Operaen: et klingende smykke

Anmeldelse av det nye operahuset av Torkil Baden

Lørdagens åpningsgalla var en lovende presentasjon, men bare en forhåndstest for kommende forestillinger. Det er stor forskjell på et TV-show med konsertoppstilling og en operaproduksjon med fantasifull plassering av sangerne.

Overveldende

Men det er ingen tvil om at forskjellen fra lydbildet i den gamle operaen på Youngstorget er overveldende. Da jeg satt midt i salen nede, fikk jeg sang og orkester midt i planeten så det var en fryd.

De som fikk presentert seg på en mer normal måte var orkesteret i orkestergraven og også med flotte fanfarer fra balkongene. Det er herlig å høre orkesteret så åpent og fritt. Graven kan heves og senkes, og den kan komme enda høyere enn denne gangen.

Velmodulert

Dette vil bli balansert i hver enkelt produksjon fremover og være avhengig av samspillet mellom orkester og sangere. Det velmodulerte og varme strykerspillet i arien fra Verdis ”Don Carlos” og i ballettmusikken av Johan Halvorsen var en nytelse.

Balkonger

Det klinger naturlig nok annerledes på de tre balkongene når lyden stiger oppover. Det kan godt hende at det vil bli en fordel å sitte på første balkong, der majestetene var plassert, for å se og høre best.

Samtidig er det også problemer når lyden stiger oppover fordi det skjer noe som favoriserer messingblåserne. Jeg satt en stund på andre balkong, og der fikk jeg overdose av tromboner.

Justeringer

Oppover skjer det også at sangen blir svakere i forhold til orkesteret. Selv den ruvende Terje Stensvold nådde ikke gjennom orkesteret i finalens Wagner når man lyttet fra balkong.

Det akustiske opplegget står antakelig foran fortsatte justeringer.

Musikkens stebarn

Nå det danses ballett på den store scenen, vil kravene bli skjerpet til orkesterspillet fordi vi hører det på en tydeligere og bedre måte enn på Youngstorget.

Det fortjener ballettmusikken, som er musikkdramatikkens stebarn. Ballettmusikken kan få en oppgradering med denne orkestergraven.

Verdenskartet

Allerede i begynnelsen av kvelden med kongesangen og Wagneropera ble det en storslagen klangutfoldelse med kor og orkester.

Det var en lytteopplevelse av samme format som i andre store europeiske operahus, slik som også hele bygningen plasserer Oslo på verdenskartet.

Fremme på scenen

Det skulle bare mangle at det ikke er slagkraftig både fra Operakoret og barnekoret og 450 "slaver" når de står frontalt mot salen. I en regissert forestilling vil det krever mer for at sangen skal nå ut. Åpningen var en forhåndstest, men full av løfter.

Et bedre svar på klangen av opera får vi først 9. august når teppet går opp for ”Porgy and Bess”. Frem til da er det programmer med ”Operafest” og andre konserter der det meste skjer fremme på scenen.

Fascinerende

I tillegg til det gamle tradisjonsrike røde teppet er det et splitter nytt sceneteppe som tar utgangspunkt i et krøllet sølvpapir.

Det folder seg og skinner i alle slags former i et fascinerende skue, men det er utrolig nok helt flatt, vevet i et stramt bomullsteppe.

Sitter godt

Jeg synes at vi sitter godt. Aftenpostens påstand om at det er 66cm mellom radene stemmer bare unntaksvis. Jeg har gått rundt og målt mange steder, og det varierer fra rad til rad.

De fleste steder er det 5-10 cm mer enn Aftenposten har målt. Og når man ikke skal plassere håndbagasje og matbrett som på et fly synes jeg det ikke er noe problem.

Intim sal

Hadde det vært enda større avstand, ville rommet blitt større og mistet noe av den overraskende intimiteten, som dette rommet med 1400 plasser faktisk har. Setene er ikke særlig myke, men så bør man da heller ikke bli fristet til å sovne i Operaen.

På stolryggen foran meg er skjermen klar til teksting, men den ble desverre ikke brukt lørdag.

Skjønnhetsopplevelse

Før vi er kommet inn i salen, skjerpes våre sanser av en skjønnhetsopplevelse av de sjeldne. Opera er ikke bare tonekunst. Vi trår på det skinnende hvite isflaket av marmor der hver eneste en av de 33 000 steinene er forskjellig utformet.

Når vi kommer inn i inngangshallen, er det viktig å ta seg tid og se opp og rundt. Det henger ikke malerier på veggene og står ikke skulpturer rundt på gulvet. Arkitekturen og innredningen er ett integrert kunstverk.

De praktiske garderobene og toalettene er omgitt av et lysende isslott, vegger av iskrystaller.

Trær i København og Oslo

Det som er nytt i Oslo-operaen i forhold til tradisjonelle operahus er at salen er som en egen, lydisolert boks i bygningen. Det samme er gjort i den nye København-operaen, som for øvrig er langt fra så elegant og virkningsfull som i Oslo.

I København er salen tenkt som et lønnetre der vi går gjennom barken og inn i treet fra et stort åpent rom.

Lydisolerende

I Oslo er ikke inngangshallen så åpen oppover, men vi går også her inn i en trestamme, et eiketre.

Hele boksen av en operasal er omgitt av eikespiler, og disse er lydisolerende slik at forskjellige ting kan skje samtidig innenfor og utenfor operasalene.

Lav terskel

Det tjener planleggerne til ære at operahuset ser ut til å bli et flerbrukshus. Foruten opera, ballett og orkester vil det bli mange slags begivenheter med lav terskel.

Her kommer det butikk og attraktive restauranter, og lokalene blir fine å oppleve i seg selv.

Allemannseie

Milliardene er vel anvendt. Operaen koster det samme som et jagerfly eller to. Eller som finansministeren hadde regnet ut: 7 kroner i året pr. nordmann i hundre år.

Huset kommer til å gjøre nordmenn, og ikke bare de operainteresserte, enda litt stoltere og gladere. Og som kongen sa det: huset vil hjelpe oss til å erfare oss selv.

Vi hadde vært mye fattigere uten dette eventyrslottet, som kan bli allemannseie.