisersnittet skal jenta bli fraktet til Ørjan. Det er avtalt på forhånd.

Det hele tar under fem minutter. Rutinert skjærer kirurgen gjennom hud, fett og bindevev. Deretter stedet hvor magemusklene deler seg i to. Forbi et bukhinnelag. Så fjerner de blæra, går gjennom livmorveggen, og til slutt: Hinnen barnet ligger i.

Plutselig er de der. Hos henne.

Ørjan blir stående og observere henne der hun ligger. Så er hun hans.

– Du har lov til å ta på henne, sier sykepleieren.

Far og datter forenes for første gang.

– Hun har et sterkt grep.

I naborommet lappes lagene av Vanessas kropp sammen igjen. Hennes jobb er gjort.

Mens Ørjan studerer datteren, står Peter på andre siden av vinduet og ser på kirurgene sy små sting.

Minutter senere er han tilbake på rommet med datteren. Vanessa har fortsatt ikke hilst på barnet hun har båret frem. Det var Ørjan som fikk klippe navlestrengen på naborommet etter fødselen.

Stine har ventet spent på å få se far og datter sammen.

– Oi! Hun åpner øynene for første gang.

Det er dette han har lengtet etter halve livet.

Han vet knapt hva han skal gjøre.

– Du kan ta henne opp. Det er ditt barn, minner Stine ham på.

Sykepleieren er innom for å sjekke at alt er som det skal.

Jenta skriker.

Så får han hjelp til å plassere henne på brystet.

Da blir datteren med ett stille.

Akkurat i dette øyeblikket opphører alt annet.

De bare er.

– Hun var verdt å vente på.

Han vender tilbake til rommet. Prøver å flytte litt på henne, men vet ikke helt hvordan. Stine observerer i stillhet.

Plutselig tenker han på Vanessa som fortsatt ligger på operasjonsstuen.

– Det føles litt hjerterått å rive henne ut. At Vanessa ligger igjen der.

Så stopper han opp. Smiler lettet.

– Hun er en perfekt liten klump.

Når hun gråter i armene hans, flakker han litt med blikket. Nå skal han lære seg å tolke de ulike signalene. Finne riktig respons.

Foreløpig vet han ikke helt hva godt han kan gjøre for henne.

Klarer ikke å ta blikket vekk.

Når sykepleierne ringer og spør hva han vil ha til frokost, er det vanskelig å oppnå kontakt.

Det knirker fra jenta. Hun skal venne seg til nye teksturer. Lys, stemmer, livet i frisk luft. Alt er nytt.

Minuttene går raskere nå.

Senere på formiddagen skal Ørjan gi henne den aller første melken. Sykepleieren ber ham få henne til å rape halvveis i måltidet.

– Hvordan gjør jeg det?

Nok en ny kunst som skal mestres. Nok en seier.

Ørjan tar med datteren for å hilse på Vanessa.

Etterpå legger hun ut bilde på Instagram.

«I dag hjalp jeg en drøm å gå i oppfyllelse.»

Få timer senere tror Ørjan at han har bestemt seg. Hun skal hete Viktoria etter oldemor.

Etter et par dager på barselavdelingen skal den nybakte faren klare seg selv. I alle fall nesten.

Det føles litt skummelt uten sikkerhetsnettet på sykehuset. Hjertet banker gjennom den første turen på supermarkedet. Hva om hun begynner å gråte midt inne i butikken?

Etterpå innser han at det var lite å frykte.

Trygt hjemme i huset i Attleboro gliser han stolt. Smilerynkene har fått kjørt seg de siste dagene.

Babybobla sluker ham fort hel.

Det er en boble langt fra krig i Ukraina. Full av håp og ørsmå babysokker. Akkurat nå er han blendet for det meste annet enn babyens behov.

Det bæsjes.

Spises.

Skiftes.

Soves.

På repeat.

– Du og jeg, hæ. Du har det ganske greit du?

Han klemmer flasken under haken mens han henter et pledd.

