Mot alle odds har Kristian funnet livsgleden igjen.
Hele livet har han båret på en hemmelighet.
Ingen visste hva som foregikk i kjelleren hos besteforeldrene.

Min skam Min styrke

Min skam – min styrke: Kristian ble utsatt for overgrep – vil hjelpe andre menn

«Kommer du? Vannet er klart»

Kristian husker den milde stemmen. Han må ha vært 8–9 år, han er ikke helt sikker.

Andre ting har brent seg fast. Synet av sorte blondetruser gjør ham fortsatt kvalm.

Det minner om henne.

Kjelleren hjemme hos bestefar skulle være trygg.

Den godt voksne kvinnen som sitter naken i badebaljen foran ham er samboeren til bestefar.

Som mange bestemødre er hun glad i hage. Hun liker blomster.

Hun liker også å få Kristian til å vaske henne.

– Det startet veldig «uskyldig», men samtidig litt rart. Det var litt for mye kosing. Så ble det mer og mer, forteller Kristian Klemp Kristoffersen (42) i dag.

Det meste er fortrengt eller glemt, men han har ikke klart å bli kvitt bildene fra badebaljen.

Full av skam og frykt går han med på å vaske henne. Det ender ifølge Kristian i et grovt overgrep.

Vi ser utover hagen til Kristian. Et gammelt huskestativ. Det er skyer på himmelen. En mørk persienne henger ned over vinduet.

De glemte guttene

Nesten én av ti menn opplever å bli utsatt for seksuelle overgrep i løpet av barndommen. Det viser tall fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress.

– Jeg vil vise andre utsatte at de ikke er alene, sier Kristian.

Det er sent i september. Han fester blikket mot hagen i det lille tettstedet Sande i Vestfold. Lekestativene minner ham om de som har holdt ham i live de dagene han bare ville slippe.

Døtrene hans, Tiril og Una.

Det koster å fortelle.

– Men hvis det kan hjelpe bare én person med å åpne seg og be om hjelp, så er det jo verdt det, sier han.

Det tok 30 år før han sa noe høyt om overgrepene. Selv har han fått god hjelp av helsevesenet. Mange utsatte oppsøker aldri hjelp.

– Det er alvorlig at mange av disse guttene vokser opp og ikke våger å fortelle noen om hemmelighetene, sier Marie-Lisbet Amundsen.

Hun er professor i spesialpedagogikk ved Universitetet i Sørøst.

På midten av 80-tallet ble det arrangert konferanser om jenter som var utsatt for overgrep.

– Allerede da sa vi: «Nå må vi ha fokus på gutter», forteller professoren.

Snart 40 år har gått.

– Likevel har vi ikke kommet lenger.

Hun sukker.

– Den skammen og skyldfølelsen mange menn strever med, det er virkelig en trussel for deres psykiske helse. Mange får problemer med depresjon og selvmordstanker.

Følgesvennen

Lette klikk høres idet poter møter platting. Med ett skifter stemningen.

Petra beveger seg fra det grønne gresset over til plattingen.

Kristian smiler lunt når han snakker om hun som ofte har fått ham opp av sofaen. Bokseren Petra.

– Hun tror hun er en liten chihuahua, men veier 35 kilo, forteller han og ler.

Når han har ligget og ristet og grått på sofaen, har hun vært der. Lagt seg oppå ham, skvist snuten helt inntil halsgropa. Pustet og fått ham rolig.

– Jeg har snakket mye med henne.

Hunden Petra løper over den gyldne åkeren, det er høstlige farger i gult og brunt.

Den brune hunden bykser over avklipte, harde strå. Det er et fristed for dem begge.

Ute på åkeren er det regn i lufta. Men også håp. Kristian ser endelig lyst på fremtiden. Han har kommet seg gjennom sin tøffeste kamp. Stemmen er helt klar når han forteller.

I oppveksten ante ingen hva Kristian ble utsatt for.

Han vokste opp i en familie hvor de tilsynelatende ikke hadde hemmeligheter. Hvor de klemte og var åpne om følelser. I nabolaget spilte barna slåball i gata. Foreldrene var omgangsvenner. Alt var trygt.

Helt til han kom hjem til bestefar og samboeren.

Masken

Ved kjøkkenbordet blar Kristian gjennom bilder fra oppveksten. Han ble sett på som sosial og glad. Selvsikker.

Kristian ser på gamle bilder av seg selv som ung. En blid gutt som smiler på bildet. Men smilet er ikke ekte, det forteller han i dag.

Munnvikene peker i riktig retning, men det er noe som gnager bak masken.

Han stopper ved et bilde av seg selv som sjuåring. Ennå elsket han kjelleren hos bestefar.

I samme periode intervjuet bestefar ham på video. Store briller hviler på en fregnet nese. Det blyge blikket vet ikke hva det har i vente.

