NRK Meny
Normal

Mister håpet om bedre dager

Pårørende til psykisk syke har en sterk skyldfølelse, og det gjør at håpet om en bedre fremtid blir borte.

Knut Tore Sælør

Knut Tore Sælør er en av to forskere som har forsket på hvordan pårørende takler et eller flere familiemedlemmer som har blitt psykisk syk.

Foto: Caroline Bækkelund Hauge / NRK

– For å få noe håp måtte pårørende kvitte seg med skyldfølelsen. De lette etter feil og årsaker hos seg selv til at familiemedlemmet hadde blitt psykisk syk, forteller forsker Knut Tore Sælør ved Høgskolen i Sørøst Norge.

Sælør og kollega Stian Biong har forsket på hvordan håpet om en bedre framtid påvirkes hos pårørende til personer med psykiske lidelser. Det viser seg at mange har skyldfølelse og studien har blitt publisert i det anerkjente tidsskriftet Scandinavian Psykologist.

– Det er angst og depresjon. Som pårørende opplever en nok at meg som mor blir terapeut hjjemme selv om jeg egentlig ønsker å være mere mamma, forteller moren som NRK treffer på Fontenehuset som ligger rett ved høgskolen.

Gjør alt for ungene

Hun har tre barn med psykiske utfordringer, og kjenner seg godt igjen i det forskningen viser.

– Når jeg ser fortvilelsen når de har angst så kommer skyldfølelsen. For noen ganger må jeg si at jeg kan ikke hjelpe deg, men må ta vare på meg selv. Da kan jeg få skyldfølelse fordi jeg ikke stiller nok opp for dem.

– Hva gjør skyldfølelsen med deg?

– Det skaper depresjoner. Jeg blir veldig lei meg og det gjør skyldfølelsen større. En gjør jo alt en kan for ungene sine, forteller moren.

Skyldfølelsen som mange pårørende sliter med, gjør situasjonen vanskeligere for begge parter forteller forskeren. Livskvaliteten forringes og håpet om bedre dager forsvinner.

Holder fast i håpet

– En leter etter svar og klandrer seg selv. En går rundt og grunner på hva en har gjort feil og hva en kunne ha gjort annerledes. For å kunne se fremover må en ta tak i skyldfølelsen, forteller forsker Knut Tore Sælør og fortsetter.

– Pårørende har behov for å bli ivaretatt, oppleve støtte, får bearbeidet skyldfølelsen og rett og slett bli tatt vare på.

Trebarnsmoren gjør så godt hun kan og holder fast i håpet.

– Jeg prøver å være åpen og fortelle at dette går over og skal bli bedre. Det er slitsomt og en kjenner seg veldig alene så det hadde vært fint om helseappraret var litt mer vennlige og hørte litt mer på oss pårørende.