Det blir en del multitasking uten det ekstra settet med hender mange foreldre har. Men haker og knær funker også til mye. Og et hjerte med mye plass.

De første dagene har livet med baby bare vært fint. Selv om det kan synke litt i magen i små øyeblikk.

Han tenker også på Vanessa.

– Jeg ser at det er følsomt for henne å gi henne fra seg. Jeg føler stor omsorg for henne. Hun har vært gjennom en operasjon, og vært borte fra egne barn, for meg.

Vanessa skriver at hun er takknemlig for den gode oppfølgingen på sykehuset. Der har hun fått ro til å summe seg litt.

Men allerede neste uke må hun ta med familien på tur til New York for å dra på det norske konsulatet og signere farskapspapirer.

Prosessen kommer med en pris for både kropp og sjel.

– Noen vil si at du utnytter en kvinne i en sårbar situasjon ved å gjennomføre dette?

– Jeg opplever henne ikke som sårbar. Hun har alltid vært så tydelig på at hun ønsker å hjelpe. Det har også vært viktig for henne fra start at hun ønsket videre kontakt etter fødselen. Hvorfor skulle hun orke det, om hun bare gjorde dette for pengene?

– Men tror du at hun ville gjort det om hun hadde bedre økonomi?

– Ja, jeg opplever at hun har et behov for å hjelpe andre å få den familien hun selv får så mye glede av. Samtidig ser jeg at hun får være mer hjemme med familien i et land uten velferdsordningene vi har i Norge.

Kristin Engh Førde kaller surrogati i USA «et litt mer jevnbyrdig arrangement» enn i andre land. Amerikanske surrogater får gjerne velge hvem de vil være surrogat for, og stille krav i prosessen. Det er Ørjan også er opptatt av.

Han ser på Viktoria.

– Og du skal få høre om din tante Vanessa. Men jeg klarer ikke å føle skyldfølelse for at du er her nå.

Litt senere ringer besteforeldrene på Facetime fra Spania. Farfar på 81 år fikler litt med teknikken på telefonen.

Ørjan forteller detaljert hvordan Viktoria spiser og lever.

– Det går veldig lett og greit.

Ørjans pappa klarer ikke slutte å gjenta seg selv i begeistring.

– Ja, dette var gøy. Dette var gøy. Vi kunne ikke bedt om noe bedre.

Det er først nå Ørjan innser hvor mye Viktoria også betyr for andre enn ham.

– Tenk at du kan spre så mye glede.

Han tørker tårer på den lille smekken.

– Nå føles det ikke så egoistisk lenger.

Etterpå spør Stine om han trenger noe.

– Cola, for eksempel? Når man ammer kan man bli litt tørr i munnen, spøker hun.

Viktoria er blitt fem dager gammel. Bleier og burgere står på menyen i kveld.

Etter å ha observert ham de siste dagene er Stine trygg på at dette skal gå bra. Samtidig skjønner hun at det vil komme utfordringer.

– Alle har et behov for å kunne si noe om hvor de kommer fra.

Akkurat det kan bli vanskelig for Viktoria å få helt klart svar på, siden eggdonoren vil være anonym.

Pappaen skal gjøre så godt han kan. Fylle de fleste rollene.

– Jeg skal lære meg å flette hår. Jeg var god på å flette hvetekringle i heimkunnskapen, da.

– Hva med alle de tingene mange mener det kreves to for?

– Jeg tar det som det kommer. Det er heldigvis noen år til jeg skal snakke om mensen.

Blikket er fortsatt limt på datteren. Han føler seg privilegert som skal få være hjemme med henne et helt år i Norge.

Han er spent på hvordan de blir mottatt.

18. mars lander Ørjan, fem kolli og en liten pike i Oslo. Vårsola ønsker Viktoria velkommen til landet hun skal vokse opp i. Hun svarer med sultne skrik.

– Nå er du endelig hjemme, sier han til datteren.

Øynene er blanke, men smilet like stort.

– Det ble bare én time søvn på turen.