Kristian blir trist av å tenke på det.

– Det hadde vært fint om det hadde fortsatt sånn. At han slapp å oppleve det han gjorde.

Noen ganger skjer det i gangen, mens resten av familien sitter i stua. En annen gang i blomsterenga nedenfor huset, mens de andre er ute i hagen og hygger seg. De fleste gangene mens han og søsknene er på besøk.

Misbruket strekker seg over flere år, forteller han.

Kristian holder et gammelt foto av seg selv i hånden. På bildet smiler Kristian. Han er nykonfirmert og spiller bass.

Årene på ungdomsskolen blir forvirrende. Bassen han kjøper for konfirmasjonspengene gir glede. Musikken gjør det lettere å glemme.

På mange måter føler han at ungdomstiden er helt vanlig. Trygg og god.

Samtidig kan han mye om ting han ikke burde.

Med kjæresten på ungdomsskolen holder han hender. Kompisene deler historier om uskyldige kyss.

Han tør ikke å fortelle hva som skjedde sist han var alene med stebestemoren.

Han aner ikke at han en dag skal sitte her og være den modige som snakker om det andre begraver.

DETTE ER EN TEST

Det største tabuet

Myten om at gutter og menn ikke kan voldtas lever fortsatt, forteller professor Amundsen.

– Det er et stort problem. Det gjør at mange ikke tør å fortelle.

Rundt halvparten av de utsatte guttene fortalte om en kvinnelig overgriper i en rapport fra Velferdsforskningsinstituttet NOVA.

Flere av de som jobber med å hjelpe utsatte mennesker forteller at det fortsatt er et enormt tabu knyttet til kvinnelige overgripere.

– Temaet er så vanskelig at mange synes det er enklere å ikke ta i det, sier Tone Bremnes.

Hun er en av få som har skrevet en mastergrad om kvinnelige overgripere. I dag er hun seniorrådgiver i NAV.

– At også kvinner forgriper seg på barn og unge, gjør verden veldig utrygg. Det utfordrer vårt syn på kvinner og mødre som omsorgsgivende og et trygt sted for barn, sier hun.

Idealiseringen av mødre som omsorgsgivere kan også få flere til å forbli tause.

Kroppen som forræder

Skyene svever sakte over himmelen i Sande. Det suser svakt fra bilene som passerer i det fjerne.

Bildet viser en dyster stemning, gule jorder strekker seg bort til et lite hus som ligger ved veien.

I dag takler han den bedre. Stillheten. Selv om han fortsatt er glad i å få folk til å le. I oppveksten ble det en forsvarsmekanisme.

For som barn kjente han at det var noe galt. Noe han ikke hadde ord for å forklare.

Minnene om toalettrommet nede i kjelleren har holdt ham våken om natten i ettertid.

Han husker snoren man måtte dra i for å trekke opp. Kvalmen idet han åpnet døren.

Hun som ventet utenfor.

Kroppen som forrådte ham.

Han ville jo egentlig ikke. Eller? Han begynte å tvile på seg selv.

– Da hun strøk over ting, så fikk jo jeg ereksjon. Da tenkte jeg at jeg måtte ha likt det. At jeg likte å ha sex med en godt voksen dame som barn.

Han stirrer i luften foran seg. Ser nærmest skremt ut av sitt eget sinn.

Vi er tett innpå Kristian. Han har et intenst blikk.

– Men det er jo ikke personen jeg er. Det er ikke det jeg liker. Det måtte jeg lære meg å komme over.

Det er ikke uvanlig å få ufrivillig ereksjon når man blir misbrukt. Det er mer som en refleks. Kroppen svarer på stimuli, selv om hodet ikke vil.

– Det gjør at skammen blir større. For mange fører dette til sterk angst, forteller Amundsen.

«Grooming»

Den lille, blonde gutten bar mørke minner mens han lekte som barn.

Kristian og broren leker ute på en sommerdag når de var små

I dag er Kristian fri fra den sleipe skammen som satt fast i kropp og sinn.

Han har lært at det ikke var hans feil det som skjedde. Han ble utsatt for det ekspertene kaller «grooming».

Det startet med litt for mye kosing. Etter hvert som stebestemoren ble tryggere, ble det mer og mer seksuelt.

Han fikk beskjed om hva han skulle gjøre.

– Jeg husker ikke hvordan jeg opplevde det. Det eneste jeg husker er at hun var så glad for ...

Kristian ser bort et sekund.

– Det jeg gjorde, liksom. Det hun fikk meg til å gjøre. Jeg tenkte at det er jo bra hun er glad.

Det er som regel slik voksne går frem når de misbruker barn, forteller Amundsen. De nærmer seg forsiktig. For eksempel en onkel som inviterer med på telttur.

