Trond gikk til Betlehem: – Visste ikke hva jeg bega meg ut på

– Jeg hadde satt meg et mål, og det skulle jeg nå. Men jeg hadde ikke peiling på hvor lang tid det ville ta.

Trond Muri sa til Svelviksposten i 2005 at han trodde det kom til å ta 24 år. I fjor kom han fram til Betlehem. Det tok «bare» 18 år og gå dit.

Ja, for han har faktisk gått fra Norge til byen i Palestina, som er fødestedet til Jesus.

Inspirert av Gaarder

Det var forfatter Jostein Gaarder som fikk Trond Muri til å krysse Europa med apostlenes hester.

– Jeg hadde fått tips om å lese boka «Julemysteriet», og på et lærerseminar snakket vi om å sette oss mål. Vi ble bedt om å gå på rommet, og skrive ned et mål. Jeg skrev at jeg skulle gå «Julemysteriet», forteller Muri.

I «Julemysteriet» møter vi Joakim, som har en magisk julekalender. For hver luke han åpner, faller det ut en liten sammenbrettet lapp. Hver lapp handler om Elisabet, som forsvant fra en leketøysbutikk i førjulskaoset, og vi følger hennes reise gjennom Europa til Betlehem.

Boka forflytter seg bakover i tid, og hun ankommer Betlehem akkurat i tide til å oppleve fødselen til Jesus.

Trond Muri la ut på den samme ruta, men reiste ikke tilbake i tid, og han fikk heller ikke oppleve noen gjenfødelse.

8115 kilometer

I løpet av de 18 åra gikk han 8115 kilometer, og gjennom 15 land.

– Jeg liker å gå, da. Jeg hadde tidligere gått fra Oslo til Trondheim, og fra Tønsberg til Oslo, og så ville jeg gå noe mer.

Som i Gaarder-boka var starten på kjøpesenteret Steen & Strøm i Oslo.

– Jeg visste jo ikke hva jeg bega meg ut på, annet enn at det var trygt og greit å starte i Oslo og gå ned til Sverige og over til Danmark. Jeg hadde et kart fra boka og navn på steder jeg skulle innom, steder jeg skulle stemple i et pilegrimspass.

– Og så fant jeg informasjon på nettet, og skaffet meg noen bøker og kart. Jeg fant også noen andre som hadde gått i områdene, og fikk tips av dem.

Kryss i asfalten

Han jobbet som lærer, og gikk i feriene. Da han kom i mål, var han blitt pensjonist.

Hver sommer satte han et kryss i asfalten, og så reiste han hjem og kom tilbake neste år. Han gikk stort sett alene, men hadde med seg en gammel stokk fra Svelvik.

– Den satte jeg igjen på et hotell, og så sa jeg at jeg kom tilbake neste år. Det var litt trøblete å ha den med på flyet, forteller Muri.

– Hvilken tur husker du best?

– Det var flott hvert år, og jeg gledet meg til hver tur. Men det å gå i Sveits og over Sanktbernhardpasset, sammen med et par venner, det var nok høydepunktet. Og så sto kona på toppen og ventet.

Skotrøbbel

For et drøyt år siden spaserte han inn i Betlehem.

– Det var rart å tenke på at jeg hadde fullført, etter så mange år. Det var stort å komme inn i Fødselskirken, og etterpå gå ut på Hyrdemarkene og være i et kapell der, hvor turister sto i ring og sang julesanger.

Han lærte mye underveis, blant annet å sko seg.

– Det første året la jeg ut på tur med sko som passet akkurat til føttene, men det gikk dårlig, for føttene ble større. Året etter startet jeg med ekstra såle og ekstra sokker, som jeg tok ut underveis. Jeg måtte ha sko som var minst en størrelse større.

Når NRK møter ham ligger sommeren for våre føtter. Beina til Muri får ikke hvilt i år heller.

– Jeg må nok gå i år også. Under koronaen gikk jeg i Norge, og jeg skal vel gå i Norge, tenker jeg.