Tilbake på norsk jord skal noe viktig skje. Det første møtet med besteforeldrene.

De har hele veien støttet ham på veien mot strømmen.

Mate- og raperutinene skjer på autopilot nå. Han har ikke rukket å lengte hjem imellom slagene.

Etter en kort matpause er det på tide med et nytt skift, men det er ikke stellebord på herretoalettet.

– Åh, kan jeg få se på henne?

En fremmed kvinne beundrer Viktoria i dyp matkoma.

Det lukter nylagt gulv i leiligheten de leier i Sandvika. Det er nå det virkelige livet starter.

– Snart skal du få treffe noen som har hatt veldig lyst til å møte deg lenge, men vært i et annet land.

Like etter vandrer to nybakte besteforeldre inn.

– Jasså du, sier Ørjans pappa.

Han klapper sønnen på skulderen og smiler lurt.

– Ja, nå har vi hatt det gøy.

Hver kveld har de hatt videosamtaler.

Farmor viser at hun fortsatt kan gamle triks. Rapen kommer som bestilt.

På andre siden av jorden har Vanessa kommet til hektene etter keisersnittet.

Hun er travel med å følge opp Adrien og familiens nye valp.

– Det er en rar opplevelse å leges uten baby, men jeg har vært for opptatt til å overanalysere det. Hver dag minner jeg på meg selv om at jeg må være helt til stede for mine egne barn.

En britisk studie viser at 32 prosent av surrogatmødrene hadde emosjonelle problemer i ukene etter fødselen, men seks til tolv måneder senere gikk det mye bedre. Etter et år gjaldt det kun seks prosent.

Samme forskere fulgte opp med en studie ti år etter, som viste at den mentale helsen til surrogatmødrene heller ikke ble forverret med tiden.

– Jeg elsker å få oppdateringer fra Ørjan og se hvor mye hun vokser. Det har hjulpet meg å ikke la tankene vandre.

På Bekkestua helsestasjon klatres og veies og skrikes det i kor. Viktoria er blitt tre måneder og har fått ekstra myke kinn.

– Hun spiser i alle fall nok, da.

Siden sist har Ørjan for første gang opplevd at Viktoria var overtrøtt og utrøstelig. Da fant han deres versjon av det helsesykepleieren kaller en «oh shit-plan». En tur i bilstolen.

Ørjan er den første alenepappaen Carolyn Mercer følger opp.

– Men jeg har mange alenemødre. Det er veldig vanlig med enslige foreldre.

Ørjan lytter oppmerksomt til rådene. Tar velvillig imot kommentarer om at Viktoria er på en god plass.

– Du har jo en drømmebaby.

Helsesykepleieren er ikke bekymret for at Viktoria vokser opp uten en mor.

– Det viktigste er at hun har noen som er tilgjengelig.

Ørjan har møtt støtte hele veien. Alt fra fastlegen til vennene tilbyr seg å trå til ekstra.

Vanessa får også omsorg fra menneskene rundt.

Det eneste Vanessa ikke har vært fornøyd med, er surrogatbyrået.

– Ørjan har fulgt meg opp mye tettere enn de har, sier hun.

Det har vært mye praktisk å finne ut av på egen hånd. På tross av dette, mener Vanessa at hun er glad for valget hun tok.

En eim av klor og frityr skyller over oss i inngangen til Drammensbadet. Her skal Viktoria og ti andre barn venne seg til å være i vann.

Babyene lager beskjedne bølger i bassenget. Det hele er litt nytt og slitsomt, men Viktoria dupper rundt i fars trygge favn.

Tre måneder etter at far og datter ble forent for første gang flyter hverdagen.

Ørjans plan B funket.

– Jeg har ikke opplevd så mye kjærlighet i livet. Men dette tar igjen for det.

For ordens skyld: Ørjan var ikke ansatt i NRK da han først kom i kontakt med NRKs journalist.

Reportasjeleder: Maria Knoph Vignæs

Reportasjeleder: Dan Kåre Engebretsen