– Så sier de at nå kan vi bade nakne, for nå er vi helt alene. Nå fryser vi litt, nå går vi inn i teltet. En gradvis tilnærming. Det blir enda mer forvirrende for barnet. Var jeg med på dette?

Kristian holder et strå med markjordbær på sammen med lillebroren sin. De har kledd seg i like gensere.

Mangler tall

Det tok lang tid før Kristian innså at han ikke hadde skyld i det som skjedde. Da han først åpnet seg, føltes det for sent å anmelde. Den tidligere samboeren til bestefaren var allerede død.

Få av de som anmelder voldtekt er menn, ifølge Kripos.

– Det er et stort problem for både samfunnet og politiet, sier Emil Kofoed, leder for Seksjon for seksuallovbrudd hos Kripos.

Skammen kommer i veien for mange. I tillegg er det mer fokus i samfunnet på kvinner som blir utsatt for overgrep enn menn.

Kofoed sier at de tradisjonelle kjønnsrollene også gjør det vanskeligere for utsatte. At få anmelder, gjør det mer utfordrende for politiet å avdekke overgrep. Spesielt når overgriperen er en kvinne.

– Vi klarer ikke fange det opp fordi vi ikke vet nok om hvordan det foregår.

– Hvem må gjøre mer?

– Det trengs en felles innsats. Alt fra helsevesen, skole, politi. Alle i samfunnet har et kollektivt ansvar.

Mørk himmel skimtes bak persiennene hjemme hos Kristian. Bildet gir følelsen av noe usagt og tungt.

Kristian vet ikke hvorfor, men smaken av salt kan fortsatt minne ham om henne.

Det er vanlig å ha slike «triggere». Å bære traumene i år etter år satte dype spor. Til slutt hadde skammen nesten spist ham opp. Bunnpunktet ble brutalt. Ingenting ga mening lenger.

Heldigvis skulle det snart skje noe som ble starten på en viktig reise.

Vendepunktet

Diplomet på veggen vitner om et hjem med humor og varme. Det var det som gjorde ham trygg nok til å endelig fortelle.

Petra står i åkeren med tunga ute som hun ruller opp mot snuten. Bilde ved siden av viser et diplom hvor det står “Mannen min har den beste kona i verden"

Når demningen i Kristian brast, har det gått 30 år siden overgrepene.

Det er 2017. Han har blitt pappa til to jenter. Gift med Marianne, mammaen til yngstedatteren Una. Hverdagen er travel, men noe ulmer.

En liten gutt i barnehagen hvor Kristian jobber blir vendepunktet. Gutten gir signaler om at han har opplevd noe hjemme som ikke er greit.

Kristian skaffer ham hjelp.

Samtidig innser han at han snart ikke makter å bære på sitt eget mørke alene mer. Å skulle være blid i en barnehage blir ekstra tøft.

– Jeg var så sliten. Jeg hadde vært en falsk utgave av meg selv lenge, forteller han.

Marianne sitter og mater datteren Una den dagen i 2017. Det har gått noen måneder siden alt skjedde i barnehagen.

Plutselig er bare følelsen der.

Nå. Nå skal masken av.

Det kommer som lyn fra klar himmel for Marianne.

Hun stirrer i vantro på ham som sitter foran seg. Prøver å begripe hva hun nettopp har blitt fortalt.

Så snur hun seg mot toåringen som sitter med grøt over hele seg.

Hæ?

Tusen tanker surrer i hodet. Det går en liten stund, før hun reiser seg og gir Kristian en lang klem.

Han føler på frihet. Endelig er det ute.

Marianne er lei seg. Rådvill.

Samtidig stjeler toåringen oppmerksomheten. Det ender i en miks av tårer og latter.

– Jeg skjønte at vi nå ville leve i en unntakstilstand en stund fremover, sier Marianne i dag.

Hun har vært trofast medpassasjer i berg-og-dal-banen som skulle komme.

– Å vise at du tror på han, at du ser han, at du er der og at du fortsatt er kjæresten hans, sier hun.

Hvordan kan vi hjelpe flere?

  • Alle barn må lære i tidlig alder at de eier sin egen kropp, og de må bevisstgjøres på at de skal si nei hvis noen tar på dem på en måte de ikke liker.

 

  • Vi må avlive myten om at «gutter ikke kan voldtas». Målet må være at alle som jobber med barn og unge skal få bedre kunnskap om tema.

  • Bevisstgjøring på hva grenseutprøving og grensesetting innebærer bør også bli et gjennomgangstema gjennom hele utdanningsløpet.
     
  • Fagfolk må bli oppmerksomme på hva de skal se etter, slik at de kan legge til rette for gode samtaler som kan avdekke mulige overgrep.

  • Ellers er det viktig at media, filmer og ungdomsserier i større grad har fokus på gutter og overgrepsproblematikk. Det er alvorlig at dette fortsatt i 2022 er et så tabubelagt tema at mange gutter og menn ikke våger å stå fram med sine overgrepshistorier.

