Kirkemusikken ut av ghettoen?

Høsten 2000 gikk det ut et bud fra den ferske festivaldirektør Bente Johnsrud. Hun var sponset av Rimi-Hagen, hadde biskop Stålsett som styreleder, og kunstneriske rådgivere var kordirigenten Grete Pedersen og Oslos domorganister.

Det var skepsis å spore på flere av Oslos orgelgallerier da festivalen ble lansert. Lokale ildsjeler var redde for å bli utkonkurrert. Etter hvert har menighetene klart å tilpasse seg rytmen til den årlige festivalen og la seg inspirere av den. Og festivalen har spilt en stadig viktigere rolle i å sette den kirkemusikalske dagsorden.

I år presenteres et ti dagers program fra fredag 5.mars. Det har vært stø kurs og ingen tegn til tretthet. Lojaliteten til det opprinnelige programopplegget viser at ble tenkt grundig helt fra begynnelsen av.

Status

Etter ti år er det naturlig å gjøre opp status, og den er positiv. Uten denne festivalen hadde vi gått glipp av mange betydelige fremførelser.

Kirkemusikken har den egenarten at den mye mer enn symfonier og kammermusikk utøves på mange ulike kvalitetsnivåer. En bydelsorganist og et menighetskor kan brenne like mye for sin gudstjenestelige musisering som proffkoret og domorganisten. Da blir internasjonale gjestespill og de beste norske utøvere ekstra viktige for å sette en standard og gi inspirasjon og nye mål.

Provokasjoner

Festivalen har sin betydning også når det ellers i norsk kirkemusikk ikke er de store initiativ blant komponister og dirigenter. I år er Trefoldighetskirken hovedarena for festivalen. Men det var en gang da musikken til Egil Hovland og Knut Nystedt var så radikal at menighetsrådet i nettopp Trefoldighetskirken nektet utleie til konserter.

I dag er det ingen provokasjoner å spore, og Gisle Kverndokks splitter nye "Te Deum" tegner ikke til å gå i den retning.

Fornye og profilere

Det har rimeligvis vært en del prøving og feiling underveis. Det gikk ikke så bra med ideen om et eget profesjonelt festivalkor, og seminarene ser ut til å ha tørket inn.

Bente Johnsrud og hennes festival lever i utfordringen til å fornye og profilere kirkemusikken og gjøre dens skatter tilgjengelige for et publikum som blir mer og mer åpent for høytid og åndelighet i nye uttrykk.

Ghetto

Men fortsatt presenteres kirkemusikkens skatter i det som mange oppfatter som en ghetto.

Festivalen er så pen og pyntelig at den sementerer kirkemusikken som en meget alvorlig sak, og det er bare delvis sant. Festivalen kunne bli morsommere og dristigere.

Multimedia

For fem år siden kom det en kirkelig kulturmelding. Den inneholdt en smørbrødliste med forslag på billedkunst, arkitektur, tekst, dans, drama, film og musikk i kirken og økt bruk av profesjonelle kunstnere.

Hva med en festival med enda større bruk av tekst, bilder og dans vevet sammen i nyskapende, multimediale musikkopplevelser? Festivalen har allerede dette på sin egen ønskeliste, men ideen er overmoden.

Banalisering

Parallelt med ønsket om mer profesjonell kirkekunst ser vi krav om en folkeliggjøring av kirkens uttrykksmidler. Det behøver ikke være det samme som banalisering.

En vinterlig mars måned er antakelig ingen gylden tid for utekonserter og gateparader. Men kanskje festivalen kunne utvide perspektivet og akseptere de siste års mye bredere kirkemusikkbegrep.

Hymner og hip hop

Gospel og pop er på vei inn i kirkens salmebok og liturgi, men slike frivole innslag fremstår som perifere i festivalprogrammet.

Hva med å kontrastere barokk og blues, gregorianikk og gospel, requiem og rock, teologi og techno, koraler og country, dommedag og danseband, gotikk og gammeldans, hymner og hip hop…?

Les også: Feirer ti år med kirkemusikk