Skumparty med Peer Gynt

Det tilhører sjeldenhetene at Henrik Ibsens «Peer Gynt» blir spilt sammen med hele den musikalske scene­versjonen til Edvard Grieg.

Grieg skrev 26 numre til Ibsens dikt, men i deres levetid ble verket bare fremført en håndfull ganger.

Men nå, under Festspillene i Bergen, skulle det skje.

En «teater­musikalsk fullskala­versjon», skrev Nationaltheatret i en Instagram-historie rett før premieren.

Det var å ta litt hardt i.

I hvert fall om du med «teater­musikalsk fullskala­versjon» eller «Peer Gynt i full skala» tenker at her får du hele pakka: hele Griegs opus 23, altså hele musikken til «Peer Gynt».

For det får du ikke.

Grieg spiller andrefiolin

Og allerede her er det lov å føle seg litt snytt.

For i første del er cirka fem av 12 av Griegs stykker tatt med.

Her er ikke noen forførende og syngende seter­jenter, for eksempel. Det blir mer musikk i andre akt, og forestillingen tar seg betraktelig opp der.

Men regissøren har begrenset utvalget til det aller mest kjente, som «I Dovregubbens hall», «Åses død», «Morgenstemning» og «Solveigs sang».

Og i grava sitter et orkester som har lite å gjøre på jobb.

En kan spørre hva som er vitsen med å la en moderne scene­versjon av Peer Gynt få møte litt av Griegs musikk?

Det er som om teksten og teateret trumfer musikken.

Som om de kunstnerisk ansvarlige ikke har lyttet seg inn i Griegs musikk og forsøkt å løfte frem hva disse verkene forteller i seg selv. Visst kan man si det er mye nasjonal­romantikk, og visst kan det virke gammeldags.

Men nettopp det må jo være den virkelig spennende utfordringen: å lage teater der disse kan forenes og utfordre hverandre.

Forestillingen har ingen musikalsk ansvarlig i det kunstneriske teamet (bortsett fra dirigent).

Det er underlig, all den tid musikken har sin egen historie­fortelling, sin egen ironi, sin egen brodd.

Dersom det ikke har vært en egen fag­person til å lytte etter denne fortellingen i musikken, er det kanskje ikke så rart at Grieg spiller andre­fiolin i denne oppsetningen.

Skumparty

Skuespillerne, med Herbert Nordrum i spissen som Peer, står mye stille og lar teksten klinge ut mot publikum.

Scenen er sort, stor og mørk og gir ordene stor plass.

Regissør Johannes Holmen Dahl og scenograf og kostyme­designer Nia Damerell jobber ofte i tospann, og deres signatur er oppsetninger der teksten dominerer, og der de scenografiske virkemidlene er få, men effektfulle.

Ikke sjelden drysser ting fra taket, slik det gjorde i «Jordbærstedet».

Så også her: Skum­dotter daler fra oven som små skyer mens orkesteret spiller hint av «Morgenstemning».

Skum­badet varer ut forestillingen og tilfører noe både poetisk og vulgært til scene­bildet.

Skummet fungerer som tåke, som Dovregubbens hall og som skylag når et fly etter hvert senkes inn på scenen. Scenografisk fint tenkt og løst, men flyet blir også et dominerende og fort oppbrukt element.

Det er lite nytt som bringes til torgs – selv om de visuelle virke­midlene kan oppleves spektakulære.

Musikk til pynt?

Hardingfele­spilleren Ragnhild Hemsing er årets festspill­musiker, og hun er også med i «Peer Gynt».

Store deler av tiden er hun til stede på scenen, hun følger karakterene med fele­spill.

Men heller ikke Hemsing er gitt noen egentlig funksjon i oppsetningen.

Hun driver ikke karakterene i noen retning, og musikken gjør liten forskjell, hvor fin den enn er. Her kunne regissøren ha gravd dypere for å finne en måte å gjøre musikken viktig på.

Den lyriske sopranen Frøy Hovland Holtbakk spiller Solveig. Hun synger godt, men har mer å hente i tekst­fremføringen.

At hun blir en noe overjordisk karakter med lite fysisk spill, men desto større stemme, underliggjør rollen hennes.

Utenom koret, som er med et par steder, er det Holtbakk som representerer sangen i stykket. Solveig blir stående i tydelig kontrast til det øvrige spillet og de øvrige karakterene på en måte som oppleves lite integrert og gjør Solveig unaturlig opphøyd.

Er det sånn vi vil bruke Grieg i 2024?

Festspillene fortjener likevel ros for den spenstige og ambisiøse satsingen dette tross alt er.

Forestillingen skal senere spilles med orkester i Operaen i Oslo, deretter uten orkester ved Nationaltheatret. Jeg tror denne versjonen av «Peer Gynt» vil fungere bedre som rent teater.

For selv om forestillingen oppleves langdryg, har den en del gode tilløp.

Jan Gunnar Røise, Jacob Jensen, Herbert Nordrum og Ågot Sendstad gir fint liv til Ibsens tekst.

Også slipper man å kjenne på tomrommet som oppstår når man ikke får det man trodde man var blitt lovet.