Dette kan vi være mer obs på

  • Når gutter i førskole- eller skolealder endrer atferd, og enten blir stille og tilbaketrukne eller sinte og utagerende, må dette forstås som et uttrykk for at barnet ikke har det godt.
     
  • Dersom det er snakk om overgrep vil mange også reagere ved å spontant kvekke til dersom voksne uventet tar på dem.

  • I tidlig alder kan barnetegninger avsløre, fordi barn gjerne tegner det de er opptatte av. Barn kan for eksempel oppfordres til å tegne noe de liker og noe de ikke liker. I ettertid kan man spørre barnet hva det har tegnet, og få barnet selv til å snakke om det som er vondt og vanskelig.

Kilde: Marie-Lisbet Amundsen

Fant frihet i å fortelle

I en glassmonter i stua står en gammel Volkswagen i Lego. Han bygget den i den perioden han følte at han bare ble trukket dypere og dypere ned i kvelende leire.

Bak glasset står det to lekebiler i rødt og blått som Kristian har bygget.

Legobilen minner om de små tingene man klamrer seg til når gleden glipper.

I dag er blikket levende og til stede.

– Hvorfor sa du ikke noe før?

– Jeg løy til meg selv.

I dag er både bestefaren og den tidligere samboeren døde.

– Det eneste jeg angrer på er at jeg ikke åpnet meg før, for da kunne jeg anmeldt det.

I starten av 2020 opprettet han en konto i sosiale medier med navnet «Min skam». Han begynte å dele med flere hva hadde opplevd.

Kristian ville vise at dette kunne skje hvem som helst. Responsen rørte ham.

– Når tøffe, sterke, store karer sender tårevåte meldinger. Og de blikkene, nikkene og high fivene – før korona, da – i butikken.

Bak det velstelte skjegget skimtes et forsiktig smil.

Kristian står rakrygget

– Fra å være helt nede i det dypeste hullet jeg ikke trodde jeg skulle komme meg opp av, til å sitte her. Rakrygget og stolt. Det har skjedd ekstremt mye på bare tre-fire år.

Behandleren tror han har kommet så langt på grunn av åpenheten.

– Jeg har jo sagt at jeg må endre fra «min skam» til «min styrke». For jeg har jo kommet veldig styrket ut av hele dritten, egentlig.

To år gikk med til sykmeldinger, utredning, behandling og medisiner. Til slutt fikk han diagnosen posttraumatisk stress.

På de verste dagene ville han ikke leve mer.

– Jeg er veldig glad jeg ikke gjorde noe ut av det, sier han i dag.

Barna har vært den store motivasjonen. Nå er han ferdig i terapi og har sluttet på medisiner. Han har også ny jobb han stortrives i – som selger.

– Det er godt å bare tenke på meg og kundene jeg møter.

I tillegg håper han å kunne bruke erfaringene sine til noe mer.

– Jeg har en indre trang til å nå ut, og få folk til å tørre å si fra.

De gode hjelperne

Det knirker i tykke bobleklær idet Kristian og barna klatrer i stativene utenfor skolen. Petra følger trofast med.

Kristian er med barna i hinderløypa. Vinteren er her og snøen har lagt seg. Hunden Petra beveger seg over isen nede på skoleplassen.

Det har blitt desember, og de første centimeterne med snø har lagt seg i Sande.

– Da er vi klare, sier Kristian etter han har hjulpet minstejenta med vottene.

Familien trosser sur vind og minusgrader. Den gule buksa hinter om livsgnist. Kristian er ikke redd for å slenge seg med i leken.

Kristian er med på leken. Iført gul bukse svinger han seg over til andre siden av Tarzan-løypa.

– Det er én ting jeg kan si med selvsikkerhet. Det er at jeg er skikkelig god på å være far. Om det er å leke og herje, eller bare prate. Jeg liker å være med dem på barnas premisser.

Det gir ham også mulighet til å hente frem igjen barnet i seg selv.

Det er dette som gir Kristian mest glede.

– Å være pappa, og å se at de mestrer ting. Det er lykken med stor L.

Kristian står og ser på døtrene. De lager snøengler.

NRK har vært i kontakt med familien til den avdøde stebestemoren. De er kjent med at denne saken publiseres, men ønsker ikke å kommentere det som kommer fram.

Er du utsatt for seksuelle overgrep?

Her kan du få hjelp:

    Ulike hjelpeorganisasjoner du kan kontakte:

    Design og grafikk: Anja Oppen og Eirik Kirkaune

    Hei!

    Har du noen tanker om denne saken? Send meg gjerne mail! 

    Du kan også gjerne tipse meg om helt andre saker.

    Tidligere har jeg blant annet skrevet om: